Noen ganger setter selvbeskyttelsen beinkrok på nærheten. Vi beskytter oss mot det vi trenger. Vi flykter fra det vi lengter etter. Vi tilslører sannhetene om oss selv og behovene våre som kunne bidratt til frihet, vekst og fellesskap.Frykten for å bli såret, forlatt, mistrodd og avvist kan til tider føre til at vi har selvbeskyttelsesdrakten på, selv når vi ikke hadde trengt den. Dårlige erfaringer gjør at vi til tider beskytter mot det vi hadde trengt for å leve godt. Vi beskytter oss både mot vårt eget indre og mot nærheten fra andre. Noen ganger på gode og nødvendige måter, andre ganger velger vi dårlige mestringsstrategier. Når selvbeskyttelsen blir nærhetens fiende, er det ikke fremmende. Når selvbeskyttelsen bevarer verdighet, evne til nærhet og relasjoner, er den livsfremmende.

Selvbeskyttelse i mange former og fasonger

Å verne om det fine, sårbare og sterke – selvfølelsen vår, tilhørigheten og relasjonene, er nødvendig i møte med alt som vil krenke eller true dette. Men når selvbeskyttelsen settes opp i møte med det som kunne blitt et godt menneskemøte, en begynnende relasjon eller nærheten vi trenger for å gå videre, da spiller selvbeskyttelsen oss ett puss.

Kunsten vi famlende trener på hele livet, er å finne ut hva vi skal beskytte oss mot, når vi skal beskytte oss – og når vi burde senket murene. Feilplasserte selvbeskyttelsesmurer kan ha hindret mange av oss i å få det vi trenger. Samtidig som klokt plasserte murer er med på å bevare det beste i oss.

Selvbeskyttelsen tar mange former og har mange fasonger.

Sinne, irritasjon, avstand, flukt, fornektelse, selvutslettende tilpasning til andre, påtatt godt humør, unnvikelse, travelhet, ord som holder andre på avstand, ignorering, isolasjon, slag, mistro, anklager med mer. Det er ikke alltid lett å vite når murene skal settes opp, hva det er nødvendig å beskytte seg i mot, og hva vi skal åpne opp for. Noen ganger legger selvbeskyttelsen et slør både over hvem vi selv er, og hvem de andre er.

Som den erfarne danske terapeuten Ilse Sand skriver i boken Kom nærmere:

“Jeg har valgt at kalde disse manøvrer, hvormed vi til tider kan fordunkle det mest indlysende eller holde afstand til andre mennesker og vores eget indre: selvbeskyttelsesstrategier. Hermed mener jeg alt, hvad et menneske gør – bevidst eller som oftest ubevidst – for at undgå nærhed til andre mennesker eller til sin egen indre eller ydre virkelighed.”

Det kan være god beskyttelse å ha avstand til følelsene når de blir for overveldende, men det kan være dårlig beskyttelse å stenge helt av i møte med dem som vi kunne delt gleder og sorger med. Enten vi er barn, unge eller voksne, beskytter vi oss. På samme måte som vi kan trigges til følelsesreaksjoner som egentlig hørte hjemme i andre truende situasjoner der de var nødvendige, kan vi ut fra dårlige erfaringer sette opp beskyttelse i møte med det som kunne gjort oss godt og bidratt til livsvekst.

Ett skritt for å finne mer ut av hva som er gode eller dårlige selvbeskyttelsesstrategier, kan være å invitere til selvransakelse og oppøve selvinnsikten slik at vi klarer å lære å kjenne hva vi beskytter oss mot, hvordan vi gjør det og hvorfor. Da kan vi sakte våge å slippe litt opp og lære mer om når beskyttelse er nødvendig – og når åpenhet, nærhet og hengivelse er nødvendig for å få gode liv.

Dynamisk selvbilde

Vi blir oss selv gjennom andre, og om ingen slipper inn, hvem blir vi da? Et selvbilde er ikke statisk, noe vi bare har. Det er påvirkelig av livets omskiftninger og ulike miljøer og relasjoner. Vi har ulike selvbilder i møte med ulike mennesker. Det kan være lurt å tenke igjennom hva som gjør at vi med noen mennesker føler oss vel, tør å vise både vonde og gode følelser, men i møte med andre, spiller vi. Vi viser ikke hvem vi er.

Vi trenger nærhet. Vi trenger å vise oss som vi er for å bli møtt som vi er, for å bygge genuine relasjoner. Når fasade møter fasade, skapes ikke nærhet. Når vi vet hvor viktig nærhet, tilhørighet og relasjoner er for god menneskelig utvikling, må vi fortsette å søke motet som gjør at vi våger reisen mot relasjonen.

