Denne artikkelen ble første gang publisert på mamma.no november 2014.

Ingrid Tetlie husker godt at hun leste om Louise Brown, verdens aller første prøverørsbarn, født i Storbritannia i 1978. Hun var en verdenssensasjon og nådde forsidene av avisene også her hjemme. Men noen personlig betydning fikk ikke historien om lille Louise før Ingrid selv opplevde svangerskap utenfor livmoren og fikk vite at hun ikke kunne få barn på naturlig vis.

– Da gikk jeg til legen min og sa at jeg ville forsøke det samme som de hadde fått til borte i England, forteller Ingrid.

Men hun ble møtt med hoderysting. «Det kom aldri til å skje i Norge», sa legen.

Omtrent samtidig gikk tre menn rundt på lageret for kassert utstyr inne på Regionssykehuset i Trondheim og lette etter ting de kunne bruke. De tre var gynekologene Kåre Molne og Jarl Kahn og cellebiologen Arne Sunde. De skulle stable på beina Norges første avdeling for assistert befruktning. Målet var å produsere landets første «hjemmelagde» prøverørsbarn.

– Alt var frivillig arbeid som vi gjorde ved siden av våre egentlige jobber, forteller Arne Sunde, som i dag leder fertilitetsseksjonen ved St. Olavs Hospital, som sykehuset heter nå.

Har du sett de fantastiske bildene?

En forsøkskanin

– Vi fant et kleslager som vi pusset opp på fritiden. En del utstyr måtte vi låne fra andre avdelinger når det ikke var i bruk, om kvelden og om natten.

Da kleslageret var blitt operasjonssal og laboratorium i ett, manglet bare pasientene. De var ikke vanskelige å få tak i.

– Jeg husker jeg så annonsen i avisen, smiler Ingrid.

– En liten notis, bare. Men vi skrev inn og sa vi gjerne ville være med. Julaften 1982 kom brevet fra sykehuset. Vi var med! Det var den beste julegaven vi kunne få!

Slik begynte Ingrid Tetlies liv som forsøkskanin i eksperimentet som skulle gi nytt håp til alle landets barnløse.

– Jeg var jo klar over at jeg var med på et eksperiment, og at det var veldig usikkert om det ville gå. Men noen må jo være med på å bryte barrièrer. Det var mye prøving og feiling den første tiden.

– Jeg husker jeg måtte ligge med beina i været etter at de satt inn eggene. Og den første gangen de tok ut egg, ble jeg lagt i narkose inne på et slags bøttekott!

Legene passet godt på

Hun kan le godt av alt sammen nå. Det er blitt en god historie som hun kan dele med datteren som sitter i sofaen ved siden av. En historie som endte godt.

Men det var nok av skuffelser underveis. I seks år forsøkte Ingrid og mannen Einar å få barn. Seks år med venting og skuffelser, operasjoner, håp og nye skuffelser.

Prøverørseksperimentet i Trondheim var siste utvei. Den gang, som nå, fikk pasientene tilbud om tre forsøk.

– To ganger opplevde jeg skikkelig nedtur. Eggene var satt inn og vi ventet og ventet. Og så kom mensen og skuffelsen. Tredje og siste gang kom den ikke. Den gangen kunne man ikke bare tisse på en pinne for å finne ut om man var gravid, så jeg og mannen min dro av gårde til fastlegen med urinprøve. Da legen utbrøt «jippi» skjønte vi at det hadde gått bra.

På det selvmalte, rosa laboratoriet på sykehuset inne i Trondheim satt Arne Sunde og kollegene hans og hørte telefonen ringe. Det var den telefonen som pleide å bringe dårlig nytt. Nok en av kvinnene de hadde forsøkt å gjøre gravide, som ringte for å si hun hadde fått mensen.

En av kollegene til Sunde tok telefonen og var forberedt på å få høre det vanlige. Hun ble stående helt stum. Først etter at hun hadde lagt på brøt jubelen løs.

