I kampen om åpenheten ble idrettsledelsen presset fra skanse til skanse av kulturministeren og VG. Kanskje ble de offer for et litt råttent politisk spill, men kampen om åpenheten kunne de aldri vinne. Selv om det føles urettferdig at illojale allierte i Oslo kommune bidro med skyts, hadde idretten vært tjent med å legge frem Sotsji-regnskapene selv.

Uakseptabelt høyt lønnsnivå, spesielt i fotballforbundet, fete reiseregninger og uviljen mot å vise frem bilagene, gjorde at idrettslederne mistet troverdighet hos menigmann. De tvinges på defensiven og blir drevet fra skanse til skanse. I lagidrett kommer det som kjent lite kreativt ut av å være i forsvarsposisjon hele tiden.

Idrettstoppene våre sliter med et anstrengt forhold til kulturministeren som utfordrer dem på mange sentrale punkter. Som om det ikke var nok å slåss mot kulturministeren, Norges største avis og opinionen, kom oppropet «Ny idrettspolitikk – gamle verdier» signert av tungvektere i norsk idrett. Oppropet var konstruktivt ment, men sparker samtidig idrettsledelsen på skinneleggen.

Kjetil Kroksæter, kommentator i Adresseavisen.

Ledermøtet som starter på Gardermoen i dag er en anledning til å lufte ut og stake ut en ny kurs. Der bør det være stor takhøyde i debatten. Under tvil bør idrettsledelsen få tilgivelse både for reiseregningene og pengebruken i Sotsji, men ikke for strategiene som har medført en vedvarende seigpining og handlingslammelse av hele organisasjonen.

Idrettspresident Tom Tvedt er den som må vise lederskap. Det er fortjenestefullt at han forsvarer sin generalsekretær, men den kampen har kostet dyrt. Idrettspresidenten bør bruke ledermøtet til å styre på skuta på en ny og mer offensiv kurs.

Jeg er stygt redd OL i Rio blir en ny nedtur der idrettsledelsen kommer i forsvarsposisjon. Da kommer slaget til å stå om Olympiatoppen (OLT) og dens ledelse. Det vil forundre meg om Tom Tvedt velger å gå i forsvar en gang til.

Oppropet som er frontet av blant andre Nils Arne Eggen, Bjørge Stensbøl, Johan kaggestad og Ivar Egeberg, utfordrer Olympiatoppen til å ta en tydeligere rolle i forhold til doping, kvinnerepresentasjon og målsettinger. Den omfattende rapporten om norsk idrett, som Tom Tvedt selv var leder for, er ikke fulgt godt nok opp. Det er til å forundres over at Tom Tvedt i egenskap av idrettspresident, ikke øver mer press på Olympiatoppen.

Hver gang Johan Kaggestad, takk og pris at vi har så frittalende og modige profiler i norsk idrett! kritiserer OLT, går toppidrettssjefen i forsvarsposisjon. Tore Øvrebø flytter mye av ansvaret over på særidrettene. Denne pulveriseringen av ansvar er ikke noe godt utgangspunkt for å skape resultater.

Den tiden sommeridrettene var på opptur, stilte OLT knallharde krav og mål. Etter at særforbundene fikk stille krav til seg selv, tok snillismen over for nådeløsheten som bør prege toppidretten.

Det får bli min påstand at kravmentaliteten i norsk idrett er snudd på hodet. I barneidretten stilles det for høye krav og i toppidretten er kravene og målsettingene for snille.

Både OLT og NIF er i utakt med omgivelsene og lite offensive. Nesten hver gang jeg hører toppidrettssjef Tore Øvrebø uttale seg i media, er han i forsvarsposisjon. Litt av det samme gjelder idrettspresidenten.

Det er et paradoks at noen rustne herrer i 70-årene er på offensiven, mens sjefer i sin beste alder har mer en nok med å forsvare seg. Sånn kan vi ikke ha det.