— Hvis han hadde gjentatt tilbudet fra den gang, ser jeg ikke bort fra at vi hadde takket ja. Vi er jo blitt fjorten år eldre og modnere. Det er et slit å skrive bok og selv justert for inflasjonen er jo femten millioner fortsatt penger, hoier Hauge.

Stavrum knegger så krøllene rister.

Det gjør neppe Fredriksen, og det skyldes ikke bare mankoen på krøller.

— Hvor faen er trykkeriet, skrek han da forrige boka var på beddingen.

Kanskje derfor at Gyldendal har latt «Storeulv - en uautorisert biografi om John Fredriksen» trykke i Finland. Skjønt det ville neppe hjulpet, Fredriksen opererer world wide.

DENNE GANGEN har det vært stillere fra Fredriksen og hans våpendragere. De to forfatterne - næringslivets Knoll og Tott fra Kristiansand - er igjen ute med sine pek mot (penge)mektige samfunnstopper.

Det er tirsdag 15. november i Oslo. I dag skal boka slippes. Forfatterne er godt fornøyd med interessen. De har intervjuavtaler med Frokost-TV, Rikets Røst, Dagsnytt 18, Tabloid og Nyhetstimen i Kanal 24. Samtidig som de insisterer på at det ikke er penger å tjene på utgivelsen. De mener formodentlig mye penger, og som kjent er alt relativt. De to ikke helt unge, men fortsatt lovende sørlendingene er vant til å operere med store tall.

HAUGE VAR TIPPE-EKSPERT i Fædrelandsvennens sportsredaksjon på 70-tallet, Stavrum trådte sine journalistiske barnesko som sommervikar på Fiskåtangen noen år senere.

Det er åpenbart håp også for journalister i Fædrelandsvennen, hvis de bare kommer seg ut av huset i tide.

Hauge og Stavrum gjorde det. Til Bergens Tidende, Kapital, Aftenposten, Dagens Næringsliv, Økonomisk Rapport og Nettavisen - sånn omtrent. Begge har kjendisstatus, sjusifrede inntekter og formuer.

Da et bud fra Gyldendal denne tirsdagen kom med to bæreposer bøker til Tanum på Karl Johan, ble han nærmest overfalt av et annet bud.

— Jeg tar den bæreposen, det er til familien, sa det andre budet og betalte i kassen.

— Det må vi kunne kalle en pangstart, sier Hauge og Stavrum, men innrømmer at det er puslete i forhold til den første boka. Da hadde Fredriksens jurist planer om å kjøpe hele opplaget.

Fredriksen er vant til å få det som han vil.

Han er ikke bare Norges rikeste mann. Han er blant dem som monner globalt. Har 40 milliarder kroner i formue, pluss Vålerenga. Det er fem ganger mer enn Onassis noen gang klarte å skrape sammen. Og fire ganger mer enn verdiene til Hilton-familien - den med de vidløftige døtrene, du vet.

FREDRIKSENS tvillingdøtre er langt mindre utagerende i livsførselen. De er pene i tøyet, hospiterer i Singapore og studerer i London. Der pappa bor, i et hus som er prissatt til ett tusen tre hundre millioner kroner. Men likevel ikke til salgs.

Stavrum har vært der, som et ledd i research'en til boka. Han slapp ikke inn.

— Jeg gikk rundt huset hans, det tok sin tid.

Rask blading i boka viser at tankrederen får nokså hard medfart. Men Hauge og Stavrum tror ikke reaksjonene hans blir så voldsomme.

— Omgivelsene blir nok mest forbanna. Det er utrolig hvor romslig den blir, som har førti milliarder på kontoen, sier Hauge.

— Han kommer nok til å si det samme som sist. At det er ei drittbok som er «full av løgn og usannheter, dessuten har jeg ikke lest den», supplerer Stavrum.

— Hvorfor enda ei bok om Fredriksen?

— Det er så lenge siden vi har vært i avisen, nå, flirer Hauge med huggtennene sine.

— Ideen dukket opp i et fuktig lag, det må ha vært en uheldig ånd som kom over oss, sier Stavrum.

DE ER ENIGE om at boka er viktig. Og betviler unisont at de er alene om å mene det. Sist de skrev var han god for skarve fire milliarder. Ti-gangen på fjorten år begynner å smake fugl.

Fredriksen har mye å takke 21.200 norske gjeldsofre. Dem kjøpte han av Nordea (tidligere Kreditkassen) for 262 mill kroner - de skyldte 3,7 milliarder.

— I klørne på Fredriksen - som hovedaksjonær i Aktiv Kapital - ble gjelda som ny. Han er spesialist i å tyne gjeldsofre for den siste krona, og tjente netto et par milliarder. Fredriksen overtok gjelda for sju prosent av pålydende. Tenk om banken hadde latt gjeldsofrene slippe fri for sju prosent, sier Hauge. I et kortvarig anfall av sosialpolitisk korrekthet.

— Må vi snakke om alt dette triste, sukker Stavrum med sanktbernhardshund-blikk.

Ironien ligger i tykke lag utenpå ham.

DE GLEDER SEG VOLDSOMT til jul i år. Eller rettere sagt til bitte lille julaften. Under arbeidet med boka har de funnet ut at Storeulv nyter sin julelunsj sammen med sitt hoff ved stambordet på Teaterkafeen den 22. desember. Knoll og Tott har for lengst bestilt nabobordet.

— Målet vårt er å få ham til å signere boka vår.

Ingen skal kunne påstå at de ikke setter seg ambisiøse mål.

