Blurs første album på 12 år — og det første som kvartett på 16 - ble spilt inn under en ufrivillig turnépause i Hong Kong i 2012. Selv om opptakene derfra er blitt grundig bearbeidet i ettertid, er deres eksotiske opphav merkbart i alt fra cover til musikk og tekster: «The Magic Whip» har en «Lost in Translation»-aktig følelse av fremmedgjorthet over seg. Samtidig høres Blur aldri ut som noen andre enn seg selv. Det er fristende å dele sangene deres inn i tre kategorier. Du har den catchy poplåten som kanskje egentlig er ironisk ment. Du har de vimsete kunstpoputfluktene som snart kan vise seg å bli lett enerverende. Og du har den veldig britiske formen for tristesse bandet dyrker i balladene sine. Mest gripende på «The Magic Whip» er den låten som har litt av alt dette: seks minutter lange, numment vakre «I Thought I Was a Spaceman».
I 2015 kan en ny utgivelse fra Blur neppe bli den begivenheten det var på 90-tallet. Tidsånden tilhører noen andre nå, og kjernepublikummet deres er blitt for gamle til å bry seg slik de pleide å gjøre. Like fullt er «The Magic Whip» et comeback-album av den aller sjeldneste typen: Det som knapt står tilbake for noe bandet har gjort før.