STAVANGER: Twitter 31. juli 2011 fra en viss Frøken Milla: «Kan noen forby toppløssoling, og sørge for at det kun er pupper av en viss standard som vises offentlig?»
Tweeten var sikkert ironisk ment. Toppløssoling har jo vært så godt som utryddet på offentlig, tettbefolket sted på hele 2000-tallet. Men kanskje er Frøken Milla inne på noe vesentlig i utsagnet om «pupper av en viss standard». For mye tyder på at økt kroppsfiksering er en av de viktigste årsakene til at kvinnene tok en U-sving i kvinnefrigjøringen en gang på 90-tallet og tok på seg bikinitoppen igjen.
— Det handler om patriarkatets tyranni og kjønnsmakt, og kvinner lar seg igjen tyrannisere. Naturlige kropper er blitt valgt bort til fordel for et skjønnhetsideal som er skapt på pornoens premisser, sier Anne Kalvig i Kvinnegruppen Ottar til aftenbladet.no.
Frigjøring først
Toppløstrenden startet sent på 60-tallet i Sør-Frankrike, som en del av kvinnefrigjøringen. Hvorfor kunne ikke også kvinner sole og nyte strandlivet uten å få ukledelige skiller og gnagende ubehag etter bikinitopp? Også menn har brystvorter. Hvorfor var det ok at de viste fram sine, mens kvinnene måtte dekke seg til? Urettferdig!
I to tiår levde verden ganske godt med toppløse kvinner på stranden, i Norge, og særlig på typiske turiststeder i Syden. Spede ytringer om at noen følte seg støtt av å få all denne nakenheten rett opp i ansiktet, ble avfeid som latterlige. De få som valgte å beholde bikinitoppen på, ble raskt stemplet som pripne.
Ekstrem kroppsfiksering
Der toppløsheten før var et forsøk på å avseksualisere puppene, har vi etter hvert fått en ekstrem kroppsfiksering. Kvinnebryster er mer seksualiserte enn noensinne, og de skal ha en viss størrelse og fasthet for å bli kategorisert som sexy. Synes vi ikke selv at våre er faste nok og store nok, vil vi heller gjemme dem bak en bikinitopp som kan gi en illusjon av at de er finere enn de er, enn å vise dem fram i full offentlighet. Noen vil nok også skjule arrene etter silikoninnleggene.
I nakenhetspuritanske USA har toppløs soling aldri vært dagligdags. I juni i år fortalte VG om en gruppe kvinner som jevnlig samler seg i New York Citys parker og soler seg toppløse mens de leser bøker. Dette for å minne om at det ikke er forbudt, at det er en del av kvinners naturlige livsutfoldelse, og at nakenhet slett ikke trenger å være seksuell. Ifølge en statlig lov har nemlig kvinner rett til å være toppløs på alle steder der menn kan gå med bar overkropp. Men det praktiseres altså ikke.
Her hjemme har vi i det siste hatt sjokkerte ramaskrik fra mødre og andre kvinner over at det selges bikinier for barn. Bikinitopp for småjenter er seksualisering av barndommen, er argumentet. Selv om definisjonen på en bikini er en todelt badedrakt, bare bukse heter badebukse, er altså bikinitopp et plagg som er seksualisert. Fordi hensikten med den er å skjule noe annet som er seksualisert.
Vestlig burka?
Noe som altså gjør den til et opphissende plagg for noen. Akkurat slik burkaen kan vekke opphissende tanker om hva som befinner seg under.
Spør du en hudlege, advarer de mot toppløs soling. Ja, egentlig advarer de mot overdreven soling generelt, på grunn av hudkreftfaren. Huden på brystene er nemlig ikke mer solømfintlig enn annen hud, i tilfelle er det bare fordi den har vært så lite eksponert for sol tidligere.
Hvilke andre forklaringer kan tenkes å forklare hvorfor kvinner valgte å dekke brystene igjen?
Mobilkameraer nevnes. Én ting er å sole seg toppløs på stranden, en annen å bli ufrivillig avbildet toppløs på sosiale medier.
— Nordmenn er et sjenert folkeslag. I tillegg er vi svært opptatt av å være som andre. Hadde noen gått foran, hadde flere gjort det, sier andre.
- Harry og billig
I 2009 konstaterte trendeksperter at toppløs soling var gått av moten, det var både billig og 90-talls. I en tid der mange skriker skamløst om å bli sett og legger ut bilder av seg selv på deiligst.no, blir jenter som soler seg toppløse sett på som brukere av billige triks for å tiltrekke seg (mannlig) oppmerksomhet.
Nettstedet Kvinneguiden.no startet debatt om toppløs soling etter å ha konstatert at det som var helt ok for tidligere generasjoner, var fy-fy nå. Her er noen utsagn fra debatten:
— Helt greit at andre gjør det, jeg føler meg bare ikke komfortabel med å gjøre det selv.
— Det er uanstendig, harry og vulgært. Passer bra for Frp-kvinner og SV-kvinner.
— Jeg skulle ønske jeg turde. Men jeg har ikke lyst til at folk, og særlig gutter, skal vurdere meg opp og ned.
— Jeg synes det er greit at andre gjør det, men mine pupper er det bare kjæresten min som får se.
— Menn har jo også bryster. Hvis kjæresten din viser sine i offentligheten, hvorfor er dine bare for ham? Ok, dine er større, men er det god grunn nok til at du skal måtte gjemme dine? Er bikinioverdelen en slags vestlig burka som vi må ikle oss for å beskytte oss mot menns blikk og seksuelle puppefiksering?
Hvorfor bry seg?
— Vi ser jo også på gutter på stranda og diskuterer hvem som er finest. Hvorfor er jenter så redde for hva guttene synes? Du blir sikkert vurdert i bikini også. Jeg tror ikke menn bryr seg det minste grann om hva vi tenker eller sier om dem. Hvorfor skulle de det?
Anne Kalvig ser paradokset i at grenser stadig flyttes for seksualitet, der stadig flere tabuer normaliseres, samtidig som vi blir stadig reddere for nakenhet. Og at en bikinitopp er et symbol for anstendighet for voksne, men uanstendighet for barn.
Naken = sex
— Jenter legger ut nakenbilder av seg selv på nett, men tør ikke sole seg toppløse. Kanskje fordi de med bildene når de rette seerne og oppnår den ønskede effekten, men ikke ønsker å vise seg fram for barnefamiliene på stranden? Uansett er det synd at nakenhet blir synonymt med seksualitet. Vi ser det også på skolene, der mange dropper dusjen i gymmen fordi de ikke vil vise seg nakne. Uniformeringen og standardiseringen av hva som er sexy handler om menns blikk, og fører til en selvjustis hos kvinnene som reduserer deres handlingsrom, sier Kalvig.
Hun har knapt solt seg toppløs selv, og kan også styre sin begeistring for menn som sprader rundt i små badeshortser på kafeer om sommeren.
— Men det handler om folkeskikk. Alt til sin tid og sitt sted.