Dea Brøvig er oppvokst i Norge, men flyttet til England da hun var 17 år gammel. Hennes debutroman Siste båt hjem kom ut i England i 2014, og handlingen er lagt til sørlandskysten — Arendal, skal vi dømme etter gatenavnene.Fortellingen veksler mellom 1974 og nåtid. Vi møter hovedpersonen Else som tenåring, og som godt voksen mor og bestemor. Et forbudt kjærlighetsforhold blir sentralt i historien om den unge Else, og også motstanden hun da møter i omgivelsene, både fra faren og en streng pastor.
Det er en fint oppbygget dramaturgi i boka, der en skjellsettende hendelse i Elses unge liv, hemmeligheten , avdekkes lag for lag i nåtiden. Boka har også kvaliteter i det bildeskapende, og jeg kan godt se for meg historien som et manus til en tv-serie.
Dette er en bok med sterk vekt på fortellingen, og mindre på det litterære. Dessverre synes jeg det er en generell svakhet at språket av og til tipper mot det klisjefylte. Sterkest er romanen i det som har med sjø, båt og fiske å gjøre. Det er troverdig, konkret og følsomt skildret.
Et sirkus sentralt plassert i fortellingen, fungerer både som en frihetsmetafor og som en reell mulighet til å slippe unna en tvangssituasjon i Elses liv. Likevel mistenker jeg at det er tiltenkt en mer sentral rolle enn det faktisk har fått. Forfatteren får meg ikke til å tro på fascinasjonen disse 16-åringene har for sirkuset som kommer til byen. At noen av dem begynner å smugle hjemmebrent til sirkusarbeiderne virker umotivert, og jeg ser heller ikke hvordan det driver handlingen videre. Det samme gjelder for universets religiøse miljø, der pastoren gir inntrykk av å skulle representere en fastlåst struktur, men blir en pappfigur som aldri får noen reell innflytelse på Elses liv og historien som sådan.
Klarere valg i forhold til hva som bygger opp under historiens konfliktlinjer, ville styrket romanen. Og kanskje ville den også tjent på å fjerne en baby - i overført betydning - som sirkuset, som virker som en rest av noe som engang var en god idé.