Første skoledag tre måneder etter ulykka er en dag jeg aldri glemmer. Mamma jobber på Agder Naturmuseum på Gimle i Kristiansand og tok følge med meg. Bussen var full av skoleelever som pratet og lo, jeg tok ett skritt inn på bussen og plutselig ble det helt stille. Alle stirret på meg med store øyne! Jeg forstod ikke hvorfor alle stirret på meg. Jeg trodde kanskje det var på grunn av at jeg så ut som en gutt på håret eller arrene i ansiktet, jeg følte meg utrolig stygg og var blitt syltynn.

På Kongsgård rehabilitering noen uker etter ulykken. Foto: Foto: Privat.

Mamma og jeg satte oss, men folk stirret fortsatt. Jeg ble redd og begynte å gråte. Jeg spurte mamma om vi kunne gå av bussen for jeg ville ikke være der. Hun klarte å overtale meg til å bli sittende. I ettertid har jeg snakket med flere elever som satt på denne bussen. De lurte på om jeg kjente dem igjen og ville si hei, men de turte ikke. Etter alt som hadde skjedd de siste månedene skjønner jeg godt at de stirret, men mitt hode var på en annen «planet» og jeg levde fra dag til dag, minutt for minutt.

Tilpasset undervisning

Kristiansand Katedralskole Gimle var flinke til å tilpasse skolegangen min. Jeg delte opp fagene og tok ett skoleår over to år. Jeg fikk innvilget fire ekstra timer i uken med læreren som hjalp meg i norsk og naturfag. Jeg hadde glemt masse norsk grammatikk og hvordan man skriver artikler, historier og hvordan man skal skrive skoleoppgaver. Jeg fikk fritak fra nynorsk siden jeg hadde fått hukommelsestap på seks år og hadde glemt all nynorsken jeg hadde lært tidligere. Jeg fikk eget hvilerom hvor jeg sov i de fleste fritimene mine, jeg snakket med helsesøster to ganger i uken og hadde noen møter med skolerådgiveren.

Fotballtreneren min, som også hadde meg i to fag i 2007-2009, var støttekontakten min. Jeg kom på skolen klokka åtte, to timer før skoledagen min begynte. Jeg fikk sitte på et grupperom og treneren ga meg oppgaver å gjøre i de fagene han hadde meg i. Dette var noe jeg måtte gjøre for å klare å henge med i fagene og lære.

Når skoledagen var over, var jeg helt utslitt og sovnet ofte på bussen på vei hjem til Korsvik. Jeg fikk i meg litt mat hjemme og begynte rett på skolearbeid. Heldigvis har jeg en pappa som hjalp meg med alt av skolearbeid og han stilte meg spørsmål når jeg pugget til prøver.

Tilbake på banen som Donn-målvakt et snaut år etter ulykken. Koordinasjonen var ikke som tidligere, men det var gøy å være tilbake på banen. Foto: Foto: Christian Nørstebø.

Tunge år

Alt i alt gikk jeg fem år på KKG idrett. Det var mange utfordringer.

1. Trøtt og sliten hele tiden.

2. Konstant vondt i hodet og kroppen.

3. Skikkelig dårlig langtids- og korttidsminne – hukommelse.

4. Konsentrasjonsproblemer. Elevene snakket og bråket ofte i timene og jeg fikk ikke konsentrert meg og blir fort sliten av lyder. Folk glemmer at jeg har problemer og det siste året lo elevene av meg og ertet meg når jeg hysjet på dem og prøvde å få dem til å være stille. Jeg måtte reise meg og fortelle de hvorfor. Jeg begynte å strigråte og læreren tok meg med ut på gangen og bad meg om unnskyldning for at han ikke hadde stoppet de før det gikk så langt.

5. Jeg var deprimert og lei meg hele tiden.

6. Alle vennene mine forsvant.

7. Jeg kunne ikke trene mens jeg gikk på skolen for det tok all energien min. Det var en stor sorg, akkurat som jeg mistet en del av meg selv.

8. Jeg gikk opp over 20 kg i vekt.

9. Jeg hadde ikke et sosialt liv. Brukte all tid på å pugge etter skolen og sov masse.

10. Jeg begynte å drikke en del i helgene. Det var den eneste måten å treffe gamle venner, bekjente på og når man er trist er det lett å ty til alkohol. Legene har sagt klart ifra at jeg ikke skal drikke alkohol og at det ikke er noe bra for meg med de skadene jeg har.

11. Jeg hadde ikke energi til å tenke på utseendet mitt på skolen, jeg sminket meg ikke og gikk i joggetøy. Jeg ble baksnakket litt for dette av noen av jentene det siste året.