Helt fra graviditeten var et faktum, følte Ingrid at hun hadde et problemfritt, naturlig svangerskap. Det følte nok ikke de tre «reservepappaene» på sykehuset. De la sine beskyttende, hvitkledde armer rundt Ingrid og babyen.

Det var undersøkelser to ganger i måneden, ultralyd en gang i måneden, og da fødselen nærmet seg insisterte de på keisersnitt.

– Jeg ville egentlig føde normalt, men ga etter, sier Ingrid.

– De var jo så livredde, disse mannfolka «inne i by’n».

Se den nye, frekke kampanjen for å få danskene til å kjøpe Sydentur og lage barn:

MOR OG DATTER: Ingrid og Mona Tetlie har et nært forhold. De har også vært gjennom samme behandling for å bli mor. Foto: Nina Ruud

«Mirakel-Mona »

Den dagen Mona ble født, og legene lettet og jublende kunne konstatere at barnet var helt friskt, var sykehuset nærmest beleiret av journalister.

Offentligheten hadde fått vite at det var laget et prøverørsbarn i Trondheim, men identiteten til foreldrene var ikke kjent. Monas pappa ruslet rundt i korridorene og satt i sykehusets kantine og hørte journalistene snakke sammen og spekulere på hvem det kunne være, disse foreldrene til Norges første prøverørsbarn.

Først dagen etter keisersnittet fikk pressen komme inn og ta bilder av «Mirakel-Mona» og hennes mamma. Bare én gang opplevde Ingrid oppmerksomheten som ubehagelig:

– Det var da vi var på vei hjem fra sykehuset med Mona og stoppet på butikken på veien. Da pekte folk på oss og tisket og hvisket. Det var ordentlig ubehagelig og fikk meg til å tenke på hvordan kjendisene må ha det, minnes Ingrid.

Ønsker mobilforbud på barselavdelingene:

— Mer som et samlebånd nå

Selv om hun tidlig forsto at hun ikke var laget helt på samme måte som de fleste andre barn, gikk ikke lille Mona rundt på Kyrksæterøra og følte seg så veldig spesiell. Hun hadde både naboer og familiemedlemmer som etter henne var blitt unnfanget på samme måte.

Men journalister har hun blitt vant til. Pressen fulgte henne gjennom barndommen og rapporterte fra «Mirakel-Mona»s første skoledag og konfirmasjon. Og da hun som 21-åring ble gravid på naturlig vis, ble hun sitert i media på at det var et «lite arbeidsuhell». Hun rakk ikke å lure på om hun selv var i stand til å få barn før hun ble mamma til to i ung alder.

Men da hun fikk ny partner for noen år siden gikk det ikke like lett. Og da hadde hun ingen betenkeligheter med å gå til avdelingen som hadde feiret hennes egen bursdag med kake i årevis etter den spektakulære fødselen for 30 år siden.

– Det var noen som husket meg fra den gangen, ja, og som syntes det var artig at jeg også kom for å få hjelp. Mitt forsøk gikk som på samlebånd sammenlignet med mammas, sier Mona.

– Nå har det jo nærmest blitt en rutinebehandling, og det er ikke lenger noen som setter spørsmålstegn ved om et barn er unnfanget på den ene eller andre måten.

Takket nei til søsken

For «fedrene» i hvite frakker som var med på pionérvirksomheten den gangen for 30 år siden, blir det aldri rutine.

Arne Sunde synes det er overveldende å tenke på at det som begynte i et ombygd kleskott i Trondheim, nå har ført til 30.000 barnefødsler her i landet.

– Det er storartet. Hvert barn berører jo mange mennesker, og vi gleder oss over at det er så mange familier som har fått det bedre på grunn av vår virksomhet. Selv om vi i dag driver på et helt annet nivå, med langt større suksessrate, er det fortsatt like spennende hver gang. Jeg føler meg heldig som har fått lov til å bruke karrieren min på å skape liv og glede.

Etter at Mona var født sto parene i kø ved sykehuset i Trondheim for å hjelp. Ingrid ble spurt om hun ikke ville stå på venteliste for å få en lillebror eller lillesøster til Mona.

