Danmark 2009

Regi og manus: Lars von Trier

Skuespillere: Charlotte Gainsbourg. William Dafoe.

Sensur: 18 år

Den danske filmskaperen Lars von Trier er ingen vårlarve i filmens verden. Han har tidligere både provosert og mottatt ovasjoner. Noen av hans filmer har vært komplett uforståelige, andre har vært direkte tåpelige, mens andre igjen har hatt et tydelig snev av det geniale. Han har hatt flere filmer med i hovedprogrammet under Cannes-festivalen og i 2000 mottok han Cannes-festivalens ”Gullpalmen” for ”Dancer in the Dark”. Han egger og engasjerer, uansett.

I årets film, dramaet ”Antichrist”, opplever et ektepar at deres sønn klatrer ut av vinduet i barneværelset, faller ned og dør. Mannen, en terapeut, tar kona med til ”Eden”, deres skogshytte. Der begynner de en form for sorgarbeid. Men egentlig, dypest sett, er dette et forsøk på å konfrontere kona med hennes angst.

Filmen ”Antichrist” er en utforskning av angsten, angstens former, angstens ansikter og angstens forkledninger. Og også forsøk på en belysning av de klassiske hviskninger og rop som finnes i et vaklende ekteskap.

I dens begynnelse har filmen vilje, klare tanker, mål, mening og retning. Den fortoner seg en stykke på vei å være en konvensjonell film, faktisk. Og dens artistiske uttrykk, dens regigrep, isolert sett, er utført glassklart, med hårfin bevissthet. En tese fra den delen av filmen lyder: ”Angst forvrenger virkeligheten”. Og: ”Du må våge å gå inn i din egen angst. Bare slik kan du frigjøre deg fra den. Men det tar tid”.

Men fra det punkt hvor kvinnen sier ”Naturen er Satans kirke”, endrer filmen totalt karakter. Og i denne delen av filmen finner vi de scenene som filmen allerede er berømt/beryktet for: Kvinnen borrer i mannens ben og fester en slipestein til leggen hans. Kvinnen onanerer mannen og han spruter blod, i stedet for sæd. Og kvinnen klipper av seg klitoris med saks.

Vel. Et filmverk skal alltid tilstrebe det rene og klare i verkets indre struktur. Hvis ikke, blir det for en torso å regne. Her ser vi et kunstverk som forkrøbler seg selv ved å strekke seg over i det ekstreme og bli grotesk. Og groteskhet har ingen substans, kun stil. Med andre ord: En opplever faktisk at filmens uttrykk ødelegger dens grunnmur. Det som står igjen er en provokasjon. Hvis du altså lar deg provosere, noen av oss blir bare triste.

Det har oppstått en sverm av debatter omkring ”Antichrist”, et av spørsmålene som alltid stilles er: ”Hva vil Lars von Trier med dette?”

Undertegnede kan ikke svare på hva han vil, men en våger å mene at filmens kvinne er en form for erklæring og projisering av Lars von Trier selv, all hans angst og alle hans fobier. Eller driver han gjøn med oss?