De simpelthen elsker å avsløre, raljere, krige, konkurrere og kanskje sjikanere aldri så lite. Aller helst med makta. Fred Olsen, Kjell Inge Røkke og mange andre næringslivsaktører kan bekrefte det etter tidligere bokutgivelser.

— Hvis du skal skjønne samfunnet, må du skjønne fordelingen. Det er fascinerende å skrive om penger og makt. Vi rakker ikke bare ned på rikfolk, men vi legger oss heller ikke langflate i nesegrus beundring. Fredriksen har aldri betalt skatt. Han er en beinhard forretningsmann, det legger han ikke selv skjul på, hevder Hauge.

- VI HAR MED AT FREDRIKSEN har samme kona som alltid. Etter at hun fikk kreft, har han blitt mykere og donert massevis av millioner til Radium- og Rikshospitalet. Dessuten er han stolt av døtrene sine, supplerer Stavrum.

Tor Olav Trøim, Fredriksens høyre hånd, slakter håndverket, kaller boka for fiction - og sier at den interesserer Fredriksen «like lite som en bunke gamle, finske aviser».

— Er boka fakta eller fiction?

— Vi har gjort store undersøkelser, har mange kilder og solide fakta. Vår beskrivelse av forretningsmannen Fredriksen er riktig. Vennen eller uvennen Fredriksen gir vi et rimelig riktig bilde av. Familiemannen Fredriksen har vi ikke hatt adgang til, der må vi basere oss på egne og andres observasjoner av ham i åpne familiesammenhenger - og dem er det ikke så mange av, sier forfatterne.

— Hva skiller Fredriksen fra andre næringslivsaktører, bortsett fra størrelsen på formuen?

— Han er ekstremt risikovillig. En kvitt-eller-dobbelt-fyr, han satser gjerne alt. Siden -91 har han vært i null tre ganger. Nå teller kassa altså 40 milliarder, det er imponerende, sier Stavrum.

- HAN OVERGÅR alle i vulgaritet. Sosiale konvensjoner og regler gjelder ikke for Fredriksen. Han er brutal, også overfor nære venner. Han saksøker dem gjerne, om det er en million å tjene. Han har kjørt harde, langvarige feider og rettsprosesser mot venner. Vi påstår ikke at han hadde feil. Sannsynligvis hadde han rett. Men vi skjønner ikke at han orker å bruke krefter og år for å få rett - og noen skarve millioner, sier Hauge.

«Grensene i ditt liv setter du selv», sa han i forkant av turen til Sydpolen - med det betegnende navnet «Unarmed to the South Pole» - sammen med Cato Zahl Pedersen. «Null sjanse», sa OL-president Heiberg. «Fysiologisk umulig», påsto legene.

Men Hauge - og kompanjongen Stavrum - gir pokker i hva OL-presidenter, leger og tankredere syns og mener. De kjører sine løp og sine kriger.

Mest fordi det er gøy.

DA TRYGVE HEGNAR på lederplass kalte sin tidligere medarbeider for en løgner, så Stavrum ingen grunn til å lade kanonen med løskrutt. En million eller en beklagelse, lød ultimatumet.

Han fikk beklagelsen - en botsøvelse Hegnar ytterst sjelden bedriver.

«Å legge seg ut med Hegnar er som å gå løs på en krysning av en pitbull og Arnold Juklerød. Bortsett fra det har jeg stor respekt for ham», sa han den gang.

Noe av det aller gøyeste var Nettavisen som Hauge gründet i 1996 og investerte 33.000 kroner i. Tre år senere ble selskapet - som til da ikke hadde tjent ei eneste krone - solgt for 180 millioner.

«Ingen har sett maken siden tulipanspekulantene i Amsterdam på 1600-tallet», flirte Hauge ikke uten grunn: Han stakk av med nesten femti av millionene. En avkastning selv Fredriksen ville beundret.

SENERE ER NETTAVISEN kjøpt opp av TV 2 og de siste fem årene bestyrt av Stavrum.

— Moro å skape arbeidsplasser for folk, skyter Hauge inn og avslører en slags omsorg for den fem år yngre kollegaen.

Som, da han tiltrådte, fortalte Fædrelandsvennen at «Kåre (Valebrokk. red.anm.) er sjef for fortiden, jeg for fremtiden».

— Den uttalelsen var kanskje litt bråkjekk, sier Stavrum i et forsøk på sørlandsk understatement.

— Flere bokplaner?

— Landet trenger nye milliardærer som vi kan ta fatt i.

— Vi har jo Thon?

- DE GAMLE PATRIARKENE er for kjedelige. Det må være ei straff å skrive bok om en gammel mann, hvis største glede er å gå fem mil på ski og så knaske i seg et knekkebrød med brunost.

— Bjarne Skeie her sør, kanskje?

— Mora mi har jobbet for ham i mange år, så der har vi inside. Men nei, jeg har ingen planer i den retning, svarer Stavrum.

Hauge drømmer om å skrive mange bøker, gjerne skjønnlitteratur.

— Tenk å kunne lyve akkurat som det passer, slippe å forholde seg til virkeligheten. Dessuten har jeg snart tilstrekkelig alder og nok bøker - som nesten ingen har lest - til å kunne kandidere til Nobelprisen.

- NÅR OG HVORDAN har dere klart å riste av dere denne medfødte, sørlandske smålåtenheter?

— Smålåt... Åssen da? lurer Hauge og tror det må være en glipp i oppdragelsen.

Stavrum skjønner ikke spørsmålet.

Kanskje fordi han ble født i Kristiansund, og altså egentlig er møring.

kjetil.anthonsen@fvn.no