KRISTIANSAND: De som har stått hverandre nærmest, er de som kan bli de vanskeligste motstanderne. Man ser det i skilsmisseprosesser, men like gjerne i arbeidslivet. Tidligere kolleger i et styre eller på et kontor som plutselig ryker i tottene på hverandre med en intensitet man sjelden klarer å mobilisere mot en konkurrent.
Da styret i bistandsorganisasjonen Mercy Ships i vår delte seg i synet på om organisasjonens nasjonale leder burde fortsette i jobben eller ikke, oppsto en slik situasjon. Det ble et oppgjør med harde fronter.
Taus
Den ene siden i konflikten var mer villig til å snakke enn den andre. Fædrelandsvennen skrev mer enn 20 artikler. Men det var én mann vi aldri fikk skikkelig i tale. Styreleder Erling Natvig ville ikke si noe. Han skjøv nestlederen og advokaten foran seg, og holdt seg stort sett til «ingen kommentar». Vi skrev om en tilsynssak mot stiftelsen, om givere som trakk seg og strid om lovligheten i en oppsigelse. Til slutt skrev vi at da Erling Natvig gikk inn som ny daglig leder i organisasjonen, ble de andre ansatte sykmeldt. Så sa de opp. Erling Natvig selv forble taus.
Like før jul åpner han omsider døren for avisen. Regnet høljer ned ute. Han byr på kaffe, som han selv ikke drikker, og ferskt bakverk fra en av organisasjonens støttespillere. Det satt langt inne å fortelle om livet sitt.
Vi skal komme tilbake til konflikten i Mercy Ships.
Dramatisk brudd
Et liv begynner sjelden i arbeidslivet, og Erling Natvigs liv begynte i en familie i Søgne som besto av mor og far og fem barn. Etter noen vanskelige år, ble det et dramatisk brudd.
— Vi var fem barn. Jeg husker ikke så mye av de første årene, men det var en episode da far skjøt etter mor og meg med hagle. Han var full. Så full at han antakelig ikke visste hva han gjorde.
Rømte med barna
Da Erling var 5 og et halvt år, tok mor med barna og rømte.
— Vi kunne jo ikke bo der mer. Han var alkoholiker, og det var vold. Mor gav oss kjærlighet, og vi manglet ingenting. Men fattige var vi, da jeg vokste opp.
Mor og barna dro til Kristiansand.
Ungt avisbud
Der jobbet Erling blant annet som avisbud fra han var ni år gammel, litt i strid med reglene. Den driftige gutten delte på ruter som sto i den eldre brorens navn. Det forhindret ham ikke fra å bli kåret til Årets Avisbud i 1973, det året han fylte tolv.
— I den tiden ble jeg ofte hentet etter skolen av avisen, for å dele den ut på ettermiddagen.
I jobb fra han var 16
Gjennom ungdomsårene jobbet han i Hellemyr kolonial og hos Lauritz Nilssens Glassmagasin. Han jobbet deltid fra 12-årsalderen, og fulltid fra han var 16. Det ble aldri noen høyere utdannelse.
Det er imidlertid som gründeren bak Renés barnevogner de fleste kjenner Erling Natvig. Han startet firmaet i Dronningensgate, men flyttet etter hvert til Slottet. Med filialer i Arendal og i Sørlandsparken vokste geskjeften til en lønnsom liten kjede med 17,5 millioner i årsomsetning og gode marginer.— Vi hadde to regler: 1. Kunden har alltid rett. Regel 2 var «Hvis ikke, se regel nummer 1».
— Vi ble advart mot utnytting når vi hadde slike regler, men det var lite av den slags. Vi fikk imidlertid godt ry for å yte bra service.
For å skape glede
Årene i René var også år da Erling markerte seg som sponsor og giver. Start spilte flere år med Renés logo på sokkene. Erling gikk også inn i styret i Start en periode.
I Fædrelandsvennens arkiv fins bilder av Erling sammen med friidrettsprofiler med barnevognbutikkens merker på. Og en søt historie om en gang i 2005, da Tom Nordli og hele spillertroppen, støtteapparatet og administrasjonen til Start toget inn på barneavdelingen på sykehuset for å dele ut drakter og billetter. Både til ansatte, pasienter og familiemedlemmer. Renés barnevogner betalte alt sammen.
— Det endte med 310 billetter. Vi kjøpte hele midtfeltet. Det er veldig gøy å kunne bruke penger på å skape glede rundt seg.
Bedriften gikk godt. Og etter 18 år innledet han avtaler om salg i 2006. Familien Dyvi kom inn som nye eiere, og Natvig jobbet med dem videre i 15 måneder etter salget.
Var rik
Da han gav seg i november 2007, var han rik. Hvor mye han tjente, vil han fortsatt ikke si nøyaktig. Men det var store beløp. Huset hans var verdt over 12 millioner kroner. Han hadde hytte og båt, og god egenkapital i firmaene sine.
