De skulle ha feiret sitt eget jubileum. I stedet ble de frontkjempere i en pandemi

Knapt noe yrke i verden er mer mangfoldig enn sykepleieryrket, og i år skulle sykepleiere verden over ha feiret sitt eget 200-årsjubileum. Men så fikk de plutselig helt andre ting å gjøre.

Det er 200 år siden “verdens første sykepleier” Florence Nightingale ble født 12. mai 1820. Nightingale var en pionér innenfor moderne sykepleie, og grunnleggeren av den første sekulære sykepleieskolen i verden, St. Thomas Hospital i London.

Verdens helseorganisasjon har erklært 2020 for “sykepleiernes og jordmødrenes år”, og både i Norge og i resten av verden var markeringer både lokalt og sentralt planlagt for hele året. Den aller største markeringen her i landet skulle skje i september, under “Sykepleierkongressen”, hvor nærmere 2000 norske sykepleiere skulle delta.

Men så ble jubileet plutselig helt annerledes enn alle hadde sett for seg.

For sykepleierne har utvilsomt blitt både hyllet, klappet for og feiret som aldri før under koronakrisen, men de har også stått overfor et maraton av en arbeidsøkt vi ikke har sett maken til siden 2. verdenskrig.

Det sier leder i Norsk Sykepleierforbund, Lill Sverresdatter Larsen, som svarer på Fædrelandsvennens spørsmål via e-mail.

Pandemien har avdekket en ekstrem, verdensomspennende mangel på sykepleiere, og at intensivkapasiteten også på norske sykehus er svært sårbar om et lignende scenario skulle ramme oss igjen. Sverresdatter Larsen sier videre at mangelen på personell med intensivkompetanse er den største utfordringen for alle norske sykehus.

Men understreker at mangelen på sykepleiere på sykehjem og i hjemmetjenester også er en stor utfordring. Halvparten av de som har dødd av korona i Norge har vært innlagt i kommunale helsetjenester.

– Å oppdage og redusere smitte, og å pleie syke til å gjenvinne helse, krever høy helsefaglig kompetanse. Undersøkelser vi nettopp har foretatt viser stort behov for kompetanse på og opplæring i smittevern i kommunale helsetjenester. Og vi vet fra tidligere undersøkelser at fagfolk i for stor grad erstattes av ufaglærte her, sier Sverresdatter Larsen.

– Det var beregnet en mangel på rundt 1000 intensivsykepleiere i Norge før pandemien oppsto. Et worst case scenario innebærer at annen aktivitet på sykehusene må tas ned til et absolutt minimum, tilnærmet full nedstengning. I tillegg kommer usikkerhet rundt i hvilken grad sykdom vil ramme eget personell, legger hun til.

Men dette var altså kjent, også før koronaviruset gjorde sitt inntog...

Ragne Quinteros er leder for NSF Vest-Agder. Hun sier at det i helsevesenet har vært snakket om en pandemi lenge, og at dagens situasjon har vært en vekker.

– Det nytter ikke med en respirator og en seng om man ikke har personale til å betjene dem. Nå har vi lært at smittsomme sykdommer og infeksjonssykdommer er noe av det farligste vi har, og at vi trenger nok folk som har kompetanse på smittevern og hygiene, sier hun.

Men Quinteros håper det vil blir lagt til rette for at også sykepleierne får ta de pustepausene som er nødvendig.

– Slitasjen er stor, og friheten liten for dem som har stått i første linje i koronapandemien. Trykket på tjenesten bekymrer meg, og sykepleierne har vært ekstremt hardt presset både på arbeidstid, arbeidspress og restriksjoner på reiser og ferier. Korona er et maraton, og vi må løpe i en fart som gjør at vi holder ut, sier hun.

En undersøkelse fra 2019 viste at 6 av 10 sykepleiere daglig bruker tid på oppgaver de mener annet personell, uten sykepleieutdanning, kunne ha utført. Eksempelvis å re senger, brette papp, vaske rom og servere mat.

– Disse oppgavene har tilfalt sykepleiere gjennom utallige effektiviseringskrav i tjenestene, hvor renholdsarbeidere, portører, helsefagarbeidere og andre yrkesgrupper har blitt effektivisert bort, sier Lill Sverresdatter Larsen.

Noe som igjen viser at at sykepleiere veldig ofte både har og tar et uavgrenset ansvar, mener hun.

