KRISTIANSAND: Denne lokalhistorien fra Kristiansand starter i Quito, hovedstad i Ecuador, i 1989. Der blir en kjent advokat arrestert av politiet og fengslet med anklager om kidnapping og dokumentfalsk. En sak rulles opp med mistanke om at flere titalls kidnappede barn er solgt til adopsjon i andre land.
Advokaten blir ikke dømt for kidnappingene, men en granskning avdekker tilfeller av dokumentfalsk.
Saken har forgreininger til Norge. Den samme advokaten har formidlet 13 ecuadorianske barn hit til landet.
Et av dem er en guttebaby på drøye tre måneder.
Leter etter svar
24 år senere treffer Fædrelandsvennen Simon Eriksen Valvik på Herlig Land midt på Torget i Kristiansand. Eriksen Valvik er en ekte sørlending, med tydelig kristiansandsdialekt. Han jobber hos Telenor på Kjøita. For øvrig har han vært redaktør av studentavisa Unikum, produsert en dokumentarfilm og er engasjert i ledelsen av datatreffet The Gathering på Hamar. Oppvokst på Møvik, bor på Gimlekollen.
Likevel har han de siste ukene jobbet intenst for å finne ut hvem han er.
Simon Eriksen Valvik er god på datasøk og svært nysgjerrig. Han ønsker å finne sine biologiske foreldre.
De har han ennå ikke funnet. Men historien han avdekker, er spektakulær. Den involverer et stykke norsk-ecuadoriansk adopsjonsskandale, falske papirer og mistanker om kidnapping.
Rettskjennelse
Advokat Roberto Moncayo kom med Simon til Kristiansand da han var tre måneder gammel. Moncayo er samme mann som året etter ble arrestert for dokumentforfalskning. Han overleverte gutten til det som skulle bli hans nye hjem, hos familien Eriksen Valvik. Pappa Geir Valvik og mamma Marianne Eriksen oppdro gutten som sitt barn.
Årene gikk.
Simon gikk på skole, studerte og fant sin vei i arbeidslivet. I dag snakker han varmt om oppveksten sin.
— Jeg fikk kanskje en litt forsinket identitetskrise. Etter at mamma døde, vokste det fram et ønske om å få møte mine biologiske foreldre, forteller han.
Jakten begynte med familiens bankboks og adopsjonspapirene. I dokumentasjonen fantes navn på advokaten. Adopsjonen var formidlet av organisasjonen Adopsjonsforum. Det lå også kopi av en rettskjennelse der, hvor biologisk mor angivelig sa at adopsjon til utlandet var ok.
Skrev bare under
— For to uker siden fikk jeg endelig kontakt med henne som overfor retten hadde sagt hun var min mor.
Det krevde stor innsats fra den ecuadorianske ambassaden i Stockholm å finne henne. Underveis fant Simon ut at han fortsatt er ecuadoriansk statsborger, med personnummer og navn, riktignok et annet navn, men like fullt statsborger.
— Det er vel derfor jeg fikk hjelp til slutt, sier han.
— Hva kom ut av den samtalen, da?
— Det var veldig sterkt for henne at jeg ringte. Hun sa hun hadde signert noen papirer hun fikk av en advokat. Hun var bare 18 år gammel da. Advokaten hadde visst sagt til henne at hvis hun signerte papirene, ville hun hjelpe et barn til et bedre liv i et annet land. Det er i dette øyeblikket identiteten min forsvinner. Jeg vet ikke hvem jeg var før det.
Avslørt av professor
I 1989 og 1990 skriver norsk presse flere saker om problemene med adopsjon fra Ecuador. Det fortelles om barn som er kidnappet fra markeder og parker og solgt med god fortjeneste i andre land. Det letes etter opprinnelse og man diskuterer å sende flere av de adopterte barna tilbake.
Men det blir gjort noen undersøkelser av papirene. I papirbunkene ligger rettskjennelser som viser at de biologiske foreldrene har akseptert adopsjon til utlandet.
— Det som provoserer meg, er at norske myndigheter og Adopsjonsforum har slått seg til ro med disse papirene. De sa at alt er i orden, om ikke noen har klusset med papirene. Men det er jo akkurat det advokaten ble dømt for å ha gjort!
I følge boken «Child slavery now» forfalsket advokater papirer om barnas identitet slik at adopsjon kunne formaliseres. Disse barna var separert fra sine foreldre. Loven i Ecuador krevde likevel foreldrenes velsignelse dersom barna skulle adopteres til andre land.
Adopsjonsskandalen ble avslørt av advokat og jusprofessor Farith Símon, som samlet tilståelse fra en del av kvinnene som var brukt som falske «mødre» for barna som ble sendt ut av landet.
Bærer ikke nag
Simon Eriksen Valvik sier han ikke bærer nag til kvinnen som figurerte som biologisk mor på de falske papirene.
