Ja, Harry Hole er tilbake. Ja, han er like genial som før. Og ja, Jo Nesbø skriver fortsatt like blodig, bestialsk og irriterende fengende.

"Politi" er Nesbøs tiende roman om politimannen Harry Hole. Den forrige boka, "Gjenferd", ender med at Hole blir skutt, og det er uvisst om han dør eller overlever. Men — det er ingen hemmelighet at Harry Hole dukker opp igjen i denne boka,

Flere politimenn blir funnet brutalt drept, nesten ukjennelige for kollegaene som begynner etterforskningen. Det blir etterhvert klart for etterforskerne at frykten for at de står overfor en seriedrapsmann, kan være reell.

Det er noe spesielt med Nesbøs krimromaner. Du vet den følelsen, når du bare skal lese et kapittel til, og så ender du opp med å lese flere timer i strekk? En sånn effekt har Nesbø på lesere. En av grunnene kan være at han er fantastisk god på villeding. Å trekke leseren i en retning, gi nye detaljer som bekrefter mistankene - for så rive alt ned igjen. Og så rette fokus på noen helt andre, og noe helt annet.

Men - ikke alt er like bra. Flere ganger går teksten fra å være elegant, til å bli usannsynlig. Harry Hole blir så å si udødelig, en blanding av Supermann og MacGyver. Det svekker ikke nødvendigvis underholdningsverdien, men man burde ikke tenke logikk hele veien, dersom man vil kjøpe handlingen.

"Politi" er på over 500 sider. Den kunne fint vært kuttet med 100 sider. Men det tilgis. Alt tilgis. For selve plottet funker.

Flere anmeldere har kritisert Nesbøs romaner for å være for voldelige. Jeg er uenig. Kriminalromaner handler om forbrytelser, og vold blir ofte en del av den. I krim forventer man vold.

Djevelen ligger i detaljene i "Politi". Og her er Nesbø en av de aller fremste: Morderens kreative torturmetoder beskrives ikke alltid eksplisitt. Det gjør at grusomhetene i stedet blir til i leserens eget hode. Og akkurat den egenskapen gjør Nesbø til en mester.