Hva forsker du på?

— Hvordan tidligere rusmisbrukere deltar i rehabiliteringen av folk som er avhengige av narkotika; altså det som kalles «likemannsarbeid». Jeg forsker på hvordan dette foregår og hvordan samarbeidet mellom brukerforeningene og kommuner kan organiseres.

Jeg driver aksjonsforskning , det vil si at jeg forsker i samarbeid med dem som trenger kunnskapen. Jeg samarbeider med dem om å innhente og utvikle kunnskapen, og deltar i å utvikle forbedringer. Dette er en type følgeforskning . Målet er at folk skal lære hvordan de kan gjøre ting på nye måter.

Det er andre som har utviklet selve modellen med likemenn i deltidsstillinger, og jeg forsker på hvordan det virker. Mine vurderinger tas inn i utvikling av prosjektet underveis.

Hvorfor er du nysgjerrig på dette?

— Tidligere var forskningen mer rettet inn mot sykehus, kommuner og frivillige tjenester hver for seg. For en ti års tid siden ble brukerorganisasjoner tatt mer med i forskningen, og fra det øyeblikket så vi at det ville være helt umulig å drive rusforskning uten å ha brukerbaserte erfaringer med, fordi brukerne vet mye om hva som er virkningsfullt, hva som trengs og hva som er viktig hjelp å tilby profesjonelt.

Hvorfor trenger vi å vite mer om nettopp dette?

— Hvis en først skal hjelpe mennesker til et bedre liv etter å ha hatt problemer med rusavhengighet, må en erkjenne at det er en veldig kompleks øvelse som ofte kan ta mange år. Rus er ofte bare symptom for noe annet, som må ordes opp i. Det dreier seg om konkrete ting som å bo, arbeide og gjenoppta kontakt med familien. Det handler om å utvikle helt ny sosial rolle der en ikke mister seg sjøl, men lever på en måte som er bedre for en sjøl enn tidligere.

Hva er det som er så viktig med denne kunnskapen?

— Håpet er at forskeren kan gi et bidrag til å forstå noe som er vanskelig og sammensatt, og at det ikke fins én løsning som passer alle.

Hvilke endringer vil forskningen kunne føre til?

— Den vil først og fremst si noe om hvordan en bør organisere denne typen likemannsarbeid, altså hvordan en kan videreutvikle måten en driver ettervern på i Norge.

Dette vil bli stadig viktigere i tiden som kommer, ettersom velferdstjenestene ikke vil øke i samme grad som hittil. For å gi best mulig tjenester til oss alle i årene som kommer, blir det viktig å finne fram til gode modeller for at frivillige organisasjoner kan delta i å levere tjenester i samarbeid med kommunene.

Hvem vil ha nytte av denne kunnskapen?

— Først og fremst rusmisbrukerne. I neste omgang er det de som jobber med å hjelpe dem.

Hva har overrasket deg underveis?

— Både engasjementet og den uforløste kunnskapen som tidligere rusmisbrukere har. Brukere og pårørende har vanvittig mye kunnskap om hva som virker, hjelper og trengs. Det er påtakelig hvor interesserte og engasjerte mange tidligere rusmisbrukere er i å hjelpe dem som kommer «bak». Å hjelpe andre kan også gjøre det lettere for hjelperne selv å forbli rusfri og stå i det nye livet.

Hva har vært kjedelig eller utfordrende med arbeidet?

— Det er sjelden kjedelig, fordi dette er så lite «rett fram», men det er utfordrende å skulle samarbeide med så mange forskjellige mennesker og tjenester. Og når en kommer tett på alle disse menneskene, kan en ikke skjule seg bak en distansert forskerrolle. I og med at dette er folk som har det vanskelig, må jeg ofte tilpasse intervjuer og samtaler og omrokere avtaler for når folk kan treffes. Slikt krever tålmodighet.

Hvor lenge har du forsket på dette?

— Selve likemannsarbeid har jeg holdt på med et par år.

Snakker du ofte om forskningen din i selskapslivet?

— Ja. Mange er interessert, fordi det angår mange, og jeg snakker gjerne om det. Men det kan være situasjoner der temaet ikke egner seg og det kan bli klamt, så en må se situasjonen an.

Trond Stalsberg Mydland

  • Det handler om å utvikle helt ny sosial rolle der personen ikke mister seg sjøl.

Hvordan vil du bruke forskererfaringen videre i karrieren din?

— Forske videre, skrive rapporter og artikler og undervise på UiA.

- Hadde du gjort dette en gang til?

— Ja. Det tror jeg.