The more you drink, the more you see, sier skipperen og peker mot den velfylte baren om bord.Jeg sitter sammen med to kamerater fra Kristiansand på en elvebåt på Zambezi — grenseelven mellom Zimbabwe og Zambia. Vi er bare et par kilometer ovenfor de mektige Victoriafallene. Skipperen heter Stefan Mutale. Han er en god blanding av skjemt og alvor. Smilet sitter løst, og han finner kjapt tonen med passasjerene. Det er behagelig varmt i timen før solnedgang. Elven flyter stille her. Før den bare et lite stykke unna kaster seg utfor stupet og danner verdens største og mest berømte fossefall - 1,7 kilometer bredt og over 100 meter høyt. I elven er det flere øyer. Dyre- og fuglelivet er overveldende. Omgivelsene er paradisiske. Kontrasten til hverdagen skipperen og andre zimbabwere opplever er grell. For Mutale er jobben på Zambezi en nødvendighet for å skaffe en inntekt. Egentlig er han pastor i en pinsemenighet i byen Victoria Falls. Prestegjerningen får han ingen lønn for. Menighetens medlemmer er like fattige som han selv er. Zimbabwe ble bare for et par tiår siden beskrevet som «kornkammeret» på den sørlige delen av det afrikanske kontinentet. Slik er det ikke lenger. Jordreformene som ble tvunget gjennom ved årtusenskiftet har etterlatt et landbruk i ruin. Der vi sitter i båten, vet vi at fossefallene og katastrofen ikke er langt unna. På land er katastrofen allerede et faktum. Zimbabwe er et av verdens fattigste og mest utarmede land. Arbeidsledigheten anslås å være 60-80 prosent. Fire av fem lever under fattigdomsgrensen. 3 500 mennesker dør hver uke av underernæring og AIDS. Zimbabwe har verdens laveste levealder med 34 år for kvinner og 37 for menn. Victoria Falls har 50.000-60.000 innbyggere. Byen var for ikke lenge siden et turisteldorado. Nå skriker fattigdommen mot oss. Slik er situasjonen over hele landet, som fra naturens side har store ressurser. Folk er prisgitt internasjonal humanitær innsats og nødhjelp for å overleve.Vi møtte Mutale dagen etter båtturen. Han inviterte oss hjem. Inntekten kvelden i forveien ble fem amerikanske dollar. Hvordan klarer han seg? Med fem munner å mette hjemme? Det virket som han skjønte hva vi tenkte. - Gud sørger for oss, sa han uoppfordret. Han bor i et hus som rommer fem familier. 23 barn og 10 voksne. I nabolaget er tilværelsen like håpløs. Menneskene lider. Grunnleggende behov forblir udekket. De mangler mat og medisiner. Butikkhyllene er tomme, og bensin mangelvare. De som har en jobb å gå til, tjener elendig. Ikke mer enn til å dekke transportutgiftene. Mange uttrykker håp om at Gud en gang skal skape forandring. Zimbabwe er som en spedalsk i det internasjonale samfunnet. I globaliseringens tidsalder vil så godt som ingen multinasjonale selskaper ha noe med landet å gjøre. Turistene uteblir - også fra Victoria Falls. Selv om det gjøres store anstrengelser for å få dem tilbake. De reiser i stedet til nabolandet Zambia på andre siden av Zambezi og opplever Victoriafallene derfra. Der kan de i det minste betale med kredittkort. I Zimbabwe er de ubrukelige. Ingen utenlandske banker har tiltro til landets økonomi. Kofferten må fylles med amerikanske dollar før innreise. Over grensen til Botswana er småbyen Kasane i rivende utvikling. Herfra arrangeres dagsturer til Victoria Falls. Men turistene blir i Zimbabwe bare noen få timer. Frykten for kriminaliteten har skremt mange bort. Mine kamerater og jeg valgte å bli i Zimbabwe i tre dager. Det var en dyptgripende opplevelse. Ikke bare møtet med pastor Stefan Mutale, men også besøket på det store markedet i Victoria Falls hvor mange kunstnere holder til. De får ikke solgt sine varer, fordi turistene ikke lenger kommer i flokker som før. Nå fallbyr de sine produkter og nærmest overfaller besøkende når de en sjelden gang stopper opp. Zimbabwe opplever den verste politiske og økonomiske krisen siden frigjøringen i 1980. Inflasjonen er på ufattelige 15.000 prosent i året. Og den fortsetter å stige. Å ha penger i Zimbabwe dollar betyr en enorm verdiforringelse bare fra en dag til den neste. 60 prosent av befolkningen på 12 millioner er under 30 år. Halvparten under 18. De unge er nasjonens håp og fremtid - og utgjør også den største trusselen mot diktatoren Robert Mugabe. 83-åringen styrer landet med jernhånd. Nå frykter mange at han også vil vinne valget i mars neste år gjennom omfattende valgfusk. Og fortsette med å drive landet enda dypere ned i avgrunnen. Mugabe ble mottatt som folkehelt da han i 1980 vendte tilbake til Zimbabwe fra eksil i Mozambique. Valget i februar samme år endte med brakseier. Ian Smith ble tvunget fra makten, og Rhodesia ble til Zimbabwe. Den lange og blodige frigjøringskrigen hadde vart i åtte år. I dag er Mugabes stjerne falmet. Mange sier den eneste forskjellen på diktatoren Mugabe og hans forgjenger, er hudfargen. Selv gamle krigsveteraner har fått nok av Mugabe. De unge har knapt noe forhold til hans frigjøringskamp. De er mer opptatt av hvilke muligheter de får til et menneskeverdig liv. Gjennomgående er tilbakemeldingene at Mugabes tid er over. Befolkningen vil ha sitt daglige brød - og håper på jobb og en bedre fremtid. Mugabe tar ikke signalene. Han styrer ved hjelp av politisk vold og forfølgelse av meningsmotstandere. Vilkårlige arrestasjoner og bortføringer hører til dagens orden. Mugabe forsøker også gjennom sitt propagandaapparat å åpne og strø salt i gamle sår. Han beskylder opposisjonen for å være nikkedukker for britene og påstår at deres siktemål er å rekolonisere Zimbabwe. Men de unge lar seg ikke forføre av den gamle marxist-leninisten og hans skremmebilder av en ny hvit imperialisme. Stefan Mutale er 32 år gammel. Han snakker om sine planer for familien og menigheten. Med en indre styrke som griper oss. Midt i håpløsheten ser han muligheter. Og forteller at med Guds hjelp skal han bygge en ny kirke for sine trosfeller - i et nytt Zimbabwe. PS. Vel hjemme møter vi avisoppslagene om tiggere i Kristiansand. De er til sjenanse for byens borgere som vil ha fred når de er på julehandel. Jeg tenker på Stefan Mutale. Hva ville han ha sagt til at vi klarer å gjøre et stort problem av at noen tigger på gaten?