Rekrutteringen til yrket går i bølger, men de siste 20 årene har den vært ganske god, opplyser Sverresdatter Larsen. I år har antallet søkere til sykepleierstudiet gått opp med 5,8 prosent. Problemet er ikke søkertallet eller rekrutteringen til yrket, men det store frafallet.

– For å løse mangelen mener jeg myndighetene og arbeidsgiverne må sette i verk tiltak for å mobilisere arbeidskraft. Dette ved for eksempel å tilby heltidsarbeid, gjøre lønnstiltak og sørge for helsefremmende arbeidstider og arbeidsmiljø slik at sykepleieren får mulighet til å utøve faget sitt, sier Sverresdatter Larsen.

Medlemmene i Norsk sykepleierforbund utgjør alt i fra intensivsykepleiere, feltsykepleiere, hjemmesykepleiere til jordmødre og ledere med administrativt ansvar. Det er med andre ord et bredt spekter av tjenester og roller i det norske samfunnet som betjenes av personer med sykepleierutdannelse.

Videre i denne reportasjen har vi intervjuet ti sykepleiere med vidt forskjellige arbeidsoppgaver, for å vise litt av det mangfoldet som finnes og hvor mange felt de egentlig jobber innenfor i dag. Antakeligvis hadde Florence Nightingale snudd seg i graven om hun fikk vite hvilket mangfoldig yrke hun la grunnmuren til for 200 år siden.

Ares vei inn i sykepleierjobben skjedde litt tilfeldig. Han hadde i mange år jobbet som taxisjåfør i Kristiansand, og de siste årene kjørte han rullestol-taxi.

– Vi var jo litt “helsevesenets forlengede arm” i den jobben. Jeg likte så godt denne måten å forholde meg til og hjelpe mennesker på, og etterhvert følte jeg at jeg hadde mer å bestille i helsevesenet, forteller Are.

Han begynte på helsefagarbeiderutdannelsen, men innså raskt at han ville videre og startet på sykepleien. I 2016 var han ferdig utdannet og fikk jobb på Valhalla helsesenter. Der jobbet han med veldig syke pasienter og så mange dødsfall i hverdagen.

– Da jeg kom over en stillingsannonse fra Kløvertun, tenkte jeg at det kanskje hadde vært fint å jobbe med litt friskere pasienter, så jeg søkte på den og fikk jobben i mai 2019. Her trives jeg veldig godt, sier Are.

I underetasjen på Kløvertun rehabiliteringssenter står nå alle treningsapparatene han og pasientene pleier å bruke i hverdagen nå lagret på ubestemt tid. Kløvertun ble for to måneder siden omdisponert til korona-senter, og dermed endret Ares arbeidsdager seg ganske drastisk.

Til daglig er det blant annet pasienter som har hatt slag og brudd han jobber med å rehabilitere og trene opp, men akkurat nå er det korona-pasienter på rekonvalesens.

– Vår jobb på Kløvertun rehabilitering er å planlegge hvordan pasientene raskest mulig blir friske og kommer hjem. Det gjør vi nå også, men på en litt annen måte. Treningen er begrenset til rommet pasienten bor på på grunn av isolasjon, og de som kommer inn nå er stort sett sykere enn de vi vanligvis behandler, forteller Are.

I tillegg jobber han nå i smittevernutstyr, i stedet for i sin vanlige uniform. Av de 20 sengeplassene på Kløvertun er nå 18 forbeholdt korona-pasienter som er for dårlige til å være hjemme men for friske til å være på sykehus. To rom er gjort om til garderober, mens pasientene som opprinnelig var på Kløvertun midlertidig er flyttet over til en liten avdeling på Valhalla. Kriteriene for å få plass på rehabilitering er blitt strengere som følge av korona.

Are sier de ansatte på Kløvertun har taklet omveltningen og de nye arbeidsoppgavene veldig bra, men at de selvfølgelig snart håper å komme tilbake til sine vanlige jobber.

– Jeg er glad for at jeg slipper å spå framtida, nå som alt er så usikkert. Men målet er at når dette er over, så skal Kløvertun igjen tilby den rehabiliteringen vi vanligvis gjør, sier Are.

Hun bruker arbeidsdagene sine ute på gata, blant byens rusmisbrukere og prostituerte. Å jobbe som sykepleier for denne gruppen pasienter kan være krevende, men Liv Bente Sunde kunne aldri tenke seg å ha en annen jobb.

– Jeg har hatt denne jobben siden 2005, og her blir jeg til jeg går av med pensjon, sier hun.