— Det er litt komplisert det der. Hun skrev under på noe som var feil og som skjuler bakgrunnen min. Samtidig signerte hun en lottogevinst for meg. Hvem vet hvordan jeg hadde vokst opp hvis dette ikke hadde skjedd. Da jeg havnet hos en familie i Norge som tok seg godt av meg, har det jo endt godt.
Nå forsøker han å komme i kontakt med andre som har tilsvarende historier, og folk som kan hjelpe ham å finne ut av opprinnelsen sin.
— Hvorfor gjør du dette?
— Det er to grunner. For det første vil jeg gjerne vite mer om hvem jeg er og hvor jeg kommer fra. Det er en nysgjerrighet jeg deler med mange andre adopterte. I tilfeller som dette, hvor det har vært snusk og feil i papirene, er det ekstra viktig. Og så klarer jeg ikke slippe tanken på at kanskje jeg ble kidnappet fra mine opprinnelige foreldre. Jeg har en familie her, som jeg er glad i. Men jeg vil gjerne få sendt en melding til de biologiske foreldrene mine et sted i Ecuador og si: «Hei, jeg lever og har det fint.»
Kunne adoptert selv
— Etter det du har lært nå, kunne du tenke deg å adoptere barn fra utlandet selv?
— Oj, det var et godt spørsmål, sier han og tenker seg om.
— Svaret er ja. Jeg ville ikke hatt problemer med å adoptere fra utlandet. Nå vet jeg om en del av utfordringene med å dokumentere identitet og opphav, og jeg ville gjort et grundig arbeid med å sjekke dette. Jeg vet også en del om utfordringene med identitetsforståelse. Men jeg tror jeg vil kunne håndtere det. Jeg fikk jo dessuten en god oppvekst i den familien jeg kom til, og det får jeg håpe jeg også kunne tilbudt et barn om den situasjonen oppstår.
Fædrelandsvennen har ikke lyktes med å få kontakt med Roberto Moncayo.
- Forstår han vil finne ut av det
Simons far, Geir Valvik, sier han forstår adoptivsønnen gjerne vil finne ut mer om sin egen historie.
— Det har jeg ingenting imot. Jeg tror det kan være godt for ham å vite mer.
Han og kona Marianne fikk sjokk da de leste at advokaten som kom med Simon, hadde blitt arrestert i adopsjonsskandalen som utspant seg i 1989. Marianne Eriksen døde for noen år siden av kreft. Geir Valvik husker Moncayo godt.
— Adopsjonsprosessen tok jo flere år. Vi var i Ecuador for å ordne papirene, og han tok godt imot oss. Han kom også hit til Kristiansand mens Simon var hjemme hos oss.
— Hva tenkte dere om arrestasjonen?
— Det fór mange tanker gjennom hodet da. Først og fremst var det en følelse av sjokk. Men da vi ikke hørte noe konkret om Simon, antok vi at alt var i orden i hans sak.
Valvik sier de aldri siden hadde kontakt med advokaten, og at han opplevde å få lite informasjon om saken fra Adopsjonsforum.
- Har lært av saken
Simon Valvik har de siste ukene vært i kontakt med Adopsjonsforum om saken sin. Til Fædrelandsvennen sier organisasjonen at den lærte mye av saken i Ecuador.
— Først og fremst lærte vi å være nøye med å sjekke bakgrunn og referanser på våre ansatte i utlandet. I denne saken stolte vi på en velrenommert advokat med gode politiske kontakter. Det viste seg å være feil. Han var ikke et så godt papir som vi trodde, sier daglig leder Øystein Gudim i Adopsjonsforum. Han ble ansatt i 2005, og var ikke i befatning med sakene på 80-tallet.
— Hva skjedde med ham?
— Så vidt jeg vet ble han tiltalt, men aldri dømt i strafferettslig forstand. Han mistet verv og posisjoner.
Myndighetene i Ecuador gransket sakene.
— Så vidt jeg vet, fant de dokumentert id-juks i én sak. I de andre sakene ble dette ikke bevist, sier Gudim.
Den norske ambassadøren i Chile, som hadde ansvaret for Ecuador også på denne tiden, rettet skarp kritikk mot advokaten som representerte Adopsjonsforum i Ecuador, men ikke mot organisasjonen i Norge.
Gudim avslår å kommentere saken til Simon og kvinnen som nå nekter for å være hans biologiske mor, av hensyn til taushetsplikt.
— Hvilke andre lærdommer trekker dere av denne saken?
— I 1993 fikk vi Haag-konvensjonen om internasjonal adopsjon. Vi har et bedre regelverk i dag, og jeg håper vi unngår slike saker i fremtiden. Bak hver adopsjon ligger en historie, og det kan være mange grunner til at en kvinne velger å adoptere bort barnet sitt. Men jeg tror økt bevissthet hos oss og et langt bedre regelverk gjør oss bedre rustet nå, sier han.