Han har en så freidig, usjenert bruk av adjektiver og utropstegn, at magen min jubler idet jeg leser avisannonsen: «Jaah! Dette vil jeg ha til middag i dag!»

«Kanongode Kerrs Pink! Kjempegode Pimpernell! Knallgode Beate! Nå har kongen og dronningen av adle poteter kommet! Fullt modne og skikkelige melne! Åpner seg som en rose og smelter på tungen! Med mine gode poteter får middagen en helt ny dimensjon!»

Jeg hiver meg i bilen og sikter meg inn mot Lortetangen og baksiden av NRK-bygget. Det er en fantastisk høstdag, med sol og sterk vind som rusker i håret.

Men høye hæler er tydeligvis et unntak blant mengden som åpenbarer seg borte ved lastebilene. For der står de. Potetpensjonistene. Med poplinskåper, spasersko og caps over storvokste ører. Køen er lang. Veldig lang. Jeg stiller meg bakerst og snuser inn den deilige sjølufta. Sola varmer, og dagen er god. Jeg skal ingenting annet enn å stå i potetkø.

En skrikende stemme flerrer idyllen.

— Himmel, æ det KØ her! Et kvinnemenneske har nettopp sluttet seg til rekkene.

— Ja du må’kke snakke, kakler ei foran meg. - Det er jo heil vilt!

— Ja, tenk i våre dager, å måtte stå i kø for å kjøpe poteter, brummer en mann ved siden av.

— Det er som på telenor eller telia, eller hva det nå heder: Du rykker stadig frem i køen. Og så må du sidde der og høre på den forferdelige musikken imens, klager den første, snerpen som ei inntørka kålrot.

Det var så deilig å bare stå her. Inntil nå. Mindfullness for moderne mennesker, som er vant til å få alt kjapt ekspedert. Så velsigna ineffektivt, sikkert kostnadskrevende og absolutt ikke innovativt.

Så fortsetter klagekoret.

— Nei, himmel, det er visst bare en te å ekspedere! Det går ikke an, stønner ei.

— Jo, det gjørr det visst, og der er det ei som står og driver stykkhandel også, kvekker ei annen. - Ho kjøber én blomkål, og én purre av ganga, det ække rart vi må vente lenge. Ja, æ hørte noen som sa at de har stått her i to timer!

— To timer! Gulper ei tredje opp. Det sto jo ikkje noe i annonsen om at det ville komme til å bli kø! I fjor var svigerinna mi her og kjøpte, og da var det ikkje kø!

— Nei, dette gidder jeg ikke, sier hun som kom sist, til mannen sin. - Det får være måde på! Æ går og setter meg i bilen, så kan du stå i køen.

Hun strener besluttsomt bort til en stor, grå Audi, mens han står slukøret igjen.

Jeg presser hælene innbitt nedi bakken. Åssen kan man klage på sånne filleting!

En gang jeg var i Russland, måtte jeg stå i tre ulike køer for å få kjøpt en vannkaraffel på et supermarked. Det tok minst et par timer. Men russerne hadde køkultur. De småpratet og ventet tålmodig med teiene sine. De hadde jo ikke noe valg.

Misnøyen murrer ennå. Da sprekker jeg:

— Her står dere, av fri vilje, alle sammen! Den som ikke orker å stå her, kan jo bare gå på Rema og kjøpe poteter på fem minutter!!! roper jeg til dem med harmdirrende pelskrage.

Det blir bom stille.

En etter en trekker de seg bort, samler seg i lavmælte grupper og skuler bort på den frekke burugla med dinglesmykker.

Resten av køståinga blir en nytelse, selv om jeg nå er utstøtt fra fellesskapet. Men solvarmen favner meg. Og stillheten tar sitt rom. Jeg nyter det glitrende havet og vinden som smeiger. Og jeg får snart det jeg drømte om: Sødmen av saftige myrgulrøtter og poteter som åpner seg som ei rose og smelter på tunga.