Knokene hvitner der de knytter seg rundt båtrekka. Redningsmannskapet skriker mot ham, kjefter, de vil hale ham om bord. Men han står stille på utsiden av relingen. Mange meter lenger nede, i sjøen under ham, slås robåten mot siden av lasteskipet. Selv har han akkurat blitt slengt i skutesiden mens han dinglet i tauet, duppet opp og ned i det kalde vannet, forsvant helt under før han ble heist opp. Uten disse sjøfolkene ville han kanskje ha ligget hjelpeløs i det skummende vannet nå, iskald, snart forfrossen, snart borte. Nå står han her ved rekka og holder seg fast i livet.
Han nyter sekundene. Han lever.
Trodde han skulle dø
83 dager tidligere. Eventyrer og lege Stein Hoff får kjærlig kjeft av kone og datter på kaia i New York. Har han ikke pakket ferdig ennå? Hvorfor har han ikke plassert alt der det skal være i båten?
Men Stein Hoff får det alltid til, til slutt, han stresser ikke. Han skal krysse Atlanteren i robåt, fra New York til England, rundt 3000 nautiske sjømil eller 5600 kilometer. Han føler seg sterk og forberedt. Han har årevis av erfaring i kroppen, og har krysset Atlanteren før. Han vet han kan klare det. Se video av da båten gikk rundt i Atlanterhavet:
Allerede ute i havna utenfor Manhattan merker han vinden. Den er sterk. Uvanlig sterk. Seinere skal han snakke om den tette tåka. Kondensen. Inne i båten henger bilder av familien og kort fra det lille barnebarnet Finn, «Kjære morfar. Du er best! Ikke kantre!» står det.
Når han er 83 dager ut i kryssingen fra New York til de britiske Scillyøyene, treffer robåten «Fox II» storm med orkans styrke. Båten kantrer, og han blir liggende opp ned i sju minutter, i ti-tolv meter høye bølger. Han tenker at det er over.
Han skrur på kameraet og tar farvel med familien.
«Dette tror jeg kanskje ikke går bra. Min siste time er kommet. Jeg er glad i dere,» sier han.
— Jeg nevnte dem med navn, alle barna, alle barnebarn. Nei, uff, nå må du ikke minne meg på det, for da…
Stein Hoff tar en pause. Kinnet blir vått.
Har lett for å glemme ubehag
Han sitter hjemme i stua i Lier, hvor han flyttet etter nærmere 30 år som lege i Kristiansand. Han er forslått, og seks kilo lettere enn da han dro. Han har aldri vært nærmere døden enn den dagen på havet.
— Jeg har det veldig bra nå. Uforståelig bra, sier han og rister på hodet.
— Nå har jeg riktignok veldig lett for å glemme ubehag, og det er kanskje det beste.
Stein Hoff har ikke hatt tid til tårer før nå. I båten skrudde hjernen over i overlevelsesmodus, det var ikke tid til panikk. Det er heller ikke sånn hodet hans fungerer. Han er en realist, en sånn som fungerer best i pressede situasjoner. Han tenkte på hva som kunne komme til å skje. Han så for seg lugaren som nesten måtte fylles helt med vann før han ville klare å sparke opp døra på grunn av vannpresset. Da ville det ikke være mye luft igjen. Så måtte han komme seg på kjølen på båten. Men så?
— Om det går an å overleve oppå kjølen i full storm, det tror jeg ikke, sier han i dag.
- Alt rives ut av hendene dine
Han feiret 71-årsdagen sin mandag denne uka. Det var ingen selvfølge. Først da det lysnet av dag etter havariet, så han omfanget av ødeleggelsene: Drivankeret var røket, årene og roret hadde brukket. Ved hjelp av nødpeilesender fikk den britiske kystvakta styrt et lasteskip i hans retning, men selv om han sendte opp nødraketter, så de ham først da de var tre nautiske mil unna. Han ble reddet av et passerende skip 900 kilometer vest for Irland.
Da ekteparet kom hjem halv to på natta natt til sist søndag, hang en plakat på døra, «Velkommen hjem, Stein! Kongen av Atlanterhavet», en hilsen og gratulasjon fra venner i nabolaget, selv om rekordforsøket ikke lyktes.