Liv Bente var ferdig utdannet sykepleier i 2000, men har jobbet i forskjellige ledd av helsevesenet helt siden hun begynte som assistent på sykehjem allerede som 15-åring.

Å jobbe med rusavhengige ligger hennes hjerte nær. Hun er opptatt av å gi disse pasientene menneskeverd. Derfor har ikke feltsykepleien timeavtaler for eksempel. Pasientene blir oppsøkt ute eller kommer til kontoret når han eller hun selv er klar, forklarer Liv Bente.

– Rusmisbrukerne lever et kaotisk liv og har vanskelig for å oppsøke fastlege og sykehus. De ville sjelden eller aldri ha kommet til et legekontor på eget initiativ, sier hun.

Mye av jobben går ut på å bygge tillit hos brukerne av tjenesten. Det er helt grunnleggende, sier Liv Bente.

– Det er ikke lett å komme inn i disse miljøene, en må bli godtatt og de må ha tro på deg. Disse menneskene blir sett på som de svakeste vi har i samfunnet, men egentlig er de sterkere enn de fleste av oss. Det at de i det hele tatt klarer å overleve er egentlig helt utrolig. Og de fortjener å bli møtt som mennesker, sier Liv Bente.

Helsetilbudet til rusmisbrukerne og de prostituerte i kommunen er gratis, og veldig lavterskel, understreker sykepleieren. Per i dag er de to feltsykepleiere i kommunen som jobber direkte inn mot denne pasientgruppen.

Korona-utbruddet har vært en utfordring, også i rusmiljøet. Liv Bente har måttet ha mer hjemmekontor og drive mindre oppsøkende arbeid. I tillegg er rusmiljøet preget av tett kontakt og at man ruser seg sammen. Bosituasjonen er også vanskelig for de fleste. Mange har ikke egen bolig, og bor der de kan få komme inn. Ofte veldig tett på hverandre. Nå bruker Liv Bente mye tid på å minne pasientene om smittevern.

– Men korona eller ikke korona, det utgjør ikke den store forskjellen for dem. De er vant til å enten være rusa eller ha abstinenser, til å være mye syke, og dessverre vant til å ha mye vondt, forteller Liv Bente.

Hun håper helsetilbudet til denne gruppen i framtida vil bli ytterligere prioritert og styrket.

– Et lavterskel-tilbud blir bare viktigere og viktigere, da vi ser mange nye og unge rusmisbrukere i dag. Mye har blitt satt på vent på grunn av korona, men jeg håper vi kan fortsette å planlegge en god videre tjeneste når den en gang er over, sier hun.

De siste ti årene har Nina Skåra vært fagkoordinator for smittevern i Kristiansand kommune. De siste månedene har hun hatt mer å gjøre enn noensinne.

– Til vanlig handler jobben min om å gi råd og veiledning om smittevern på blant annet sykehjem, i hjemmetjenesten, i boliger for personer med svekket funksjonsevne og i boliger for rus og psykiatri. Oppgavene mine er å følge opp disse, holde oppe engasjementet i forhold til smittevern hos personalet blant annet ved å arrangere fagdager, og å utvikle prosedyrer og rutiner i forhold til smittevern, forteller Nina.

Hun sier at smittevern gjerne har blitt oppfattet som et litt “traust og kjedelig” fagemne internt i helsevesenet, og at det skal litt til å få folk engasjert. Men så kom koronapandemien som en flodbølge, og hennes kompetanse var plutselig etterspurt fra alle hold over natta.

– Hvis jeg skal beskrive hvordan de siste månedene har vært som sykepleier i smittevernet med ett ord, tror jeg det må bli “uvirkelig”. Vi gått fra å ha en 50% stilling som hygienesykepleier i kommunen til å sette sammen et team av fagfolk som har jobbet med dette non stop, sier Nina.

Smittevernet, i likhet med resten av samfunnet, var ikke forberedt på en slik storm, forklarer hun. Men det har vært jobbet systematisk med smittevern i kommunen de siste 15 årene, og det er Nina glad for i dag.

– Vi har et nettverk av dyktige ressurspersoner innen smittevern på alle våre sykehjem, legevakten, Lillebølgen, Valhalla og Kløvertun som har stått på og gjort en fantastisk jobb. Jeg vet ikke hva vi skulle gjort uten de, sier hun.

Nina håper mange av hygiene-rutinene som folk opparbeider seg nå, også vil videreføres i dagliglivet etterpå.

