KRISTIANSAND : I mars fortalte God Helg historien om tre elever på utvekslingsopphold i utlandet. Det fikk Trond Skjæveland til å reagere. Det inntrykket reportasjen etterlot var svært langt unna det hans datter Nora opplevde da hun var utvekslingsstudent i England forrige skoleår.
— Nora kom til en eldre, enslig kvinne som viste null interesse for henne og overlot henne til seg selv i helgene, sier Skjæveland.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
2000 elever reiser utenlands
Det er organisasjonen Aspect som formidler flest utvekslingselever fra agderfylkene. Dette skoleåret sender Aspect 41 ungdommer fra Aust— og Vest-Agder til skoleopphold verden over. Totalt reiser drøyt 2000 norske elever hvert år utenlands for å ta andre året på videregående som utvekslingsstudent. Av disse reiser ca. 150 med Aspect.
Noen mil unna der Nora var, hadde Stephanie Salazar Parada liknende opplevelser. Hun tok bilder av rotet og skitten hun ble plassert i.
— Lukten av møkk, katter som gjorde fra seg innendørs og klesvask som aldri ble hengt opp, sitter forsatt godt i minnet. Gulvene var dekket av rot og søppel, kattekurven på badet var overfylt av avføring, og i hele huset luktet det vondt, forteller Stephanie.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
— Barna hadde konstant lus
— Barna i familien gikk konstant med lus, og vi opplevde selv å få lopper. Da jeg endelig fikk flytte, fikk jeg i alle fall bekreftelse på at jeg hadde bodd i et hjem som ikke var representativt for den egentlige standarden i England, forteller Stephanie Salazar Parada.
Når utvekslingsstudentene forlater Norge, er det den engelske avdelingen av organisasjonen som overtar ansvaret for dem. I hvert område har denne organisasjonen, Speak, en områderepresentant som skal sørge for at elevene har det bra og bistå dem med å finne ny vertsfamilie dersom de ikke er fornøyd. Områderepresentanten har også ansvaret for å sjekke at vertsfamiliene er egnet til å ha studenter boende hos seg.
I stedet ble både Nora og Stephanie plassert hjemme hos disse områderepresentantene.
Hos eldre kvinne
Nora bodde først hos områderepresentantens mor, den eldre kvinnen. Da hun forsøkte å få en ny familie, flyttet moren ut og områderepresentanten selv inn i huset med sin mann. Først etter fem måneder kunne Nora flytte ut, og da til en sekretær på skolen som hun selv ordnet.
Stephanie ble først plassert i en familie hun ikke ønsket å bo hos på grunn av store samarbeidsproblemer og det hun opplevde som urimelige regler. Da ble også hun flyttet hjem til områderepresentanten. Der bodde det to studenter fra før, omgitt av skitt, lopper og lus.
Her bodde Stephanie i flere måneder, før hun selv ordnet at hun fikk bo hos en britisk venninne og hennes familie resten av oppholdet. Til tross for gjentatte henvendelser til lederen for den britiske organisasjonen om å finne et nytt hjem til henne, skjedde det ingenting før hun selv fant ny vertsfamilie.
God Helg har forsøkt å komme i kontakt med områderepresentanten som Stephanie bodde hos, men verken den norske eller den britiske organisasjonen ønsker å gi opplysninger om hvordan hun kan nås. På hennes antatte telefonnummer har vi ikke lyktes med å komme i kontakt med kvinnen.
Skit og rot også i USA
Også to av elevene i God Helgs reportasje tidligere i vår måtte bytte vertsfamilie. Anna Larsen, som var i USA, ble først plassert hos en 60 år gammel enslig kvinne, som levde i skitt og rot. Men utvekslingsorgansisasjonen, i dette tilfellet EF, hjalp henne til å finne en ny familie i løpet av få dager. Eline Bondevik i India beskrev hvordan hun etter mange søvnløse netter fikk hjelp av sin kontaktperson på skolen til å flytte inn hos ei jente i klassen.
Totalt er det omkring 20 prosent av utvekslingselevene som bytter familie i løpet av skoleåret, anslo Aspects representant i reportasjen.
Det Aspect hadde å tilby Nora Mørch da de ikke kunne finne noen ny vertsfamilie i området, var å bytte skole og flytte til en annen by, flere timer unna.
Da foreldrene i Norge ringte Aspect, visste de ingenting om den planlagte flyttingen.
Nora og den tyske jenta som hun bodde sammen med, ønsket imidlertid ikke å bytte skole og by. De var godt i gang på skolen, hadde fått venner, og fikk ingen informasjon om de kunne fortsette med de samme fagene på den nye skolen.
- Vi fikk husarrest
— Jeg følte meg ikke velkommen i det hele tatt. Hun reiste bort i helgene, og forlangte detaljert beskrivelse av hva vi foretok oss når hun var borte. Vi fikk ikke oppholde oss i andre rom enn soverommet etter klokken 22.00. Hvis vi brøt noen av reglene, ble hun rasende og ga oss husarrest. Det var rett og slett ikke til å holde ut.Også datteren, Speaks områderepresentant, ga elevene husarrest, for eksempel om de rørte ved ting i huset som hun ikke likte at de tok på. Hunden ble aldri luftet og gjorde fra seg inne, forteller Nora.