— Akkurat da var det ingen skyer på himmelen.
Bare to uker senere kom nyheten som innledet vendepunktet i Erling Natvigs liv.
— Det var 10. desember. Kona Grethe fikk konstatert kreft i magesekken. Den ble fjernet, og da operasjonen var over trodde vi alt hadde gått bra.
Nedslående melding
De hadde vært kjærester fra ungdommen av, og Grethe hadde født deres felles tre barn. Nå trodde de at enda flere gode år lå foran dem. Men da våren kom, var det nye prøver og en nedslående melding fra sykehuset. Erling fikk beskjed i april om dersom Grethe overlevde sommeren, var hun heldig. Kreften hadde spredt seg, det gikk fort, og det var ingenting som kunne gjøres.
16 dager senere, den 7. mai 2008, døde Grethe.
Jesus på førsteplass
Den sommeren begynte enkemannen Erlings nye liv, hvor Jesus fikk førsteplassen i tilværelsen.
— Vennene mine anbefalte noen kristne bøker, som jeg hadde stor glede av. I tillegg leste jeg for første gang Bibelen seriøst. Jeg hadde knapt åpnet den siden jeg var konfirmant.
Det var juli, og nå skjedde forandringene fort.
13. juli gikk han på sitt første møte i Oasen, en menighet i Søgne. Der fant han et fellesskap han hadde savnet. Men han la også merke til en kvinne som holdt en kort tale om arbeidet sitt.
Kone og Mercy Ships på en gang
Kvinnen skulle på teater med noen av de andre to dager etter, i Fjæreheia i Grimstad. Erling ble tilbudt billetter til det samme stykket av felles venner, og traff henne flere ganger gjennom sommeren.
— Hun het Solfrid, og det er hun som er kona mi nå.Solfrid Quist Natvig har vært direktør på Anastasis, et av Mercy Ships tidligere sykehusskip, samt Africa Mercy, som er dagens skip. I august samme sommer introduserte hun Erling for Mercy Ships-grunnlegger Don Stephens, som var på norgesbesøk.
— De utfordret meg til å bli med i styret. De hadde også spurt Solfrid tidligere, som hadde satt avgjørelsen på vent. Det endte med at vi gikk inn i styret begge to utpå høsten.
Da de to ble et par, ble det behandlet i styret om et ektepar kunne sitte i samme styre. Styret ønsket fortsatt at begge to skulle delta.
Kort tid etter ble Erling norsk styreleder, og ble samtidig hentet inn i det øverste styret for organisasjonen.
Den største glede...
— Å kunne hjelpe andre er det som gir aller mest glede hos meg, sier han.
Men det var andre ting som skjedde den samme høsten som var langt mindre gledelig for Erlings del. Høsten 2008 slo finanskrisen til for alvor. Det var høsten da Lehman Brothers gikk over ende og ordet subprime gikk inn i dagligtalen.
Hvor hadde Erling gjort av alle pengene fra salget av Renés barnevogner?
Spekulerte i valuta
— Jeg tok store posisjoner i valuta, sier han og svelger.
Denne historien har han ikke snakket om før.
— Kjøpte du sånne underlige produkter fra bankene?
— Nei. Jeg bebreider ikke banken. Dette tok jeg initiativ til selv. Men jeg satte altså sparepengene på posisjoner i japanske yen.
Tapte alt
Nøyaktig hvor mye det var, vil han ikke si. Men da finanskrisen inntraff, gikk det helt galt.
— Jeg hadde garantert for åtte millioner kroner, men tapet var mye større. Siden det var min feil, mente jeg at jeg burde rydde opp etter meg og ikke sette en saksbehandler i banken i klemme.
Fædrelandsvennen skrev i en knapp regnskapsomtale at Natvigs personlige firmaer gikk med over 20 millioner kroner i minus de to regnskapsårene 2008 og 2009. I tillegg måtte han selge både hytta og det fine huset.
— Jeg mistet alle pengene mine, etter at jeg valgte å gjøre opp for meg. Da kom en restskatt på 1,45 millioner på toppen av det hele, sukker han.
Savner ikke pengene
Til alt hell satt han på en personlig leiekontrakt for en av butikkene til Renés, som huseier ville innløse. Beløpet dekket skatteregningen og litt til.
I 2009 giftet han seg med Solfrid og flyttet inn til henne.
— Vi har det godt. Det er litt morsomt å tenke på at hele leiligheten vi deler er på størrelse med tv-stuen og biljardrommet i det gamle huset. Men jeg savner ikke pengene. Det er andre ting i livet som er langt viktigere.
— Savner du aldri å ha så mange penger?
— Nei. Jeg har ikke manglet noe siden.
Han har ingen nye gründerprosjekter for tiden, men det er en del styreverv.
Har så jeg klarer meg
— Hva lever du av nå, hvis formuen er borte og du jobber gratis for Mercy Ships?
