Når Helene Bøksle synger er det fra hjertet. Publikum lytter stille – og det blir sanger til hjertet. Slik opplevde jeg det i domkirken i går kveld, og det ble som Helene Bøksle ønsket det i introduksjonen: «en gyllen halvannen time». Hun har som artist nådd dit at hun ikke behøver å vise seg fram. Hun har styrke nok i seg selv, trygghet i stemmen og ro på scenen til å konsentrere seg om å formidle. Det gjør hun til gjengjeld overbevisende.
Det er for så vidt lite originalt over programmet for denne juleturneen der hun opptrer sammen med Sindre Hotvedt som pianist og arrangør, Markus Lillehaug Johnsen på gitar og Marie Forr Klåpbakken på fiolin og vokal. Ikke for det – det originale ligger faktisk i den enkle måten det meste gjøres på. Her er det ikke behov for den store svulstighet, det overveldende tonebrus eller det ekstravagante. Oftere er arrangementene svært nøkterne. Lange passasjer synges med bare en gjentatt figur i piano eller gitar, eller for den saks skyld i fiolinen som i slike øyeblikk får lov å være fele – om man forstår. Antakelig er denne sansen for det enkle utviklet i samarbeidet mellom Hotvedt og Bøksle, et samarbeid som nå har vart i hele ti år, nok til å lære hverandres musikalske smak og kvaliteter å kjenne.
Konsekvensen er at tekstene får lov å stå frem i all sin prakt, og det er jo også noen praktfulle salmer hun velger ut: Mitt hjerte alltid vanker, Å kom alle sjeler (Adeste fideles), I denne søde juletid, Høyr kor englar syng i sky (Hark, the Herald Angel sing), Det hev ei rose sprunge og Deilig er jorden – for å nevne de velkjente og tradisjonelle, for ikke å si tradisjonsrike, velprøvde og nærmest uslitelige julesangene. I disse er Helene Bøksle så nær man kan komme en evangelist som vel mulig.
Så fikk vi også en rekke nyere sanger, den gode vennskapsvisen «De dager som har vært, min venn» — sterkt inspirert av «Auld lang syne» og «Mitt land» av Rolf Løvland – her i duett med Espen Grjotheim som var spesiell gjest i Kristiansand i går. Sammen gjorde de også «Et juleeventyr» - av det mer muntre slag, «Gje meg handa di», og ikke å forglemme en vakker islandsk (eller var det færøysk?) sang som innledet det hele. «Lys til nattsvart jord» og «Julen for meg» hører også til de vi kjenner fra Bøksles cd-utgivelser. Ny denne kvelden, andregansfremførelse, var Marie Klåpbakkens egen sang om hjemlengsel, «Følg meg heim» - vakkert fremført av låtskriveren selv.
Helene Bøksle ledet med varme og glede. Hennes enkle sammenbindende fortelling er en fortelling til ettertanke. Hun maner til takknemlighet, til å se det store i det små og til å lete etter lyset i oss selv og i vår neste. Sammen med de gamle og de nyere salmetekstene og sangtekstene blir det et godt og viktig budskap. Både sang og tale er fra hjerte til hjerte. Da «Deilig er jorden» kom til slutt, med orgelbrus fra domkantor Wilder på kirkens nye instrument, var tanken: Hva mer kan man vel ønske seg en torsdagskveld i adventen?
Emil Otto Syvertsen