— Jeg har aldri opplevd lignende på havet, og jeg har seilt masse. Jeg har opplevd kast på 50 knop, men det var bare sekunder. Noen har spurt meg: «Kunne du ikke bare manøvrere båten sånn og sånn, sette ut slepeanker?» Men du kan ikke gjøre noe som helst i sånne forhold. Alt rives ut av hendene dine.
— Angrer du på turen?
— Nei, nei, nei, jeg hadde bestemt meg for dette.
— Selv ikke da du trodde livet var over?
— Nei.
— Hvorfor ikke?
— Fordi jeg er altfor realistisk. Jeg hadde planlagt dette i mange år. Jeg har en psyke som fungerer bra i nifse situasjoner. Jeg trives nesten litt med det. Det er jo ok så lenge det går bra. Det ligger i meg, å sette meg selv i pressede situasjoner der man er nødt til å mestre. Det eneste jeg angrer på, er at jeg ikke var godt nok forberedt på at det kunne komme vann i lugaren. Og kanskje at tauet til drivankeret burte vært helt nytt.
Båten skal på museum
Prosjektet var å ro alene, uten stopp, uten noen form for fysisk assistanse. I 1997 rodde Hoff fra Tenerife til Barbados på 69 døgn med Arvid Bentsen, i 2002 rodde han alene fra Lisboa til Guyana i Sør-Amerika på 97 døgn. Han har også krysset Atlanterhavet åtte ganger i seilbåt, første gang i 1977 med kona Diana og barna Elisabeth og Martin.
— Jeg klarer nok ikke å leve som et A4-menneske, ikke nå etter alle disse årene på havet.
Stein Hoff
Datteren Elisabeth havarerte selv i sitt forsøk på å ro alene i 1999. Hun rodde med ham i «Fox II» dagen før start, da den skulle fra en marina et stykke oppe i Hudson River til en ved Battery Park, helt sør på Manhattan.
— Jeg klarer nok ikke å leve som et A4-menneske, ikke nå etter alle disse årene på havet. Det som skjedde på båten, selv om det var ubehagelig, ga meg et kick. Det jeg forbinder med gøy, vil kanskje andre beskrive som mareritt.
Han ler.
Nå skal båten på museum. Ripley's Believe It or Not, i London eller New York, skal stille ut både båt, hatt, hansker, sittepute, nødpeilesender og overlevelsesdrakten hans. Båten er fremdeles i Atlanterhavet, men den sender posisjonen sin, og sannsynligvis vil den drive inn mot Irland.
— Det er gøy at Ripley's er interessert. Båten vil jeg uansett ikke bruke på nytt. Ingen i Norge har vært interessert, men det forventer jeg heller ikke.
Møtte begeistring i USA
For Stein Hoff blir ikke nødvendigvis hyllet som en helt og en eventyrer i Norge. Han merker heller at mange synes han er sprø. Men i USA opplevde han det motsatte.
— I Norge får man en følelse av at man er crazy og til og med uansvarlig. I USA var det mye mer begeistring og engasjement på mine vegne nesten overalt. Dette var spennende, liksom. Sånn er det ikke i Norge.
— Flere mener at det er et kostbart prosjekt, som kan sette andres liv i fare ved å kanskje måtte reddes. Sånn som redningsaksjonen, det var en belastning for skipet og mannskapet å plukke meg opp, ingen tvil om det.
— Det blir også en påkjenning for de nærmeste?
— Absolutt.Jeg vil ikke at familien skal være urolig for meg. Jeg vet at min sønn var redd for meg denne gangen, og det er en ny dimensjon jeg ikke har vært klar over. Før har jeg skjøvet slike tanker bort, og heller beroliget dem. Vi har en religiøs venninne som ber for meg hele tiden, det er sånn hun takler det, at hun legger det i Guds hender. Hun mener bønnene reddet meg.
Han smiler litt. For han mener tilfeldigheter avgjorde, ikke Gud. Selv er han humanist.
Stein Hoff
— Jeg har en veldig tro på mennesker, og det gode i folk. Mange av tilfeldighetene mennesker opplever, kan man være med på å styre. Men du klarer ikke å unngå en storm når du er i en robåt.
- Ble litt for selvsikker
Samtidig innrømmer han at han ikke hadde nok respekt for problemene som kunne oppstå.
— Ja, jeg undervurderte hvor mye ubehag det var, jeg undervurderte hvor mye kondens det ville bli, hvor mye tåke det kom, det var det verste. Og jeg undervurderte knockdowns, der båten blåste på siden. Det skjer så fort. Men jeg oppsøkte ikke stormen. Jeg var bare veldig uheldig.