– Det mange ikke er klar over er at det å få en vanlig influensa eller et noro-virus (omgangssyke) inn på et sykehjem alltid er kjempefarlig, ikke bare nå. Vi har mange i samfunnet som ikke tåler å få disse virusene eller andre luftveisinfeksjoner, og dem utsetter vi for fare når vi for eksempel går på jobb når vi er syke. Jeg tror mange ikke tenker så nøye over dette i det daglige, sier Nina.

Og legger til:

Både nå og i hverdagen som kommer er smittevern, og da spesielt håndvask, livreddende. I tillegg er det samfunnsøkonomisk lurt å unngå smitte på skoler, i barnehager og på arbeidsplasser når hverdagen kommer. Da kan vi kanskje samtidig få ned bruken av antibiotika, sier hun.

Nina har hatt interesse for fagfeltet sitt siden tenårene, forteller hun, og hadde biologi og naturfag som favorittemner på skolen. Å velge sykepleierutdannelse var ikke noe hun gjorde for lønnsslippens skyld, men en vei hun ønsket å gå for å kunne bidra positivt til samfunnet.

Man blir jo ikke rik som sykepleier, så valget mitt av utdannelse var nok mer idealistisk. Dette er en krevende jobb, men også en veldig givende jobb. Selv om det noen ganger de siste månedene har fristet å gjøre noe helt annet, så er jeg veldig glad for at det er nettopp denne jobben jeg har, sier Nina.

Da Yassin kom inn som sommervikar på kirurgisk post på Sørlandet sykehus i fjor, var han helt nyutdannet og så fersk det går an å bli i sykepleieryrket. Han fikk sjokk, sier han.

– Utdannelsen kan aldri forberede deg på hva som venter. Det var fullt kjør fra dag én. Og i en hektisk sommer-periode med mange pasienter og få ansatte på sykehuset, ble det virkelig en ilddåp for meg. Men når læringskurven er så bratt, så blir man også god. Og jeg ville aldri vært den sommeren foruten, forteller 27-åringen.

Etter et par intense sommer-måneder, hvor han i starten følte at han “ikke hadde kontroll på noe som helst”, fikk Yassin forlenget vikariatet sitt. Siden har han hatt tilnærmet 100 prosent stiling på posten, men er fortsatt vikar.

– Nå trives jeg helt utrolig godt her. Det var tøft i starten, og jeg var mye sliten. Men jeg hadde alltid legene og de mer erfarne kollegene i ryggen som gode veiledere, og jeg vurderte aldri å gi opp. Dette er jobben jeg vil ha, sier han.

Det var egentlig litt tilfeldig at han bestemte seg for å bli sykepleier, og også tilfeldig at han havnet akkurat i Kristiansand. Yassin kommer fra Mo i Rana, og skulle egentlig bli ingeniør. Men så endret alt seg etter at han fikk en sommerjobb hvor han jobbet med psykisk utviklingshemmede.

– Det endret alt for meg, og jeg skjønte at det var denne veien jeg ville gå. Jeg valgte sykepleier fremfor vernepleier-utdannelse for å få flere muligheter. Det var litt tilfeldig at det var på studiene i Kristiansand jeg kom inn, men nå ser jeg for meg å være sørlending i uoverskuelig framtid, forteller han.

Yassin er sjelden vare. Fortsatt er kun én av ti norske sykepleiere menn. Han skulle ønske flere menn søkte seg til yrket, men tror ikke det å endre kjønnsbalansen i yrket er noen lett match.

– Jeg tviler på at vi vil se en 50/50 fordeling på kjønn blant sykepleiere i Norge. Det henger nok sammen med at vi har det så godt i forhold til valg av utdannelse her i landet. Folk vil fortsette å velge det de er mest interessert i, og tradisjonelt velger da ikke menn omsorgsyrker. Det er som om den fysiske biten av å ta vare på andre menneskers kropper virker litt avskrekkende på menn. Det kan kanskje ha noe å gjøre med at det ikke ligger like naturlig for oss å drive denne formen for omsorg? undrer han.

Yassin tror det er viktig å ufarliggjøre det å jobbe med fysisk pleie av mennesker for å kunne trives som sykepleier. I tillegg tror han man er nødt til å ha en spesiell interesse for fagfeltet og, ikke minst, kunne takle å ha mange baller i lufta samtidig.

– Det er alltid er noe uforutsett som skjer i denne jobben. Jeg starter alltid arbeidsdagen med å hilse på alle pasientene på avdelingen, før jeg lager en plan for hva som skal gjøres i løpet av vakta. Men så forstyrres den planen hele tiden, og man må alltid ha tunga rett i munnen for å huske hvor man “slapp”, forteller Yassin.