– Men da takket jeg nei. Jeg visste at det var mange som ventet på behandling og jeg ville heller at de som ikke hadde opplevd å få barn skulle få plass. Jeg hadde fått den hjelpen jeg ønsket meg.

Jubileum for prøverørsbarn

Etter at «Mirakel-Mona» ble født for 30 år siden har 30.000 norske barn blitt født etter assistert befruktning her i landet.

På 80-tallet var prøverørsbefruktning banebrytende medisinsk forskning. Ventetiden på behandling var lang – mellom tre og fem år – og bare ti prosent av forsøkene var vellykket.

I begynnelsen ble det også født veldig mange tvillinger etter prøverørsbehandling. 20 prosent av alle fødslene etter slik behandling var tvillinger, og i tillegg var det mange trillingfødsler.

Årsaken var at man satte inn mange egg for å bedre mulighetene for befruktning. I dag har legene fått bedre metoder for å velge ut hvilke egg som skal settes tilbake, og nå får 75 prosent av kvinnene bare satt inn ett egg. Suksessraten har også blitt høyere. I dag ender to tredjedeler av dem som får behandling opp som foreldre.

Venter du barn?

Bremses av politikerne

I fjor var 3,7 prosent av alle barna som ble født her i landet, unnfanget ved assistert befruktning, og andelen kommer trolig til å stige, tror seksjonsoverlege Tom Gunnar Tanbo ved Rikshospitalet.

– Både Sverige, Finland og Danmark har høyere andel enn oss, så det vil nok øke her også de nærmeste årene og snart krype over fire prosent, tror Tanbo.

– Vil vi få nye metoder for assistert befruktning i fremtiden, slik at flere barnløse par kan få hjelp?

– Noe av det vi forsker på her på Rikshospitalet for tiden, er mitokondrieinjeksjon. Mitokondrier er cellekjerner, som ofte bærer anlegg til arvelige sykdommer, forklarer Tanbo.

– Ved å ta ut mitokondrier fra en donor og plassere dem inn i kvinnens egne egg, kan vi unngå at disse sykdommene går i arv. Storbritannia har lenge diskutert om de skal tillate dette, og diskusjonen kommer nok hit til landet også, sier Tanbo.

Rikshospitalet har en stor forskergruppe som arbeider med dette, og som står klare den dagen slik behandling eventuelt blir tillatt her i landet.

– Norge har alltid ligget langt fremme når det gjelder forskning på assistert befruktning, sier Tom Tanbo.

**– Men vi er blitt ho

TRE GENERASJONER: Full fart når lille Ainlin tar med mamma og bestemor på tur. Foto: Nina Ruud

ldt veldig stramt i tøylene av politikerne her i landet. Jeg forstår for eksempel ikke hvorfor vi ikke kan tillate eggdonasjon når det er tillatt i så mange andre land. Det som skjer i stedet, er jo at mange reiser til utlandet for å få hjelp, og det innebærer ikke alltid den samme tryggheten for pasientene.**

Ønsker at folk skal få hjelp i Norge

I Foreningen Ønskebarn er styreleder Renate Kurszus ikke i tvil om at eggdonasjon er det spørsmålet som kommer til å bli mest debattert innenfor feltet assistert befruktning de nærmeste årene.

– Dette er et fagfelt som er i konstant uvkling, samtidig som Norge har en veldig konservativ lovgivning. Vårt ønske er at de som trenger hjelp skal få den i Norge, fordi det sikrer en trygg behandling, sier Kurszus.

Hun har også et annet ønske for fremtidens debatt om assistert befruktning:

– Jeg skulle ønske at det ble enda større aksept for at mennesker som ikke kan få barn på egen hånd søker hjelp. Et argument som går igjen i dagens debatt er at «det er ingen menneskerett å få barn», og de som søker hjelp blir kalt for egoistiske. Når debatten blir slik, er det ikke rart at mange fortsatt synes det er vanskelig å snakke om barnløshet og om assistert befruktning.

Publisert på mamma.no i november 2014

Mer om svangerskap og fødsel: