Er det egentlig noen vits i å gi ut album i strømmingens tidsalder? Spørsmålet er mer betimelig i David Guettas tilfelle enn i de fleste andres. For det første har han et publikum som for lengst har sluttet å kjøpe CD-er. For det andre får han lite annet ut av albumformatet enn å tydeliggjøre hvor like låtene hans er. Som for å illustrere problemstillingen , har den franske DJ-en — «verdens nest best betalte», du vet - nettopp sluppet sitt album nummer seks. Det består av 14 erkekommersielle EDM- slash poplåter som hver for seg er helt OK, men som hørt på rappen slår hverandre i hjel.
Den typiske Guetta-låten begynner nedpå - gjerne akustisk og gjerne litegrann melankolsk - før den bygger seg opp til det uunngåelige stadiondrønnet. Derfra veksler den mellom tunge beats, drops og takeoffs før den til slutt toner ut i nye nedpå-partier. Å tilføre komposisjonen særpreg er helt opp til de mange gjestevokalistene.
Utvalget av gullstruper vitne r til gjengjeld om at 47 år gamle Guetta stadig har fingeren på tidens puls. Alt fra etablerte stjerner som John Legend til nyere navn som Nicki Minaj bidrar. Det gjør også de norske stolthetene Nico & Vinz - dessverre på et av albumets blekere spor.