Filmkunsten , kunst i det hele tatt, skal ikke unngå eller omgå vold. Men vold fortalt isolert og dvelende kan meget lett gli over i kategorien voldspornografi.

I "Django Unchained" gjør ikke volden dét – volden er vevd organisk sammen med historien, en drastisk, brutal historie om slaveri og overgrep mot fargede mennesker i 1858, to år før Den amerikanske borgerkrigen brøt ut.

Selve manuset i "Django Unchained" er åpent, håndfast, rett-i-ansiktet: Django (figuren har bedøvende lite med Django i den italienske western fra 1966 å gjøre) er en slave som kjøpes fri av den tyskfødte dusørjegeren Dr. King Schultz. Schultz er på sporet av de tre Brittle-brødrene og kun Django vet hvordan de ser ut. Etter at denne verden er befridd for Brittle-brødrene, går Django og Schultz i kompaniskap. Django forteller den andre om sin kone. Hun holdes som slave på plantasjen til Calvie Candie (Leonardo DiCaprio). Plantasjen ligger i Mississippi. De to legger en plan. Dermed settes action'en virkelig på skinner.

Som tilfellet var med Tarantinos forrige film, krigsdramaet "Inglorious Basterds", skal du ikke ta westernfilmen "Django Unchained" alvorlig. Filmen er dybdeløs. Det finnes ikke noe underliggende mønster i den, ingen indre kanaler som bærer i seg et mål, en mening og en retning utover det å underholde. Hele filmen er å se på som en stor sirkusforestilling. Og i en sirkusforestilling ser man ikke etter en dypere, mangesidig mening, en ser etter kvaliteten og mangfoldet, det briljante, i selve det å underholde.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

DUSØRJEGERE: I Quentin Tarantinos siste film, westerndramaet "Django Uncahined", spiller Jamie Foxx (til høyre) og tyske Christopher Waltz dusørjegere i USA i 1858, to år før Den amerikanske borgerkrigen brøt ut. Foto: Andrew Cooper

Her er underholdningen begavet, oppfinnsom og av et meget personlig merke, som i alle Tarantinos filmer. Og videre: Filmen er som berørt kun overflate. Til gjengjeld er den overflaten sterkt glitrende, iblant helt spektakulær. Filmen er en elegant oppvisning av pastisjer og av en entusiastisk kjærlighetserklæring til pop-kulturen. Her til en ekte amerikansk gren av den: Westernfilmen. Riktignok med størst og hengivent trykk på dens fetter: Den italiensk produserte westernfilmen, kalt spaghetti-western.

Og typisk for Tarantino er det at han tar avsett i en av spaghetti-genrens klassikere, "Django", og at deler av filmens musikkfølge er komponert av Ennio Morricone, regissør Sergio Leones hoffkomponist. En gjenkjenner for eksempel tittelmelodien fra "Death Ride A Horse" fra 1967. Alle skuespillerne er meget bevisst og lekelystent med på denne drabelige, drastiske og blodige pastisjen. Vi noterer oss først og fremst Jamie Foxx som Django og tyske Christopher Waltz (Oscar-belønnet for sin rolle i Tarantino-filmen "Inglorious Basterds") som dusørjegeren Dr. Schultz. I en minirolle ses italienske Franco Nero, han tolket Django i 1966-utgaven. Pluss Tarantino selv i en rutinert birolle.

Det er en tåpelighet å gi denne filmen 18-års grense og stempelet "Egnethet: Voksen". En har sett langt styggere, blodigere og mer utpenslet vold i filmer med 15-års grense. Og det er direkte feil å informere om at publikummet kun er "Voksen", ikke "Ungdom/voksen".