Mange av tilfeldighetene mennesker opplever, kan man være med på å styre. Men du klarer ikke å unngå en storm når du er i en robåt.
— Kan det være en ulempe også, å ha masse erfaring?
— Ja. Kanskje er jeg blitt litt for selvsikker, slik at det ble en hemsko. Jeg hadde en naiv tro på min egen erfaring, som ikke var god nok. Jeg hadde ikke nok respekt for worst case scenario. Sjansen for å bli truffet av stormen var veldig liten. Men den traff meg. Kanskje var det en slags rettferdighet der, for jeg var ikke godt nok forberedt.
Kona Diana deler lidenskapen for havet. Men da hun sto i New York og så ham forsvinne i båten, på vei over Atlanteren, kom følelsene.
— Jeg ble litt bekymret da jeg så ham forsvinne ut på havet, og tenkte på hvor langt det var til den andre siden, sier hun.
Er ikke ferdig med havet
Selv etter den dramatiske redningsaksjonen klarer ikke Stein Hoff å legge årene på hylla. Har han flere planer om å krysse hav?
Han sukker når han får spørsmålet.
— Ja. Men jeg vet ikke hvor ærlig jeg skal være. Jeg er en mann som liker utfordringer. Jeg synes det er trist å ikke ha fullført dette. Jeg liker å pushe meg selv, og se hva jeg kan tåle.
— Vil du prøve igjen?
— Jeg er åpen for muligheten, selv om jeg har sagt flere ganger, «dette gjør jeg ikke igjen». Men jeg må ha familien bak meg om jeg skal prøve på nytt.
Diana smiler. Hun forstår. Og hun er stolt over mannen som forsøkte å bryte barrierer på havet.
— Andre ville kanskje nektet mannen sin å gjøre noe lignende igjen?
— Ja, men jeg har rodd selv, og skjønner ham. Da datteren vår prøvde, og ble reddet, hadde jeg følelsen av at vi hadde noe å gjøre ferdig. Jeg har den samme følelsen nå, sier Diana.
Diana Hoff
Men da alarmen gikk mens mannen var på havet, ble også hun engstelig.
— Jeg ble redd da jeg fikk beskjed om at nødpeilesenderen hans var utløst. I tre, fire timer visste jeg ikke om han var i live. Det var tøft. Så fikk jeg beskjed om at han var i båten og i live, da stolte jeg på at redningsaksjonen ville gå bra. Og det gjorde den.
I tre, fire timer visste jeg ikke om han var i live. Det var tøft.
Et mentalt spill
Klarer vi å se det for oss? Hvordan klarer man å ro 12-15 timer hver dag, på åpent hav, bare tett tåke, man er kald, har vondt, i hendene dannes tykke træler. Hvordan holder man ut, hvordan klarer man å tvinge seg selv til å fortsette?
— Jeg driver et mentalt spill. Jeg konsentrerer meg om noe som får tankene bort fra at det er kjedelig eller ubehagelig. Jeg snakket med meg selv, pratet med venner, svarte tilbake på deres vegne av og til. Jeg tenkte tilbake på barndom, ungdom, oppvekst, foreldre, og prøvde å vinkle det positivt. I min alder har man ufattelig mange minner, sier Stein Hoff.
I tankene kunne han være en elleve år gammel gutt. Tiden som formet hans interesse for sjø og kyst, sommerferiene på hytta ved sjøen. Det var paradis. Spennende med alt i fjæra, eller da han satt med hodet over ripa i båten og fisket småfisk. Han tenkte på faren som lærte ham om båtmotor. Ensylindret Marna, laget i Mandal, bensinmotor med 2-5 hester. Perfekt for en gutt til å lære prinsippet om motor.
Så opp til Heyerdahl
Han leste Thor Heyerdahls bøker, og sådde frø til egne drømmer. Han var bare en liten gutt da hans første drøm ble til; han ville reise jorda rundt i en gammel fiskebåt.
