ARENDAL: – Jeg er ferdig med Nokas-saken. Alt det er fjernt. Ikke angrer jeg heller. Jeg kan ikke bruke resten av livet på det. Dessuten fikk jeg 16 års fengsel, noe som er strengere straff enn drapdrapsfolk får. Så jeg tar min straff, men jeg har ingenting å be om unnskyldning for, sa Erling Havnå til Fædrelandsvennen før han gikk på scenen for å fortelle arendalittene om sitt syn på straff.

Havnå soner nå det siste året av straffen sin på åpen soing på Bastøy i Oslofjorden. Han betegner det som "Europas beste fengsel". Hans fokus på seansen på Havnepuben var kostnadene ved norske fengsler.

– Bastøy er en perle. Trenger man det som fengsel? I Halden fengsel for eksempel, koster en fange 5,6 millioner i året. Fengslene må stå i stil med sin samtid. Hadde Halden fengsel stått i Konge, ville folk slåss for å komme inn dit, sa Havnå som snakket varmt om mer åpen soning, at folk skal arbeide og gjøre opp for seg.

– Vi må tilbake til slaveriet. Tortur er undervurdert, sa Havnå med et glimt i øyet og kalte dagens fengsel for "oljesponsede betongkuvøser".

Han synes det er et paradoks at Trøgstad arbeidsleir er den som er vanskeligst å fylle opp og mener folk må tvinges til arbeid.

Blir sittende lenger

Erling Havna er en fri mann i januar neste år, om mindre enn et år til.

– Jeg blir sittende, sier Havnå.

– Skal du ikke ut når du er fri?

– Nei, jeg er ikke klar. Jeg tør ikke. Jeg trenger mer tid, sier Havnå, som i flere intervjuer har fortalt om hvor godt han har det i fengsel.

– Friheten inne bak murene er helt unik. Å sitte på isolat er som å leve i et kommunistisk samfunn. Alle står likt. Å sone i fengsel, er som i et sosialistisk samfunn. Det er ikke så verst det heller; alle står likt og alle er fattige. Dessuten har vi en felles fiende, kapitalen, de i uniform. Men på åpen soning kommer klasseforskjellen, sier Havnå.

Gjeldsslave

– Og når du kommer ut, hva gjør du da?

– Jeg vet ikke. Bare renteregningen er på ni millioner kroner, og de 50 millionene vil følge meg resten av livet. Da spiller det ikke noen rolle hva jeg gjør; om jeg tjener 800.000 i året eller går på trygd, sier Havnå.

– Pengene da, hvor er pengene?

– Mange der ute spør om det. Mest sannsynlig har de fleste hatt noen av dem i lommeboka si, for de pengene finnes ikke lenger. De er borte, ingen har dem lenger, sier Havnå.

La oss gi noe tilbake

Hans viktigste poeng er at soningen må få et innhold, at de som sitter inne må få lov til å jobbe og gi noe tilbake til samfunnet.

– I USA der man ikke bryr seg om mennesker, er ikke det noen aktuell debatt. Men i Norge, der vi har tradisjon for å ta vare på mennesker, betyr det noe. Hvis soningen får et innhold, gjør vi mindre skade på menneskene som skal sone, og de får gi noe tilbake til samfunnet. Det er bedre for alle parter. Og så unngår vi å gjøre flertallet av fangene til trygdeklienter resten av livet, sier han.

– Du vil jobbe?

– Gjerne i arbeidsleir. Det viktgiste er at jeg kan være til nytte for noen, sier Havnå.