Denne boka til Karin Fossum kommer helt sikkert til å bli nominert til en rekke priser, for den er både god og uvanlig. I sine kriminalromaner er Fossum kjent for å gi karakterene sine psykologisk dybde og troverdighet. Dette tar hun helt ut i denne boka, som forlaget verken kaller krim eller thriller, men roman, selv om den handler om avsløringen av en forbrytelse. Boka er bygd opp som en krim der forfatteren bitvis gir leseren innsikt som bidrar til avsløring av sannhet og sammenhenger. Vi møter en kvinne, Ragna Riegel, som er fengslet for en forbrytelse vi i starten ikke vet hva dreier seg om. Boka handler dels om hennes samtaler med etterforsker Konrad Sejer, og dels om hennes liv og tankeverden forut for forbrytelsen som brakte henne i fengsel.
Det er den inngående skildringen av et menneskes innerste tanke— og følelsesverden som er bokas prosjekt, og som er så eminent gjort at man som leser blir målløs over den innsikten og forståelsen som forfatteren besitter, samt av måten hun formidler dette på. Det er vanskelig å sette seg inn i andres tankesett og skildre det troverdig. Men Fossum kan det. Og hun glir sømløst over fra forfatterstemme til indre monolog hos Ragna for å ende opp bak blikket til etterforskeren. Det er nesten så en venter at forfatteren også skal gi oss innblikk i opplevelsene sett fra bikkja til Sejer, som er til stede ved avhørene.
Etter hvert skjønner vi at Ragna ikke helt er som andre. Men det tar tid, og pakkes gradvis ut i samtalene med etterforskeren. Om en skulle innvende noe mot boka, er det at den tidvis går vel langsomt fram. Dvelingen ved Ragnas indre kan bli tålmodighetskrevende.
Mot slutten blir boka svært gripende. Det er rørende å lese om lengslene til Ragna som kommer til uttrykk i brev hun skriver til sin bortkomne sønn, og i hans svar til henne, og om etterforskerens ømhet for kvinnen han er satt til å få dømt for en alvorlig forbrytelse. Hvilken, vil jeg ikke ødelegge leseropplevelsen til andre med å røpe her.