På kirurgisk post har han en svært variert pasientgruppe. Det er folk i alle aldre som skal eller har blitt operert, men det er også mange som kommer inn med andre typer problematikk relatert til kreft, hjerte- og karsykdommer, komplikasjoner eller bruddskader.

Yassin forteller at avdelingen har vært lite preget av koronapandemien så langt.

– De som måtte få operasjoner utsatt, fikk stort sett beskjed om dette før de ble lagt inn på sykehuset, så vi har heldigvis kunnet fortsette relativt som normalt, sier han.

– Noe av det fineste med jobben er at jeg får muligheten til å være så tett på mennesker. I hjemmesykepleien blir man veldig godt kjent med både brukerne og deres pårørende, og man følger dem gjerne gjennom mange år. Jeg får bruke hele meg, både fysisk og psykisk i denne jobben, og jeg blir ydmyk av å få lov til å jobbe hjemme hos folk, sier Camilla.

27-åringen var ferdig utdannet sykepleier i 2016, men allerede i 2012 fikk hun sin første jobb som assistent i hjemmesykepleien. Det var helt naturlig for Camilla og velge denne jobben. Hun sier det alltid har falt henne naturlig å yte omsorg og å bry seg om mennesker.

I løpet av en dag besøker Camilla opptil 20 brukere av de kommunale hjemmesykepleiertjenestene på Lund i Kristiansand. Hun bistår dem i hjemmet med alt fra mat til medisinering og er et bindeledd mellom brukeren, fastlegen og andre aktuelle helsetjenester.

Hun hadde en sommer hvor hun jobbet på infeksjonsposten på sykehuset, men da savnet hun hjemmesykepleien, forteller Camilla.

Jeg blir så godt kjent med de jeg besøker, mange er man jo sammen med over mange år. På infeksjonsposten var pasientene stort sett inn og ut på et par dager, og det går ikke an å bygge en relasjon på så kort tid.

Hun sier det er spesielt å følge brukerne gjennom forskjellige faser i livet.

– Man kan starte å besøke en person man sitter og snakker og ler sammen med, og så kan man følge det mennesket helt til det siste, og da hjelpe dem med å få en verdig avslutning på livet. Å omstille seg fra å møte en veldig oppegående pasient, til en døende pasient er også en stor del av jobben min, og det må man gjøre mange ganger om dagen, sier Camilla.

Som følge av koronapandemien har hun vært nødt til å bruke mer smittevernutstyr i jobben. Det synes hun er spesielt, mest av alt fordi hun ønsker å bevare brukerens verdighet.

– Jeg opplever at jeg tenker veldig gjennom hvor jeg kler meg opp og hvordan jeg møter brukerne jeg må bruke smittevernutstyr hos. Jeg er jo i hjemmet deres, samtidig som jeg må  følge alle retningslinjene om smittevern og i tillegg kunne gi dem god og riktig informasjon, sier Camilla.

Erlend Løwe tilbringer mye av arbeidsdagen sin i bilen, på vei for å besøke sine klienter. Det oppsøkende arbeidet er noe av det viktigste med jobben. Pasientene han jobber med er i rus- og psykiatribehandling, men bor hjemme.

– Jeg er noe som heter “case manager” i ARA FACT, et ambulerende rusbehandlingsteam på Sørlandets sykehus. På norsk kan man også si “rusterapeut”. Kort sagt er jeg en koordinator som jobber tett med blant annet pårørende, kommunale helsetjenester og NAV med mennesker som har utfordringer med å nyttiggjøre seg de allerede etablerte systemene, forklarer Erlend.

Dette er ofte personer som har hatt utfordringer i lang tid og erfaringer fra flere deler av behandlingssystemet. De kan ha flere innleggelser bak seg, og en rusproblematikk eller psykisk lidelse som gjør det vanskelig for dem å selv se hva som er best for dem. Erlend møter mennesker i veldig vanskelige situasjoner, og det kan være utfordrende.

– Det kan være tøft å akseptere at andre gjør valg som en selv tenker at ikke er bra for dem. Når jeg kan se mulighetene som finnes for hjelp, uten at de selv kan se det. Det er viktig for oss å skape en relasjon og å bygge tillit til våre klienter, slik at de blir motivert til å ta imot den hjelpen som tilbys, sier han.