— Det er noen styreverv som gir noen honorarer. Ellers er det en leiekontrakt fra tiden med Renés som fortsatt gir litt inntekter. Det er ikke stort, men jeg klarer meg.
Styreverv
De viktigste kommersielle styrevervene er som Elisabeth Eidjords styrerepresentant i et investeringsselskap og et eiendomsutviklingsprosjekt på Lumber.
— Dette er rent profesjonelle styreverv. Det er fortsatt noen som mener jeg har erfaringer som er noe verdt, og det er gledelig, sier han.
Og så er det en fotballklubb. Grim Fotball.
— Så det la du merke til? Ja. Det er en kameratgjeng. Jeg var med siden 1978. En periode for noen år siden var det faktisk et prosjekt som het Grim Start, en selvstendig klubb i 3. divisjon, som Start tok det sportslige ansvaret for og vi hadde det administrative. Men reglene ble endret, og vi måtte skille lag.
Det er Mercy Ships som tar nesten all tiden til Erling Natvig.
Verdens største private sykehusskip
Organisasjonen driver verdens største private sykehusskip og utfører gratisoperasjoner for de som trenger det aller mest, etter avtale med ulike regjeringer i fattige land. Mannskapet er frivillige sjøfolk og helsepersonell.
Tilbudet av operasjoner er bredt, men skipet er kanskje mest kjent for mange øyeoperasjoner på blinde og svaksynte barn. Og fistula-operasjoner til kvinner som er skadet under fødsel.
Den norske stiftelsens oppgave er å skaffe frivillige til skipet og å samle inn penger til arbeidet. Driften av skipet foregår med utgangspunkt i den internasjonale organisasjonen med samme navn.
MistillitMen det var i den norske organisasjonen problemene tårnet seg opp sist vinter. Kort fortalt oppsto det mistillit i flertallet av styret mot daværende nasjonal leder Arvid Solheim. Men det var uenighet i styret, og flere styremedlemmer stilte seg bak Solheim. Uenighetene vokste til en dyp splittelse.
Viktige givere, blant annet bak prestisjeprosjektet Mercy-huset, fikk kalde føtter og la engasjementet sitt på is i påvente av en løsning på konflikten. Da begynte Fædrelandsvennen å skrive om saken. Konflikten økte. Stiftelsestilsynet fattet interesse. De ansatte på kontoret i Kristiansand ble etter hvert sykmeldt.
De Fædrelandsvennen har snakket med om Erling Natvigs lederstil i denne perioden, er delt i sine beskrivelser. Noen beskriver ham som brå, sta og sint. Andre tegner et bilde av en tydelig leder som tør ta belastningen ved vanskelige avgjørelser. Og av en idealist. Symptomatisk nok henges de ulike merkelappene på mannen i samsvar med hva kildene mener om selve konflikten i stiftelsen.
Personalsak
— Det var ingen enkel tid i vår. Og jeg fant det riktig å ligge lavt i media.
— Hvorfor sa du ingenting?
— Det var en personalsak, noe som vi som arbeidsgiver ikke kan kommentere i media. Styret hadde besluttet at nestleder Lars Karl Hult skulle være pressetalsmann hvis saken kom i media.
I løpet av sommeren godkjente Stiftelsestilsynet omsider ny styresammensetning. De fant ingenting å kritisere.
Forlik
Oppsigelsessaken endte i et forlik. Da nasjonal leder til slutt gikk frivillig, gikk de andre ansatte også.
— Kanskje like godt at vi fikk en helt ny start, når det ble slik det ble. De er jo flinke folk alle tre, og jeg er glad for å se at de fant nye jobber raskt.
— Hva tenker du om forliket nå?
— Jeg er glad vi ikke trengte å bruke givernes penger på det. Og så vil jeg si at Arvid var raus på slutten av den prosessen. Det var han.
Nå har Erling trådt tilbake som styreleder, ettersom han har overtatt funksjonen som daglig leder. Mercy Ships Norge har beholdt næringslivspartnerne sine. Mercy-huset fikk nytt navn, og organisasjonen skal få en tredel av inntektene fra salget. Det har meldt seg en del nye frivillige, og mange støttespillere har holdt kontakten gjennom problemene i vår. Nå er det tid for å bygge organisasjonen videre.
— Hvor lenge kommer du til å holde på? Hva er planen nå?
"Det er nok for meg"
— Visjonen er et nytt sykehusskip, slik at vi kan drive to samtidig. Det vil koste mellom 600 og 900 millioner, og beslutningen vil bli tatt i august neste år. Om vi går for det, vil det kreve en stor innsats for å få det finansiert. Drømmen er tv-aksjonen.
— Tror du på å forandre verden?
— Jeg tror vi kan forandre verden for mange enkeltpersoner. Og at enkle mennesker kan spille en stor rolle i det. Det er nok for meg.