12. Jeg ser frisk ut og folk glemmer ofte at jeg har begrensninger og jeg må forklare og jeg føler jeg må forsvare meg selv hele tiden.

13. De to siste årene hadde jeg aktivitetslære og det var masse jeg ikke hadde kapasitet til å være med på, men lærerne trodde jeg prøvde å sluntre unna. Eksempel: Skøyter, joggetur, intervalltrening, Nordli-testen, klasseturer i fjellet osv. Jeg brukte lang tid på å få folk til å forstå, fikk legeerklæringer for klasseturene, snakket med rådgiver og lærerne og prøvde og forklare, men jeg kom ingen vei. Til slutt ringte jeg Kongsgård rehabilitering og forklarte hvordan det var og de fikk til et møte med alle idrettslærerne. Etter dette møtet var jeg ikke lenger redd for å komme til timene. Lærerne ble veldig forståelsesfulle og jeg fikk gjøre det jeg kunne og ble ikke presset til å gjøre ting som kunne skade meg eller gjøre meg dårlig.

Foredrag på KKG i som jeg holdt sammen med min bror Richard for en del år side. Foto: Foto: Fædrelandsvennen.

Siste skoledag under avslutningen kom tårene, de fosset ned. Jeg hadde klart å bestå alle fagene og var overlykkelig. Jeg er veldig takknemlig for all hjelp fra de ansatte på KKG.

Nye utfordringer

NAV sendte meg til Varodd. Etter ett år med utprøvning/praksis på Aud`s Hudpleiesalong med vasking og rydding, ble vi enige om at jeg skulle ta hudpleieutdannelse. Jeg gikk to år på Sørlandets Hudpleieskole på Hånes. Det var knallhardt og mye pugging, men jeg fullførte med gode karakterer. Jeg leste hver dag, var lite sosial, bare leste og sov. Etter en lang sommerferie skaffet Varodd meg praksisplass på Sacha hudpleie i Henrik Wergelandsgate. Vi prøvde ut det som gikk å prøve ut med arbeidstider, tilrettelegging og metoder, men det gikk ikke.

Vi ble enige om å finne en praksisplass med friere tøyler og enda roligere, hvor jeg kunne komme og være til stedet og hjelpe til med det jeg klarte. Vi gjorde en avtale med Vågsbygdtunet. Jeg skulle snakke med de eldre, gå turer med dem, lage vafler og bare være der for det sosiale aspektet.

Denne gangen presset jeg meg mer. Jeg kom på jobb selv om jeg ikke var i form og presset meg til flere ting, siden jeg ville så inderlig at dette skulle gå. Etter et par måneder hadde jeg konstant hodepine, var kvalm, sov masse og fikk bronkitt. Jeg trodde jeg bare var blitt syk, men plutselig en dag på kvelden kjente jeg at jeg nesten ikke fikk puste. Jeg fikk galopperende hjertebank. Dette er noe jeg av og til får når jeg har presset meg for mye over en lengre tid. Jeg har hatt dette flere ganger før, så jeg visste hva som skjedde, men det er ille og når man nesten ikke får puste i 10-15 minutter. Broren min, Richard prøvde å måle pulsen min, men den slo urytmisk og så fort at han klarte ikke å måle den (første gang dette skjedde hadde jeg pulsklokke på meg og den målte 244 i puls).

Denne tatoveringen, som jeg tok i 2009, symboliserer at noe revnet i meg etter ulykken. Foto: Foto: Privat.

Jeg begynner å skjelve, det blir vanskelig å stå oppreist, svetten begynner å renne og det dunker så hardt i brystet at det gjør veldig vondt og det begynner å svi i halsen. Dette er noe som jeg har fått etter ulykken. Legene finner ikke ut av hvorfor dette skjer. Jeg har gått med EKG- maskin i 24 timer to ganger, vært på ultralyd, de har sett og hørt på hjertet mitt. Jeg har vært på Arendal Sykehus og fått med meg en maskin i et par uker som registrerte pulsen når jeg la på tomlene, men hjertet mitt klikket ikke noen av gangene og det ble derfor ikke registrert.

Dette er noe jeg har levd med i ni år og får ikke noe hjelp på grunn av at de ikke ser det på maskinene. Jeg skrev et langt brev til legen min og strigråt når jeg var på time. Endelig fikk jeg noen medisiner som skal hjelpe mot dette. Jeg får fortsatt uregelmessig hjertebank av og til, men ikke så ekstremt som før. Etter alt dette ble jeg, legen, Varodd, NAV og sosionomen min enige om å søke om at jeg skulle bli 100 prosent ufør og at jeg ikke skulle ha noe opplegg i hverdagene som jeg må gjøre. Jeg får styre dagene mine selv etter formen og energinivå.

