Det bredte seg et forutsigbart stønn over landet da nettavisenes førstesider igjen ble fylt av barnemorderens ansikt: Spar oss! Hold ham borte! Gjør ham usynlig!
Dagsnytt atten åpnet onsdagens sending på denne måten: Nå skjer vel alt vi sa ikke skulle skje; drapsmannen får fri taletid og massiv, massiv pressedekning.
Hvis vi har sagt noe slikt, har vi tatt feil. Med jevne mellomrom trenger vi en skikkelig dose Anders Behring Breivik for å kunne beskytte oss selv mot smitten han forsøker å spre.Han er den samme personen som for fire år siden, sa professor i psykiatri Ulrik Malt til Aftenposten etter å ha sittet i rettssalen i Skien og hørt det tre timer lange samrøret av nazistisk ideologi og selvmedlidende klynk.
Nettopp! Han er den samme, vi andre er det ikke. Vi har gått videre. Noen har båret tyngre enn andre og har beveget seg langsommere, men de fleste av oss har ikke lenger de samme tankene og følelsene som vi hadde i juli 2011, eller under rettssaken i april 2012. Vi kunne derfor komme til å glemme hvor farlig Anders Behring Breivik og ideene hans er.
Det har skjedd før. I 1945 var følelsene så sterke at vi aksepterte at den norske stat gjeninnførte dødsstraffen, og for første gang siden 1876 tok livet av egne borgere. Men etter bare et par år kjølnet heftigheten, dødsstraffen ble avviklet igjen. Og etter fem år slapp vi ut drapsmenn og torturister med verre ting på samvittigheten enn flere av dem som var blitt henrettet.
De som skal stemme for første gang ved stortingsvalget høsten 2017, var 12 år da ungdommene ble massakrert på Utøya. Om 16 år, når Anders Behring Breivik har sonet de 21 årene som utgjør en full livstidsstraff i Norge, vil en hel generasjon ha få eller ingen egne minner om det han ble dømt for. Har han vært usynlig i denne tiden, vil det være mye vanskeligere å forsvare at han fortsatt skal holdes innesperret.
Kriminalomsorgen har et dobbelt formål: Rehabilitering av de dømte og trygghet for samfunnet. Hvis Breivik er så varig forkvaklet at han ikke lar seg rehabilitere, trenger vi å forstå hvorfor hensynet til alles sikkerhet tilsier at han fortsatt holdes innelåst under strengt regime, også etter 2032. > Institusjonene motsto angrepet — og kom styrket ut.
Selvsagt er rettssaken mot staten et drama Breivik har konstruert for å skaffe seg tilgang til en scene. Da han framførte sitt manus onsdag gjentok han flere ganger at det er fire år siden han sist fikk formidle sitt budskap til verden. I løpet av disse årene har mange forsøkt å trivialisere gjerningene hans, for lettere å kunne slutte seg til budskapet. Du skal ikke søke lenge på nettet for å finne formuleringer av typen selv om jeg ikke støtter det han gjorde, hadde han jo rett.
Breiviks grunnleggende budskap er at vi styrer mot en uunngåelig krig mellom hvite, etnisk rene nordmenn og en invaderende horde muslimer. Fordi invasjonen for lengst er i gang, vil det nødvendige oppgjøret ta form av en borgerkrig, skrev han i manifestet.
Disse tankene er i løpet av de siste fem årene blitt alminneliggjort. Danmarks største avis, Jyllands-Posten, skrev på lederplass i fjor høst at den svenske innvandringspolitikken kan føre til en borgerkrig av syriske dimensjoner. Hege Storhaug kalte denne vilt alarmistiske påstanden for ærlig. Det er en utbredt øvelse blant norske innvandringsmotstandere å fremstille Sverige som et land på randen av avgrunnen, totalt upåvirket av OECD-statistikkene som viser at det aller meste fungerer ganske utmerket hos våre naboer.
Det kan bli fem år til neste gang jeg slipper til, sa Breivik, og vi skjønner hva han sikter til. Om fem år løper minstetiden for forvaring ut. Da vil han kunne kreve seg vurdert for løslatelse. Ingen må bli overrasket om han går til sak mot staten når han får avslag. Da får vi en ny runde med oppmerksomhet, og en ny runde med anklager om at pressen gir ham plass utelukkende av kommersielle årsaker. Hvis redaksjonene styrer unna tullesaker om Fjordland og Paradise Hotel, kan de lettere avvise slike påstander.
Inspirert av de fascistiske tankene til bloggeren Fjordman, gjennomførte Anders Behring Breivik det mest omfattende angrep mot demokratiets institusjoner som Norge har vært utsatt for siden 1940. Institusjonene motsto angrepet - og kom styrket ut.
Pressen er én av disse institusjonene, domstolene en annen. Naboene til det kommende nasjonale minnesmerket ved Utøya går også til retten for å kjempe videre i en sak der demokratiet har fungert som det skal, under klok ledelse av Jan Tore Sanner. Underlig nok synes naboene det er mye verre å se på et vakkert og sterkt minne om Utøya enn å se selve øya, hvor livet og håpet heldigvis er vendt tilbake.
I Berlin, hvor jeg bor, er det spor etter nazismen overalt, i form av monumenter, museer og minnelunder. Det ligger snublesteiner med mange, mange navn i brolegningen utenfor hjemmene til de jødiske ofrene. 200 meter fra leiligheten vår på Prenzlauer Berg står en minneplate over en av nazistenes første konsentrasjonsleirer, opprettet to måneder etter at de overtok makten i 1933. Dette er arr som bevisst er påført byens utseende for å hindre nye utbrudd av menneskehat og kollektive angrep på andre. Minnesmerkene på Sørbråten og i regjeringskvartalet vil også bli slike arr. Det samme vil Anders Behring Breiviks jevnlige gjeninntreden i offentligheten. Vi bør se på dem på samme måte som folk av min generasjon ser på det lille merket vi har på venstre skulder: Som en påminnelse om at vi er vaksinert.