Erlend jobber i et team med kolleger fra hele Agder. I dag er det i alt 150 personer som får hjelp av ARAS FACT-team i Agder. Hver dag har de felles videkonferanser hvor de diskuterer hver enkelt pasient.

– Noen er vanskelig å finne, de har ikke telefon, de er lite hjemme, og derfor er det en fordel å ha et team som strekker seg over alle Agder-kommunene, slik at vi kan møte dem der de er. Vi reiser også mye rundt i byene og hjem til folk, så det blir noen timer på veien i løpet av uka, forteller Erlend.

En ekstrajobb i psykiatrien på Sørlandet sykehus ble 47-åringens inngang til jobben han har i dag. Etter sykepleierstudiene tok han en mastergrad i psykiatri, og synes fagfeltet var veldig spennende og mangfoldig. I tillegg opplevde Erlend en jevnere kjønnsfordeling av kvinner og menn i psykiatrien, og likte arbeidsmiljøet veldig godt.

Før han fikk jobben han har i dag for to år siden, jobbet han i et ambulerende psykoseteam, med personer med alvorlige psykiske lidelser som bodde hjemme, men som var underlagt tvunget ettervern. I FACT-teamet baseres all kontakt med klientene på frivillighet.

– Det blir en helt annen type tilnærming til klientene, hvor vår oppgave blir å finne den hjelpen som virker for de som ikke selv klarer å komme seg til en poliklinikk for å snakke om problemene sine. Det kan være vanskelig. Men så er det igjen veldig gledelig når en ser at mange av dem får en positiv utvikling og blir mye bedre, sier Erlend.

– Det viktigste i min jobb er at jeg kan være en trygg voksen person for barna, som bygger en relasjon til dem over flere år, sier Merete Nilsen på telefon på vei hjem fra jobben som helsesykepleier på Vennesla skole.

Helsesykepleier er en svært populær videreutdanning for mange som tar sykepleierutdannelse, og det er ikke lett å komme inn på studiet. Det beste med en slik jobb, sier Merete, er at hun får brukt hele seg selv og at man jobber veldig selvstendig.

Jobben består av mye og tett kontakt med elevene på skolen. Hun sitter ikke bak en pult på et kontor, men deltar i friminuttene og i timene.I tillegg kommer de obligatoriske vaksineringene og kontrollene av barna. For Merete er god dialog med barna og å skape et tillitsforhold alfa og omega.

– Jeg snakker med dem om alt fra ernæring, vennskap, følelser og søvn, og har fokus på helsefremmende arbeid. Jeg samarbeider tett med lærere og foreldre om det skulle oppstå konfliktsituasjoner. Det viktigste er å se hvert barn, og da må en være litt “på” og samtidig spille på lag med dem, sier hun.

Siden 2015 har Merete vært del av en prosjektgruppe i Vennesla. De har utviklet et samtaleverktøy om vold og overgrep til bruk i barnehagene. Forebyggende arbeid er en viktig del av jobben, og prosjektet går blant annet ut på å undervise barna i hva som for eksempel ikke er lov og hvordan barn har rett til å ha det. Arbeidet videreføres nå i skolen.

– Heldigvis har de aller fleste barn det godt, men alle barn har rett til å vite om sine rettigheter. Jo mindre barna er, jo mer lukket er verden, og da er det desto viktigere at voksne ser barnet. For meg handler det ofte om å være litt undrende i måten jeg henvender meg, sier hun.

Det verste hun ser er barn som har det vondt, og som voksne mener Merete vi alle har et ansvar for å reagere om man ser barn som sliter.

Alle rundt barnet er viktige, og vi må ha øynene med oss i kontakt med dem. Vi må orke å bry oss litt ekstra. En kan aldri redde alle, men har vi samme mål, så kan vi alle være med å dra i samme retning. Vennesla har prioritert skolehelsetjenesten, og jeg er heldig som får jobbe her, sier helsesykepleieren.

Det flotteste med jobben min er møtene med barna. Det er så mange forskjellige elever og det er så viktig at de får lov til å være ulike. Man blir glad i alle sammen, og selv om jeg av og til må stikke sprøyter i de små, så føler jeg at jeg har en veldig takknemlig jobb, legger hun til.

Som enhetsleder for lungeseksjonen på Sørlandet sykehus, har Elise Austegaard ansvar for en sengepost med 16 pasienter, to poliklinikker og alle sykepleierne, hjelpepleierne og helsefagarbeiderne som jobber der. Hennes største utfordring er å sørge for at det alltid, 24 timer i døgnet, er nok folk med nødvendig kompetanse på jobb.

