Tilstrekkelig god isolering av de smittede kan hindre at flere dør av ebola. Fortsatt isolering av de mange som allerede er ensomme vil føre til at hundrevis av nordmenn dør av denne epidemien også i år. Som i fjor og i årene før. Regjeringen setter ikke ned en krisestab av den grunn.

Ensomhet er kjedelige saker. Ingen helikoptre fra TV2 følger ungdommen som går langsomt hjem fra lesesalen, hvor hun ikke har snakket med noen, til hybelen, hvor hun bare skal snakke med tekoppen. Vi lager ikke grafiske framstillinger i avisen av hva ensomhet gjør med enken som fremdeles dekker frokostbordet til to. Vi har havarikommisjoner som leter etter årsaken når medmennesker dør fordi båter går ned, fly styrter eller biler og busser kolliderer. Men ingen undersøker livene som havarerte på grunn av ensomhet. Bortsett fra i fiksjonen.

For noen uker siden så jeg Uberto Pasolinis vakre og melankolske film «Still Life». Den handler om John May, en grå byråkrat i en bydel i London, som blir tilkalt når noen har dødd alene. Hans oppgave er å undersøke om det i den dødes liv finnes noen, om så bare ett eneste menneske, som bryr seg nok til å komme i begravelsen. Som regel blir han sittende alene i kapellet. Filmen har mange gripende scener, sterkest er de hvor den enslige, kommunale tjenestemannen hører presten framføre minnetaler han selv har skrevet, fordi ingen andre kom med sine minner om den døde. Det er ganske naturlig at «Still life» er blitt kalt en filmatisk «Eleanor Rigby». - Buried along with her name. Nobody came.

Storbritannia er, overraskende nok, ensomhetens europeiske hovedstad. Ingen andre steder sier så mange, når de blir spurt, at de føler seg ensomme. En gruppe forskere fra University College i London fulgte 6500 menn og kvinner over 52 år gjennom åtte år. Annet hvert år ble deltakerne spurt om sivilstatus, helseplager, inntekt — og om de hadde kontakt med barna sine. Basert på disse opplysningene ble de mest isolerte og de mest ensomme skilt ut, og fulgt spesielt.

I fjor ble resultatet publisert: Både ensomhet og isolasjon fører til tidlig død, men kombinasjonen av de to øker risikoen ytterligere. Det er mulig å være ensom selv om en omgås andre mennesker, det er mulig å leve alene uten å føle seg ensom. Men den ensomme som ikke får besøk, som ikke treffer andre, som ikke har barn som bryr seg, dør tidligere. Isolasjon er en enda større trussel mot helsen enn ensomhet, viser studien. Thomas Hobbes tok feil, mennesket er av natur et sosialt vesen. Vi dør av mangel på berøring.

Eldre mennesker løper naturlig nok en større risiko for å bli sittende alene. Kjærester og venner dør, barn driver bort. Men ensomhet og isolasjon blir ikke utdelt sammen med folketrygden. Den herjer i alle aldersgrupper, også blant de helt unge. Hver fjerde norske student føler seg ofte eller svært ofte ensom, viser en undersøkelse som Sentio utførte for Universitas og Norsk studentorganisasjon i fjor. Følelsen av ensomhet er størst blant studentene i Oslo og Akershus, hvor forholdene er størst. I land der folk bor tett er det flere som sier de er ensomme enn i land med mer spredt befolkning.

Norge kommer godt ut på disse statistikkene, men også vi blir stadig mer urbane. Også hos oss vokser antallet enpersonshusstander. Også i norske butikker blir det stadig større utvalg av middag for én.

Det finnes en form for fysisk nærhet som ikke skaper fellesskap, men tvert imot avstand og isolasjon. Lesesalen på et stort universitet kan være en kuvøse for gryende ensomhet. Boligblokkens intimitet kan skape stor avstand mellom mennesker som bor så tett på hverandre at de kjenner hverandres dovaner.

Ingen nordmenn har hittil dødd av ebola, og vi får håpe den statistikken holder. Ebola er selvsagt en global trussel, men epidemien er først og fremst en katastrofe for noen land i Vest-Afrika, og kan best bekjempes der. Hvis 500 nordmenn hadde dødd av ebola i løpet av et år, ville vi sannsynligvis opplevd sosial panikk og dramatiske politiske tiltak. Vi ville fått soldater på flyplassene, stengte skoler og tomme restauranter. De 500 selvmordene vi hvert år opplever, lar vi stort sett forbli statistikk. Noen tusen pårørende og venner opplever dyp sorg, fortvilelse og i mange tilfeller selvbebreidelse, men vi avbryter ikke barne-tv for å sende direkte av den grunn.

Også i selvmordstatistikken dominerer de eldste og de yngste. Den svenske sosiologen Yerko Rojas har funnet at spesielt gutter som er ensomme i barndommen, har høyere risiko for å ta livet av seg. I en artikkel fra 2013 skriver Anne Lise Stranden fra forskning.no at gutter på 12-13 år som fortalte at de ofte var ensomme, hadde tre ganger så høy risiko for senere selvmord, enn gutter som for det meste var sammen med andre barn eller voksne.

I en britisk undersøkelse fra 2010 fant Mental Health Foundation ut at ensomhet var et større problem blant de unge enn blant de eldre. Det hjelper ikke med mange tomler opp på Facebook, hvis det mangler en hånd å holde i eller en arm å lene seg mot i det virkelige livet.

Mot ebola tyr vi til eksperimentell medisin. Mot ensomhet finnes det en rekke utprøvde og lett tilgjengelige remedier. Mest effektivt er det å bruke seg selv. Det er bare å ta av seg beskyttelsesdrakten, åpne dørene til isolatet og gå inn til dem som måtte være smittet. Du kommer ikke på tv, men det kan godt være at du redder liv.