Militærleiren Döberitz senhøstes 1939, få kilometer vest for garnisonsbyen Potsdam utenfor Berlin. Döberitz er en av flere leirer som tilhører 163. divisjon. Divisjonen er opprettet i november 1939 og ledes av general Erwin Engelbrecht.
Unge menn står i rekker og venter. Adolf Hitler og Tyskland har vært i krig med Frankrike og Storbritannia i flere måneder, og hæren har behov for flere soldater i rekkene. Alle har på seg nypresset dress, skjorte og slips. Foran føttene står en koffert med private eiendeler. For mange er det en høytidsstund. De kommer fra alle samfunnslag og har bare to ting felles, de er født i 1919 og kommer fra Berlin og omegn.
Ungdommen fra Berlin vet ikke at noen av dem om få måneder skal stige i land i Arendal og Kristiansand. Deretter følger tre harde år på den finske østfronten og til slutt en lang reise fra Finland via Nord-Norge tilbake til hjembyen. De færreste vil få oppleve Tysklands kapitulasjon i mai 1945. ## Reserveoffiserer
Blant dem som betrakter sivilistene er oberstløytnant Werner Wachsmuth. Han er sjef for Infanteriregiment 310 (IR 310). Regimentet er en av avdelingene i 163. divisjon. Wachsmuth er en høyt dekorert veteran fra første verdenskrig og er en av de få offiserene i regimentet som har opplevd krigens grusomheter på nært hold.
Den tyske hæren har stor mangel på profesjonelle offiserer. En liste fra februar 1940 viser at IR 310 har 56 offiserer. Av dem er fem listet som profesjonelle yrkesmilitære. De øvrige er reserveoffiserer og har i dagliglivet sivile yrker som bonde, lærer, funksjonær, bankmann eller jurist.
Forberedelser
I Döberitz blir skjorten og dressen erstattet med hærens grågrønne uniform. Inne i kasernen må støvler og beltespenner pusses, bukser brettes, gulv skures og toaletter vaskes. Ute vanker det lange utmarsjer, kryping i gjørme, skytetrening og gassmaskedrill. De færreste ungdommene er forberedt på den brå overgangen fra det sivile liv til den militære kadaverdisiplinen.
Vinteren 1940 er usedvanlig kald i Prøysen. Likevel fortsetter feltøvelsene ufortrødent i kulden og snøen. Offiserene har bare kort tid til å forvandle uerfarne sivilister til hardbarkede soldater. Barske forhold og realistiske øvelser skaper gode krigere. Etter få måneders hard trening er ungdommene blitt vant til høye kommandorop, kruttrøyk og granateksplosjoner.
Avmarsj
I slutten av mars kommer ordren om avmarsj. Bestemmelsesstedet er ukjent. Ryktene går. Skal de til vestfronten? Invadere England? Spørsmålene er mange, men ingen har svar. Hele operasjonen er hemmelig. Noen av avdelingene setter kursen nordover, til Kiel og Stettin ved Østersjøen. Andre transporteres til Hamburg og havnebyer ved Nordsjøen.
Kristiansand
Om formiddagen 9. april stormer løytnant Westphal i land i spissen for sin avdeling med Berlin-ungdommer. De setter raskt kursen mot Odderøya. Festningen overgir seg uten kamp. Noen timer tidligere er i underkant av 100 mann fra sykkelkompani 234 landsatt i Arendal. De møter ingen motstand.
I løpet av ettermiddagen er hele første bataljon fra Infanteriregiment 310 og 9. kompani fra tredje bataljon landsatt i Kristiansand. Kvadraturen og Gimlemoen okkuperes uten at et skudd blir løsnet. Tyskerne har streng ordre om ikke å provosere. De er tross alt kommet som «venner». Når berlinerne møter norske soldater, trekker de seg unna eller følger etter på god avstand.
Setesdal
Natt til 10. april blir flyplassen på Kjevik okkupert. Dermed kan troppene flys direkte fra Hamburg til Kristiansand. Allerede 11. april er avdelingen fulltallig. Så starter en sakte og forsiktig framrykning langs sølete og isete veier nordover mot Hægeland og Evjemoen.
Den 14. april velger de norske styrkene i Setesdal å akseptere det tyske tilbudet om kapitulasjon. Klokken 11.00 dagen etter undertegner Oberstløytnant Wachsmuth kapitulasjonsavtalen på hotell Dølen på Evje. Avtalen er en personlig triumf for Wachsmuth — en betydelig større norsk avdeling overgir seg uten kamp. Bragden får behørig omtale i den tyske propagandaen.
Østlandet
Etter at kampene i Sør-Norge er avsluttet skal 163. divisjon virke som okkupasjonsstyrke på Østlandet. Infanteriregiment 310 i Kristiansand og sykkelkompaniet i Arendal får derfor avløsning av andre avdelinger og transporteres så østover.