– Når nattevakten ringer og er blitt syk, så blir jo jeg nødvendigvis den upopulære sjefen som må hanke inn en erstatter. Jeg har full forståelse for at det å ta en ekstra nattevakt på veldig kort varsel er tungt, men stort sett opplever jeg stor velvilje fra de ansatte. Jeg prøver i det lengste å unngå å beordre folk på arbeid, det er det ytterst sjelden jeg må gjøre. Men det er alltid mitt ansvar å sørge for å ha folk på jobb døgnet gjennom, sier Elise.

En sjelden gang må hun også selv steppe inn og ta en vakt, om det virkelig skulle knipe.

54- åringen fikk lederjobben på SSK etter å ha jobbet 25 år i faget i Oslo. Der videreutdannet hun seg blant annet innen astma, KOLS og allergi, og tok også lederutdanning over to år på kveldstid. Hun trives med ansvaret hun har, men tror at man må være litt “rigget” for det når man påtar seg en lederstilling. Og så bør man ha hatt noen års erfaring med å jobbe på gulvet, ute blant pasientene, mener hun.

– Det skaper en økt forståelse for hva de ansatte står i hver dag, så det tror jeg er viktig. Men jeg tror ikke man trenger 30 års erfaring for å bli en god leder, det går nok mer på personlig egnethet, sier Elise.

Lungeseksjonen på Sørlandet sykehus er en indremedisinsk avdeling som behandler pasienter med alle typer lungesykdommer, for eksempel KOLS, lungekreft og astma. Her får pasientene blant annet pustestøtte, hjelp til inhalasjonsmedisiner, antibiotika- og oksygenbehandling. Elise har også ansvaret for å legge til rette et team av medarbeidere som hjelper de i kommunen som lever med hjemmerespirator.

Hvorfor hun valgte sykepleieryrket, tror Elise skyldes mest en genuin interesse for å bry seg om andre mennesker. Og en litt ivrig mor…

– Min mor ville jeg skulle bli sykepleier. Hun tålte ikke blod og sykehus, så hun lurte på om ikke “det var litt greit” at jeg ble sykepleier? He he. Hun påvirket meg nok litt den gang, men jeg endte opp med å ta utdannelsen helt frivillig, forteller hun.

Det har hun aldri angret på.

– Det er så utrolig mye jeg har fått gjøre i dette yrket. Jeg har vært på så mange kurs, konferanser, drevet undervisning og vært med å utarbeide nye planer og strategier. I tillegg er jeg en del av et utrolig bra arbeidsmiljø, hvor alle ansatte er ekte og engasjerte. Det å se at vi hele tiden utvikler oss faglig og får til nye ting, det er veldig motiverende, sier Elise.

Stefan var vant til å jobbe i smittevernutstyr også før korona-utbruddet. Men selv ikke som sykepleier på infeksjonsposten på Sørlandet sykehus, så han for seg at det skulle bli fast uniform. Til vanlig har avdelingen fem isolat, hvor pasienter med smittsomme infeksjoner blir lagt, mens de øvrige rommene er forbeholdt pasienter med infeksjoner som ikke innebærer smittefare.

– Det er veldig stor forskjell på infeksjoner. Til vanlig trenger bare et fåtall av våre pasienter å isoleres, men de to siste månedene har infeksjonsavdelingen blitt omgjort til et forlenget akuttmottak utelukkende for pasienter med eller med mistanke om koronasmitte. Så nå har vi isolate på alle rom, og alle pasienter behandles med smittevernutstyr til smitte er avkreftet, forteller Stefan.

Hans arbeidsdag har endret seg som følge av koronapandemien.

De som blir lagt inn på infeksjonsposten nå, er ofte ute igjen etter noen få timer. Vanligvis ligger pasientene lengre her på posten, enten på isolat eller på vanlige rom mens de mottar antibiotika-behandling.

Da er det alt ifra pasienter med lungebetennelse til hudinfeksjoner Stefan har ansvaret for. Mye av jobben hans går ut på å observere hvordan pasientene responderer på behandlingen de får, og i samråd med lege lage en videre plan for behandling for de neste 24 timene. I tillegg er han blitt godt vant med å gi antibiotika.

Stefan har jobbet på infeksjonsposten i ett år, og synes fagfeltet er spennende. Han er generelt fascinert av akuttmedisin, og ser for seg en videreutdannelse innen for eksempel anestesi, for å kunne gå videre til en jobb i akuttmottak, redningstjeneste eller ambulanse. Men, i likhet med mange andre, var det slett ikke gitt at Stefan skulle bli sykepleier. Den avgjørelsen ble faktisk tatt i Forsvaret.

