Tirsdag denne uken sa Thomas Seltzer takk for seg i den foreløpig siste episoden av Trygdekontoret. I et avisinnlegg dagen etter, ba han seerne om å stay trygda til vi sees på skjermen igjen i 2016. Med seg ut i våren tar han en klagestorm på nest siste program, der han viste liksom-porno og knyttet sketsjen til en tidligere klage fra Kari Jaquesson.
Drøy i budskapene
Seltzer har vært drøy i budskapene mange ganger, ikke minst gjennom innlegg fra figuren Trygdebeistet. Men den markante programlederen er slett ikke den som har hisset det norske mediefolket mest opp.
Anne Cath Vestly var tryggheten selv, og ledet Barnetimen gjennom flere tiår. Men da hun i 1954 fortalte barna at de verken var funnet i toalettet eller kommet med storken, ble det stor oppstandelse og boikottaksjoner. Heldigvis ble hele Norges mormor ikke skremt til taushet.
Seltzer har vært drøy i budskapene mange ganger, ikke minst gjennom innlegg fra figuren Trygdebeistet.
Heller ikke Trond Viggo Torgersen ville la seg redigere da han på 1980-tallet med stor innlevelse illustrerte sædcellenes vei mot egget. Protest på protest, særlig fra vår landsdel. Når vi ser repriser, virker innslagene nesten litt amatørmessige og vitner om en uskyldig tid. Men den unge legen Torgersen virket svært provoserte på dem som visste hvordan man laget barn på ekte.
Juntafil og Trekant
Seksualitet er selvsagt en gjenganger i klagene mot radio— og TV-program. De som har hørt og sett bare en liten episode av programmene Juntafil og Trekant, er nok ikke i tvil om hvorfor.
Man kan hevde at omsorgen for dyr har gått for langt
Skal vi så bare tåle at store redaksjoner, som nærmest er som allemannseie å regne, skal tøye alle moralske grenser? Selvsagt ikke, men det spørsmålet er så retorisk og svaret så opplagt at det knapt er verdt å diskutere. For det er bare når mediene utfordrer etablerte sannheter og dem som forvalter den, at samfunnsdebatten blir så viktig at den kan bevege oss og våre holdninger.
Sex eller porno
Sex eller porno: uansett hvor opprørende temaet er, skal Fredrik Skavlan inneha klagerekorden på et program. Flere tusen kontaktet NRK om hans intervju med partilederen Jimmie Åkesson i mars i år, fordi Skavlan kjørte en mye tøffere stil enn vanlig. Åkesson var sykmeldt, men hadde visst selv bedt om å bli invitert til Nordens mest populære snakkeshow. Og det var et tilbud som slett ikke var dårlig, siden nesten 15 prosent av svenskene stemte på hans parti Sverigedemokratene i høst. Både han og seerne ble nok litt overrasket over at Skavlan inntok rollen som revolverjournalist, og ikke som åpen og sjarmerende snakkevert. Hvorfor ble Skavlans rollebytte så vanskelig for så mange? Det har antakelig å gjøre med forventninger, og med folks iboende empati selv med folk man ikke identifiserer seg med.
— Programmet vårt er som en avis, sa Skavlan-redaksjonen etter intervjuet. - Og der finner du så ymse stoff og vinklinger. Redaksjonen mente altså at det var nødvendig å forklare at Skavlan ikke er kose-TV. Det er selvsagt en iboende logikk i at ingen programleder eller journalist vil si at hans program er helt forutsigbart eller ufarlig. Men like fullt: det er ikke rart at seerne tror det er slik. For det er nok av eksempler
Sex eller porno: uansett hvor opprørende temaet er, skal Fredrik Skavlan inneha klagerekorden på et program.
på at dagens snakkeshow nærmest er blitt fristeder for folk med svært kontroversiell bakgrunn. Gjester som absolutt burde vært utfordret, får snakke seg varme om seg selv og sine valg, uten at programlederen anlegger en kritisk holdning. Det er mange klamme portrett i norske snakkeshow, og seerne er med på leken. Det er når det blir brudd på den usynlige kosekontrakten mellom seer og programleder, at det virkelig blir styr.
Man vet hva man får
Trygdekontoret utmerker seg fordi betingelsene er ganske klare: man vet hva man får. Gjestene rundt bordet er ofte verken spesielt strategiske, likandes eller medietrente i det de sier, og deres «indre, personlige historie» er ikke interessant. Det er befriende at saken er i sentrum, og konseptet gjør oss som seere både urolige og nysgjerrige.
Jeg har fulgt serien fra første sending, og har litt motvillig latt meg dra med. For programmet er vanskelig å like. Men programlederen og NRK har aldri lagt skjul på at dette er scenen for de bisarre diskusjonene. Men også bare diskusjonene, det stopper der. Det handler ikke om å gå bak masken på deltakerne, få frem sårheten som er så moderne nå, eller samle de rundt bordet i en opphøyd enighet. Heldigvis ikke.
Det er modig, det er å be om bråk, og det er å vise frem smal debatt med sterke islett av satire som alt annet enn likegyldig prat.
I episoden med liksom-pornoen, hadde Seltzer også besøk av en kunstner som argumenterte hardt for at kunsten hans bare var bilder av noe, og verken representerte holdning eller sannhet. Det høres jo greit ut, men ett av prosjektene hans var en boks med påskriften til det kjemiske stoffet som ble brukt i nazistenes dødsleire. Når kunstneren så monterer disse boksene på stolper utenfor jødiske synagoger, og kaller det kunst, er det åpenbart at noen reagerer. Men altså ikke så sterkt at det er verdt etterpå å diskutere om slike ytringer og deltakere bør få slippe til på norske skjermer. Det er et tegn på at vi forstår den vanskelige ytringsfriheten.
Arenaer for debatt
Utviklingen de siste årene trenger ingen repetisjon, men individualiseringen i medievanene er det altoverskyggende trekket. En konsekvens av at folk ikke lenger ser de samme programmene, og i hvert fall ikke samtidig, er at de store arenaene for debatt smuldrer i kantene. Jeg gleder meg derfor over at det dukker opp litteraturhus både her og der, at folk blogger og skriver som aldri før, og at vi fortsatt lar oss opprøre av det frie ord.
Den dagen vi har likegyldige redaktører og journalister, vil jeg ikke betale for arbeidet deres. Seltzer har derfor forhåpentligvis bare lang ferie. God mediehelg!
Doffen har daua