Thor Heyerdahl ble tidlig et forbilde. Han var fra Larvik, Stein Hoff var fra Sandefjord. Steins mor hadde gått en stund på skole med Heyerdahl og kjente ham litt. Seinere skulle han møte ham selv, under en hedersmiddag like før OL i 1994. Da Hoff hadde vært på Påskeøya i 1979, skrev han brev til Heyerdahl, og senere sendte han bøker han skrev. Han fikk brev tilbake, med hilsen og hyggelige kommentarer. Selv har han sett Kon-Tiki-filmen mange ganger og lest alle Heyerdahls bøker. Men roerne Harbo og Samuelsen i 1896 har også vært forbilder. I år er det 120 år siden deres bragd da de rodde fra New York til Scillyøyene.
Vil være et forbilde
Selv håper han å være et forbilde for andre, vise viktigheten av å holde seg i form og leve sunt. Vise at det går an å følge drømmene sine. Og at man ikke skal vente.
— Jeg håper vi kan være til inspirasjon for andre. Det er flere som ikke følger sine drømmer og håp, men jeg vil at folk skal leve mer for nuet og for den nære fremtiden. Ikke vent til du er pensjonist, for du vet aldri hvordan livet ditt er da.
Selv jobber han som hjertelege to dager i uka ved Drammen sykehus.
— Jeg er veldig glad i jobben Jeg er glad i mange aspekter med livet. Så lenge jeg kan jobbe, vil jeg ikke slutte.
Også i yrket har han trivdes godt i pressede situasjoner, ved å jobbe tett på liv og død.
— Det å få akuttkriser, hjertesvikt, folk som var ordentlig dårlige, det var spennende.
— Han får aldri panikk, uansett hva som skjer, skyter Diana inn.
Ikke tid til hvile
Stein Hoff tok en padletur dagen etter at han kom hjem. Skal han aldri hvile?
— Hvile?! Ja, det er så mange som snakker om at jeg må HVILE! Han sier det høyt.
— Før sa jeg og Diana: Vi skal hvile når vi er 40. Så sa vi 50. Så 60. Nå har jeg sluttet å si det. We will rest when we are dead.
Så hva gjør ekteparet når de skal slappe skikkelig av? De ler når de får spørsmålet.
— Kan vi det? spør Stein Hoff.
— Vel, da går vi en rask tur. Å sitte og se en tv-serie, det er vanskelig, nesten umulig.
Familien har tilbrakt store deler av livet på havet. Da de dro på jordomseiling med barna, var det mange kritiske røster. Noen mente det var uansvarlig.
— Det er enkelte måter å dø på som ikke gir sympati
Stein Hoff
— Det hadde vært forferdelig om vi hadde mistet et barn på turen. På en annen side, det er enkelte måter å dø på som ikke gir sympati. Spesielt hvis man gjør noe utenom det vanlige. Når motorsyklister kjører seg i hjel, skriver aviser om det som om det er helt selvforskyldt og tåpelig. Men tenk på tragedien som ligger bak. Noen mister livet, og familien sitter tilbake. Går det ikke an å se det samtidig?
Forberedt på døden
Hvis han selv hadde omkommet på havet den dagen, tror han at noen ville sagt nettopp det, at han valgte det selv.
— Ja, og de har jo et poeng. Jeg var forberedt på å dø der ute. Men altså, det verste scenarioet for meg er å visne vekk på sykehjem, ikke å dø på sjøen. Jeg kan ikke tenke meg noe verre. Jeg vil mye heller dø med støvlene på.
Øyeblikket da Stein Hoff sto ved båtrekka, tviholdt mens føttene stadig mistet taket på det glatte underlaget, da kjente han på den. Lykkefølelsen. Den sitter ennå.
— Jeg setter utrolig stor pris på livet. Når det gikk bra, så var det vanvittig deilig. Jeg fikk et adrenalinkick da jeg sto der utenfor rekka og visste jeg var trygg. Det var ubeskrivelig. Livet er utrolig gøy, så jeg håper jeg kan holde på en stund til.
Han mener han har et pragmatisk forhold til døden. Han savner at folk sier «Memento mori», husk at du skal dø, når man hilser på hverandre, slik man gjorde før.
— Før i tiden var det mer vanlig at døden kom plutselig. I dag lever vi nesten som om vi er udødelige, for vi tror alt kan repareres.
— Jeg er forberedt på å dø når som helst. Jeg vil helst utsette det lengst mulig, men siden jeg fylte 65, har jeg vært forberedt. Jeg har fått så mye ut av livet at jeg ikke kan kreve mer.
Det ringer inn for siste gang
- Da jeg flyttet til Sørlandet, kom den kreative eksplosjonen jeg hadde ventet på