Levde i usikkerhet
— Dersom en av oss fire studenter som bodde der hadde gjort den minste feil, som å søle litt vann på benken, ropte hun på oss og skjelte oss ut. Når hun kom fra jobb, ble vi som regel tilkalt hvert kvarter på grunn av et eller annet. Vi levde i konstant usikkerhet, forteller Nora.
I løpet av de fem månedene før Nora flyttet ut av huset, kontaktet både hun og foreldrene utvekslingsorganisasjonen i Norge og fortalte om forholdene hun levde under. Der fikk foreldrene beskjed om at den engelske organisasjonen jobbet med å finne ny familie til Nora, og at hun var i de beste hender.
Barna i familien gikk konstant med lus, og vi opplevde selv å få lopper. Da jeg endelig fikk flytte, fikk jeg i alle fall bekreftelse på at jeg hadde bodd i et hjem som ikke var representativt for den egentlige standarden i England
— Vi opplevde at Noras situasjon ble bagatellisert. Når vi spurte om hvor langt de var kommet i prosessen med å finne en ny familie, fikk vi beskjed om at det ikke bare var å finne noen, og at det var strenge krav til å bli vertsfamilie, foreller Trond Skjæveland.
Nora selv tok kontakt med lederen av Speak i England, og ba henne om å få fortgang i prosessen. Men ingenting skjedde.
— Jeg spurte flere ganger om de hadde forhørt seg på skolen om det kunne være en familie blant de 5000 elevene der som kunne tenke seg å ha en student boende hos seg. Det hadde de, sa de. Men på skolen sa de at de ikke hadde hørt noe fra organisasjonen.
Sekretæren på skolen, som ble Noras vertsmor resten av året, forteller at skolen flere ganger kontaktet Speak og tilbød seg å ta hånd om Nora.
— Men vi fikk liten respons. Det var først da vi truet med å kontakte politiet og fortelle om omsorgssvikten, at lederen avla meg et besøk for å se om jeg var egnet som vertsfamilie, forteller hun.
Skolesekretær er sjokkert
Skolen har hatt elever gjennom Speak i flere år. Skolesekretæren sier til God Helg at hun ikke tidligere har opplevd liknende omsorgssvikt blant utvekslingsstudentene. Hun sier hun er sjokkert over hvor dårlig organisasjonen håndterte situasjonen.
— Da vi dro fra Kristiansand, ble vi lovet trygge vertsfamilier med ordnede forhold. Vi kunne aldri sett for oss det som møtte oss, sier Nora Mørch.
- Hadde ikke forventet det så ille
Det var først da vi truet med å kontakte politiet og fortelle om omsorgssvikten, at lederen avla meg et besøk for å se om jeg var egnet som vertsfamilie
— Forventningene når som regel aldri opp til virkeligheten, og jeg visste at standarden i England var en del hakk dårligere enn hjemme. Likevel fikk jeg sjokk, jeg hadde ikke forventet det så ille som dette, sier Stephanie.
— Hvorfor reiste dere ikke bare hjem?
— Det har jeg spurt meg selv om mange ganger, sier Stephanie.
— Men jeg fikk masse gode venner. Og det at jeg bodde sammen med to andre norske jenter hos områderepresentanten, gjorde ting litt enklere. I tillegg blir jo hele stipendet fra Lånekassen omgjort til lån, dersom vi avbryter oppholdet og drar hjem, sier hun.
— Jeg trodde jo hele tiden at det skulle bli bedre, og jeg hadde jo ikke lyst til å gi opp heller, forteller Nora.
— Å være med på et utvekslingsprogram er et sjansespill. Man kan være veldig heldig, og man kan være maks uheldig, slik som oss. Jeg ville aldri tatt sjansen på å bli utvekslingsstudent igjen, sier Stephanie.
- Ett års mareritt
Jeg trodde jo hele tiden at det skulle bli bedre, og jeg hadde jo ikke lyst til å gi opp heller
Noras far Trond Skjæveland, som er psykolog, mener organisasjonen Aspect er useriøs og har klaget på det familien karakteriserer som et års mareritt.
— Vi oppfatter Aspect som en faglig uetisk organisasjon som jeg vil advare andre foreldre og skoler mot, sier han.
Skjæveland er forundret over at det ikke virker som man i Norge har noe kontroll på det som skjer i England. – De fraskriver seg ansvaret for studentene så fort de er ute av landet. Det er skremmende, sier han.
Han mener ansvaret blir pulverisert ved at det er en norsk organisasjon som verver deltakerne og en britisk organisasjon som forestår selve oppholdet. Dermed tror han at ingen føler seg tilstrekkelig ansvarlig. At den norske organisasjonen selv angir at en av fem studenter må bytte familie, uten at de har familier i beredskap, mener han er et godt eksempel på uansvarlig virksomhet.
Han setter også spørsmålstegn ved organisasjonens manglende oppfølging etter at elevene kommer hjem etter endt opphold.
— Aspect har ingen interesse av elevenes erfaringer. Snarere tvert imot. Facebook-siden som fungerer under oppholdet, stenges ned ved hjemreise slik at elevene ikke skal kunne kommunisere sine erfaringer, sier han.
line.raaen@fvn.no – 38 11 32 75