Sist torsdag reiste jeg fra Kristiansand (som jeg har bodd i nesten halvparten av mine 42 år) på vei mot New York. Underveis møtte jeg min søster Wenche (40) og de andre fra Team Aktiv mot kreft. Wenche har vært gjennom seks runder med kreftbehandling, og har masse ettervirkninger. Jeg har vært så heldig at jeg har kunnet bidra med mine stamceller til hennes beinmargtransplantasjon.
Fredag morgen startet med en løpetur i målområdet i Central Park med Jack Waitz (mannen til Grete Waitz, som døde av kreft i 2011) som guide. Senere hentet vi startnumrene. Deretter dro Wenche og jeg til Top of the Rock, og nøt en solnedgang med utsikt over New Yorks fantastiske skyskrapere.
Fikk gode tips av Jack Waits
Lørdagen, dagen før løpsdagen, startet vi med teammøte med Helle Aanesen, som er daglig leder i Aktiv mot kreft. Jack, som har vært 37 ganger på New York Marathon, ga oss også gode tips og råd. Da begynte jeg å kjenne litt spenning i kroppen. Det nærmet seg virkelig den store dagen. Etter møtet møtte Wenche og jeg Julie, en frilanser som ønsket å ta noen bilder av oss i Central park. Vi ble også stoppet av amerikansk tv, som ønsket å intervjue oss. Vi fikk også løpt noen stigningsløp for siste sjekk på beina.
Jeg våknet tidlig løpsdagen, ventet på at klokken skulle ringe. Vi skulle møtes i resepsjonen kl. 05.45. Ble hentet av en buss som skulle frakte oss til fergen som gikk til Staten Island. På vei over fikk vi både se Frihetsgudinnen og New Yorks skyline. Vi ble fraktet videre med buss til starten. Det er helt utrolig hvor organisert alt var med over 50. 000 personer skulle fraktes til samme sted. Det var forskjellige starttider på Teamet. Jeg skulle starte 9.50 og Wenche kl 10.40. Vi ønsket hverandre lykke til og gikk til hver vår start. Der møtte jeg plutselig Finn Kolstad og slo av en hyggelig prat og fikk noen gode råd.
Fantastisk stemning
Jeg hadde som mål å løpe under 2.50 og startet friskt. Etter 30 km kjente jeg det ble tungt og møtte den berømte veggen. Jeg klarte å ta meg sammen og kom meg likevel inn på tiden 3.04. I løypa var det en fantastisk stemning med musikkband på hver mile og mye folk som heiet. Jeg var rimelig utmattet da jeg kom i mål og hadde mest lyst å legge meg ned, men presset meg videre for å kunne heie på Wenche i løypen. Jeg ventet spent, men hun kom aldri. Jeg begynte å bli litt nervøs. Hun var selv veldig spent på hvordan kroppen hennes taklet å løpe 42 km på asfalt.
Både mamma og kona sendte sms og lurte hvordan det gikk med henne. Endelig kom det en sms fra henne. Hun var i mål og lurte på hvor jeg var. Jeg følte meg lettet og glad på hennes vegne. Jeg følte en stolthet over hennes store prestasjon. Måtte erkjenne til henne at hun nok en gang sto for familiens prestasjon!
Opplevelse og minner for livet
Det var ikke så lett å finne hverandre med over 50.000 løpere, og masse folk overalt. Etter en god stund og masse sms og telefonsamtaler fant vi endelig hverandre. Vi ble glade av å se hverandre og jeg så hvor enorm glede hun utstrålte av å ha klart å gjennomføre dette. Hun løp på 4.19. Vi hadde ønske om å ta bilde etter målgang med medalje, men valgte å ta det ved hotellet. Vi var sliten og utmattet etter en lang og hard dag. I baren på hotellet satt noen av de andre i teamet og vi delte våre erfaringer og opplevelser fra løpet. På kvelden ble det banket i godt selskap med resten av gjengen i Team Aktiv mot kreft.
Dagen etterpå var stive og støle og følte oss som om vi var 90 år gamle. Wenche og jeg fikk gått litt i gatene for å prøve å myke opp litt. Fikk også gjort unna siste shoppingen før vi dro til JFK. Takk til Wenche og Team Aktiv mot kreft for en fantastisk opplevelse og minne for livet.
Skrevet av Johnny Stensvold