– Det var utvilsomt erfaringen fra saniteten i Forsvaret som fikk meg over på sykepleien. Jeg ble så fascinert av dette med å holde kroppen i live lengst mulig, og dens evne til å lege seg selv. I tillegg liker jeg godt å “være der det skjer”, så målet var alltid å kunne jobbe med akuttmedisin på et eller annet vis, forteller Stefan.

Han er fortsatt sanitetssoldat i Forsvaret, og deltar på øvelser der annethvert år. Selv om han ser for seg en videreutdanning innen akuttmedisin, var sykepleiestudiene en oppvekker for han som ung og ambisiøs.

– Jeg tenkte først at det ville være litt sånn at jeg måtte “komme meg gjennom studiene” for å komme meg videre. Men i løpet av utdannelsen så skjønte jeg hvilket enormt stort og spennende felt sykepleien egentlig er, og hvor viktig det er å ha denne breddekunnskapen i bunnen i dette yrket, sier han.

– Å vise omsorg og å gjøre pasientene trygge, det er utvilsomt det viktigste i min jobb. “Trygghet når du trenger det mest”, det er Sørlandet sykehus’ motto, og det er egentlig akkurat hva det handler om, sier Tina Nielsen.

Den danske 52-åringen var ferdig utdannet sykepleier på Universitetshospitalet i Odense i 1992. Så fikk mannen jobb i Norge, og paret flyttet til Kristiansand. Her ble de værende, og nå har Tina jobbet i 16 år som sykepleier på kirurgisk post på Sørlandet sykehus. Det er en avdeling med høyt tempo, noe Tina trives med. På avdelingen får hun inn pasienter rett før eller etter større kirurgiske inngrep.

– Jeg elsker å jobbe med mennesker, og det å hjelpe mennesker i akkurat denne fasen, hvor de har gjennomgått store inngrep og skal leges, det synes jeg er flott. Man ser ofte stor fremgang på kort tid, sier hun.

En viktig del av Tinas jobb er også å veilede praksisstudenter som kommer til avdelingen. Hvert år er hun koordinerende praksisveileder for 15 studenter som er på avdelingen fra august til april.

– Det er en utrolig givende del av arbeidet. Det handler om å utdanne fremtidens sykepleiere.Vi bruker mye tid på å legge til rette for en god praksis for våre studenter. Det tror jeg er veldig viktig, sier hun.

Tina forteller at jobben på kirurgisk post kan være både fysisk og psykisk krevende.

Det kan være mye å stå i, og uforutsette ting skjer veldig ofte.

Pasientene skal aldri måtte vente, så man må like å bevege seg i denne jobben. Jeg tror man må ha en god evne til å omstille seg raskt, og en stor indre motivasjon for å ha denne jobben. Å være riktig skrudd sammen både fysisk og psykisk er viktig, og man må trives med høyt tempo, sier hun.

Men gjør man det, så mener hun det er verdens mest spennende og varierte jobb å ha, og hun håper selv at hun kan klare å holde koken på kirurgisk avdeling helt til hun går av med pensjon. En utfordring for Tina har vært å sette seg inn i den nye, tekniske systemene hun skal føre informasjon om pasientene inn i. I dag bruker sykepleierne mye mer tid på journalføring enn de gjorde for 16 år siden.

– Det kan være tungt å sette seg inn i, men jeg ser jo at de yngre her på avdelingen tar det mye lettere enn meg. Og da hjelper vi hverandre, og det er kjempefint. I tillegg er det mye bra med de systemene. Man har jo nå en helt annen mulighet for å gi pasientene en bedre og mer riktig behandling når man har tilgang på all denne informasjonen om dem, sier Tina.

Selv om arbeidshverdagen med stadige skifter mellom kvelds-, natt- og dagjobbing kan tære på de fleste, så opplever Tina at kollegene er utrolig flinke til å motivere hverandre til å stå på. På kirurgisk post har de et bredt spekter av sykepleiere i alle aldre, noe hun synes er en stor fordel.

– Her møter jeg smilende ansikter hver eneste dag. Det hjelper godt om man er litt stresset eller sliten en dag. Konflikter varer aldri lenge her, sier Tina.

Les hele saken med abonnement

Fædrelandsvennen ønsker en god og åpen debatt. Her kan du bidra med din mening.