Oberstløytnant Wachsmuth og hans avdeling legges til Gjøvik, Starum, Raufoss og Brandbu. Sykkelkompaniet slår leir i Trysil. Deretter følger fredfulle måneder. Eksersis, våpenpuss og øvelser går sin vante gang, men soldatene har også mulighet til å være turister i Oslo. Wachsmuth bruker fritiden til å dyrke en av sine interesser. Han er en svært ivrig rytter og kan stadig observeres ridende på hesteryggen i traktende rundt Gjøvik og Brandbu.
Sverige
Men idyllen varer ikke lenge. I Berlin arbeides det iherdig med planer for å invadere Sovjetunionen. Sent på våren 1941 er det åpenbart at noe er i gjære. Øvelsene intensiveres. Forberedelser gjøres. I juni starter opplastingen av mannskap, våpen, ammunisjon, hester og utstyr på hundrevis av jernbanevogner. Hele 163. divisjon med sine 9000 mann er på flyttefot.
Divisjonen krysser den svenske riksgrensen ved Charlottenberg. Så ruller togene nordover gjennom de svenske skogene på vei mot Norrland. Polarsirkelen passeres. Etter hundrevis av kilometer passerer divisjonen den nordsvenske havnebyen Luleå. Fram til 1944 er byen en viktig forsyningsbase for de tyske styrkene i Nord-Norge og Finland. Så krysser divisjonen grensen til Finland.
Finland
I grålysningen 22. juni 1941 starter operasjon Barbarossa — den tyske invasjonen av Sovjetunionen. Nå erfarer ungdommene fra Berlin krigen i all sin gru: Sårede og falne kamerater. Granateksplosjoner som river av lemmer. Frykten for snikskyttere. I slutten av 1941 stopper den finske og tyske offensiven opp, og de inntar forsvarsposisjoner.
Landskapet langs den finske frontlinjen er preget av tette skoger, myrer og sjøer. Om sommeren herjer heten og myggen. Vinteren er preget av kulde og snø. Det fredelige Kristiansand og Arendal er blitt et fjernt minne. Likevel foretrekker soldatene fronten i Finland framfor å delta i de blodige og brutale kampene lenger sør.
I 1944 er det åpenbart at Tyskland vil tape krigen. Finland starter fredsforhandlinger med Sovjetunionen, og 4. september inngår partene våpenhvile. Det bryter deretter ut kamper mellom de tidligere tyske og finske våpenbrødrene. De tyske styrkene tar i bruk den brente jords taktikk for å holde finnene unna i marsjen nordover mot Finnmark. Hus brennes, broer sprenges, minefeller legges. Byen Rovaniemi brennes ned. Lappland etterlates som en rykende ruin.
Norge
I begynnelsen av november 1944 passerer 163. divisjon grensen mellom Lappland og Finnmark. Berlinerne er endelig tilbake i Norge, men nå befinner de seg i et ugjestmildt og snødekt landskap, ikke et fredelig og vårlig Sørlandet. Det gjelder å holde avstand til en fremrykkende Røde armé. Tyskerne bruker igjen den brente jords taktikk, og Finnmark lider samme skjebne som Lappland.
Dagbøker fra de tyske soldatene forteller om lange og endeløse dagsmarsjer, mangel på søvn, kulde og snø, gjørmete veier. 6. januar noterer oberstløytnant Horst Claus i sin dagbok at de nå har marsjert 1850 kilometer siden 15. september. «Ute er det bitende kaldt, minus 28 grader og over en meter snø. Jeg fryser på fingrene og i ansiktet,» skriver han.
Julaften 1944 ankommer Infanteriregiment 310, som nå har endret navn til Grenadier Regiment 310 (GR 310), endelig fram til Narvik. Polarsirkelen passeres på vei sydover. Deretter følger endeløse timer i overfylte jernbanevogner fra Mo i Rana til Oslo. 3. februar 1945 kan divisjonen melde til Berlin at 9000 mann er klare for utskipning til Danmark.
Tyskland
9. februar krysser divisjonen den tyske grensen. Nærmere fire år og 10 måneder etter at avdelingen forlot tysk jord er de tilbake. Noen av berlinerne får et raskt gjensyn med en hjemby i ruiner før de fraktes videre østover til Oder og Pommern.
1. mars starter det sovjetiske angrepet. Infanteri og stridsvogner kommer i bølger. Døde og sårede ligger overalt i og rundt skyttergravene. De få overlevende trekker seg fortvilet nordover mot Østersjøen eller vestover mot Stettin. En tredje gruppe flykter sydover. 163. divisjon opphører å eksistere. Svært få av dem som steg i land i Arendal og Kristiansand 9. april for fem år siden overlever krigen.
Kilder:
«Von Potsdam zum Polarkreis und Zurück — Der Weg der 163. Infanteriedivision» i fire bind, av Hilmar Potente, Herbert Schüfter, Wolfgang Aussner, Erich Gliesche og Karl-Heinz Frasunkiewicz.
«Vi dro mot nord - Tyskernes skildring av felttoget i Norge april 1940» av Sven T. Arneberg og Kristian Hosar.
«Finland at War 1939 - 45» av Philip Jowett og Brent Snodgrass.
«Slaget om Nordkalotten» av Lars Gyllenhaal og James F. Gebhardt.
Bomben som endret alt
Krigen kommer til Kristiansand