Den gode selvfølelsen kjennetegnes ved at vi kan være glade når vi er glade og triste når vi er triste. Når omgivelsene ikke slipper dette til, eller hugger løs på oss når vi viser ekte følelser, beskytter vi oss. Da viser vi ikke hvem vi er. Feilbarligheten sendes på dør, og sårbarheten får bind for øynene.

Fantasi, ideutveksling, kreativitet og lekenhet fremmer tryggheten som gjør at vi tør å vise litt mer av hvem vi er.

Beskyttelselsbalanse

Det finnes hjelpere som har glemt beskyttelsesdrakten og blitt helt utladet og utbrent. Men det finnes også hjelpere som har polstret seg så godt at de som skulle motta hjelpen, måtte polstre seg like godt i møte med dem. Å finne beskyttelsesbalansen, er nøkkelen til nærhet.

En mor fortalte meg om sønnen sin som hadde kommet tilbake fra en psykologtime med ordene: ”Jeg sa ikke en dritt om hvordan jeg hadde det til den personen. Hun var som en vegg. ” Jeg har i ulike prosjekt snakket med mange ungdommer som ble betegnet som avvisende og vanskelige, men som forklarer at grunnen til dette, var at de ikke opplevde tillit fra voksenpersonene som skulle vise omsorg eller hjelpe dem. Avstanden og sinnet hadde for dem, vært nødvendig selvbeskyttelse. Men også unge trenger å lære forskjellen. Vi voksne må gå foran som gode eksempler ved å vise sårbarhet.

En ung gutt fortalte at han ikke bare var fjern, avvisende og sint slik det stod i journalene om han. Han fortalte at han hadde en kjæreste som han følte seg vel sammen med. ” De skulle sett åssen jeg var sammen med henne. De hadde ikke kjent meg igjen. Der slappet jeg av. Jeg tror hun ville si jeg var følsom og snill.”

Lys gjennom sprekkene

Mange leter etter relasjoner der de kan la murene falle. Der selvbeskyttelsesdraktene kan legges til vask. Der vi kan finne inn til hverandre i relasjoner som rommer både feilbarlighet og storhet.

Som hjelper eller omsorgsperson er det kanskje lurt å hele tiden stille seg spørsmålene: Viser jeg sårbarhet som slipper den andres verden til på godt og vondt? Har jeg beskyttet meg for godt til at det blir trygt å åpne seg for meg?

Barn og unge skal kunne speile seg i vår åpenhet, det er ikke vi som skal speile deres avvisning. Vi må beskytte oss, men vi kommer ingen vei om det ikke finnes sprekker som lyset og nærheten kan komme inn igjennom.

Som Leonard Cohen uttrykte det: ”There is a crack, a crack in everything. That´s how the light gets in.”

Kanskje er det noen ganger i sprekkene i profesjonaliteten at barn og unge finner veier inn til oss? Og mennesker finner veier til andre mennesker, uavhengig av alder og roller? Gjensidigheten er en del av veien til nærhet. Vi søker mot hverandre, men vi stopper fort og rygger om den andre ikke gir noe av seg selv tilbake. Det er kanskje ingen nærhet uten sårbarhet. Nærhet koster. Men vi må vise hverandre at det er verdt prisen. Det koster mer å bli sittende med en følelse av å være forlatt.

Nærhetens sårbarhet

Når vi har mange dårlige erfaringer med å stille oss nakne og åpne, kan det skje at vi tar på oss selvbeskyttelsesdrakten også i møte med dem som kunne gjort oss godt. Vi må visst trene på å tro på at det venter noe godt. At det finnes mennesker som vil oss vel.

For ingenting er mer helende enn når murene faller, nærværet slipper til igjennom sprekkene, når isen smelter og ansiktene lyser opp fordi det er tillit nok. Når vi kjenner at vi hører til.

Det finnes handlinger som kan føre oss nærmere hverandre og det finnes ord som kan hjelpe oss på veien mot nærhetens sårbarhet.

Som Synne Lea skriver i dette diktet fra boken Nattevakt, dikt til barn:

Si fra

om du trenger en venn.

Hvis jeg var deg,

ville jeg ropt

på meg.

Vi må tørre sårbarheten i å gi hverandre hint om at vi trenger hverandre og vil hverandre vel. Det kan være de første skrittene på vei bort fra den livshemmende selvbeskyttelsen. Vi kan ikke beskytte oss mot livet. Det finnes ikke et risikofritt liv. Det er visst vesenet til livet at det innebærer å bli såret og finne veier til helhet. Igjen og igjen. Vi må våge å ta ordene “Kom nærmere!” i munnen.

Med ett blikk senker du murene tusen andre blikk har laget.