Slankeprosjekt

Trening er en del av identiteten min, det er noe jeg har drevet med i alle år. Det er tusen ganger mer slitsomt for meg å sitte 30 minutter på et venteværelse hos eksempel legen enn å trene i 90 minutter. Jeg blir sjeldent sliten i kroppen, men 99 prosent av gangene blir jeg sliten i hodet, hodepine, trøtt og utslitt.

Etter å ha gått kraftig opp i vekt en periode etter ulykken, jobbet jeg hardt for å komme i bedre form.

Da jeg gikk på skole, hadde jeg ikke energi til å trene noe, men etter siste året på hudpleieskolen hadde jeg mistet masse muskler og var blitt ganske stor. Da jeg var ferdig på skolen, bestemte jeg meg for å slanke meg. Jeg kuttet alt av brus, godteri, chips, restaurantmat, usunn mat og spiste mindre. Jeg begynte å trene styrke og litt fotball. Dette var veldig vanskelig i og med at jeg jobbet, men jeg gjorde så godt jeg kunne. Sov på sofaen noen timer etter jobb og tvang meg på trening på kvelden, så var det rett hjem etterpå.

Det var vanskelig å planlegge dagene for jeg visste aldri hvordan formen var, men jeg byttet fotballklubb som var nærmere der jeg bodde, trening en gang i uken, også kjente jeg treneren, Anders Jensen. Jeg ble godt tatt imot av laget og det ble gøyere å spille fotball igjen. Jeg spilte med jenter jeg har spilt med i Donn før ulykken.

Med en gang jeg sluttet å jobbe orket jeg å komme på de fleste treningene og spille kampene. Heidi Ljosland ringte meg og lurte på om jeg ville være med på et bedriftslag for Oddemarka skole. Jeg hadde plutselig ork til å være mer sosial og formen ble bedre med tanke på mer muskler og mindre fett. Det ble lettere for meg å bevege meg mer, jeg ble raskere og fikk framgang i fotballen.

Stortrives i Gimletroll

Da jeg fikk spillertilbud fra Gimletrolls damelag i 2. divisjon, var jeg veldig usikker og litt redd. Jeg hadde så innmari lyst. Jeg har sagt i alle år at jeg har lyst til å komme tilbake der jeg var før ulykka. Jeg savnet det høyere nivået og mestringsfølelsen, men var redd for at det ikke skulle gå. Jeg rådførte meg med pappa, mamma og sosionomen min flere ganger. Jeg var redd for at det skulle bli for mye for meg igjen. For mye press og at jeg ikke skulle klare det.

Som Gimletroll-målvakt (nede til høyre) sesongen 2016. Målet vårt er å kjempe i toppen av 2. divisjon. Foran fra venstre: Maren Ourom, Kamilla Halvorsen, Marit Buerskog, Linn Fabergshagen, Charlotte Haddeland, Martine Mæhle, Lisa B. Tronstad og meg. Bak fra venstre: Martin K. Erikstad (trener), Arne Kringlen (lagleder), Serina Grimstad, Vilde Kittelstad, Marit Sørvig, Ine Forsberg, Thea Lidi, Maren Lilledrange, Karine Dahlum, Heidi Foss, Erica Nystøl, Magnhild Lofthus, Arta Hamiti og Monica S. Johansen (trener). Ikke til stede på bildet: Ida A. Johansen og Ingrid Omdahl. Foto: Foto: Privat.

Sammen med sosionomen skrev jeg en «for-og-imot-liste». Jeg får fylt dagene mine med noe å gjøre, jeg blir mer sosial og ikke så mye alene. Kamper i helgene i stedet for å gå ut og drikke eller sitte hjemme og kjede meg alene.

Selv om det var mye positivt var jeg fortsatt redd for de negative sidene, men det som fikk meg til å bestemme meg var mamma: «Helene, det er så mye du ikke får gjort med tanke på jobb, utdanning og i hverdagen, men nå må du tenke på deg selv. Hva har du lyst til? Hvis det ikke går, så har du i hvert fall forsøkt»:

Våg syns det var kjedelig å miste keeperen sin, men de ønsket meg masse lykke til og jeg var velkommen tilbake hvis 2. divisjon ble for hardt. Gimletroll er veldig forståelsesfulle, jeg styrer alt helt selv og jeg stortrives på laget. Endelig får jeg keepertrening og jeg gleder meg til hver kamp og trening. Jeg har troa på at dette skal gå veldig bra, men jeg må ikke bli for ivrig og ta i for hardt med en gang.