Aftenpostens sportskommentator, Ola Bernhus.

På stillingen 0-0 satte Stabæks Nicolai Næss ballen i mål. Offside, sa linjemann og dommer.Ikke fordi det nødvendigvis var det, men fordi det var tvil.

Det var to grunner til at målet ble annullert.

  • Situasjonen var så marginal at linjemannen nødvendigvis må ha vært usikkerl. Armen til Næss var innenfor Rosenborg-spillerens kropp, men sistnevnte hadde det ene benet hengende innenfor. Mange linjedommere ville ha latt det angrepet fortsette – hvis det ikke hadde rammet hjemmelaget. Men hvem har mot til slikt foran et fullsatt Lerkendal? Sagt på en annen måte: Dommerne er bare mennesker, de også.

  • Dommere, både linjedommere og hoveddommere, har en tendens til å dømme til forsvarets fordel når det er tvil. Det blir gjerne mindre bråk av å avbryte et angrep enn å tillate et mål som kanskje skulle vært annullert. I retningslinjene heter det at angripende lag skal ha fordelen når det er tvil, men det praktiseres nesten aldri. Dommerne er bare mennesker, de også.

Derfor var det egentlig bare Stabæk-trener Bob Bradley som gjorde et nummer av denne dommeravgjørelsen. Mange vil si at han hadde rett. I TV 2s studio ble den diskutert, og det var uenighet, men ingen var opprørt. Da hadde det nok litt å si at Rosenborg hadde vært best og fortjente seieren.

Men Bradley mente at rett skal være rett.

Det er en sympatisk tanke. Den støttes av alle dommere, i teorien. I praksis blir det noe annet, og vi ser eksempel etter eksempel på det i løpet av en fotballsesong.

Tvil har lett for å komme hjemmelaget – eller det forsvarende laget – til gode.

Det er neppe noen grunn til å hevde at dommerne på forhånd bestemmer seg for å gi fordeler til hjemmelaget, ikke en gang på Lerkendal, selv om det ofte er blitt påstått. Det bare blir slik.

Men at dommere ganske bevisst blåser av angrep for å slippe unna bråk, det kan vi være ganske sikre på. Det skjer ikke bare i offside-situasjoner, men enda oftere i møljesituasjoner foran målet. Da er det fristende å blåse frispark utover, for det er alltid noen som dytter eller holder. På begge lag.

Vi husker alt rabaldret som Svein Oddvar Moen og Svein-Erik Edvartsen pådro seg da de tidligere i sin karriere prøvde å følge regelboken. Det ble noen straffespark av det – og store protester.

Nå er også de blitt mer taktiske i sin dømming.

Hadde jeg vært dommer, hadde jeg kanskje tenkt å samme måte.

Jeg kjenner en trener som aldri kritiserer dommeren. Han trekker på skuldrene, vrir litt på et ordtak og sier «mot dommeren kjemper selv gudene forgjeves».

Det er nok litt respektløst. Egentlig er det nok riktig å si at dommerne stort sett løser en svært vanskelig oppgave meget bra.

Og noen ganger er det ikke så dumt å være litt taktisk, heller.