«Det har vært en blandet fornøyelse å gå gjennom alle platene jeg har laget for å plukke ut De beste» skriver Bjørn Eidsvåg i platecoveret.

– De første platene er modige og tøffe. Vi klinte til, både i tekst og musikk. Nå ser jeg hvor nidkjær, sentimental og enormt overbevist jeg var.

– Du skrev «når noen sier at de er hellig overbevist, aner jeg uråd» på Twitter for en stund siden. En selvrefleksjon?

– Ja, det kan du si. Jeg har forandret meg enormt. Du verden så oppslukte vi – og jeg — var.

Han forteller om en start der alt skulle diskuteres og problematiseres i bandet. Teologien, politikken, kommersen og i det hele tatt.

– Vi tok bort smekre gitarsoloer fordi det var for kommers. Vi ville ikke selge plater. Nonprofit. Kunne man gå til alters med Høyre-folk? Vi diskuterte det på ramme alvor. Og likestilling. Hvorfor kunne ikke koristene slippe til? At kvinnene sto bak var det noen som ikke likte. Mye rart, men du verden så moro vi hadde det.

Patos

– Men kom det ikke mye god musikk ut av denne perioden?

– Jo, bevares. Men jeg blir litt forlegen når jeg hører patosen. Originalen til «Forbuden frukt», for eksempel, får meg til å rødme en smule. Men låten er bra. Nå synes jeg at en sang skal være ferdigfølt når den er ferdig skrevet.

Rundt 1980 kom et skille. «Live In Ny York» kom ut i 1981. Albumet ble laget fordi Kirkelig Kulturverksted holdt på å gå konk. Eidsvåg traff nye musikere, «Oslo-mafiaen», som var studiomusikere, og langt fra så politiskteologisklikestillingsantikommerse som det gamle bandet. Rockepresten ble avslipt både litt rock og litt prest.

– Nå ble det mye lettere å bevege seg fra en leir til den andre. Jeg trodde dette var en verden jeg ikke kunne komme meg inn i.

Suksess

Ti år senere, tidlig nittitall, forlot han Kirkelig Kulturverksted og sa opp jobben. En vanskelig personlig tid resulterte i albumet «Til alle tider».

– En krevende, men viktig plate for meg. Trekk fra et par spor, og det er en av de beste jeg har laget. Men Norge likte den ikke så godt. Vi hadde et vanvittig ambisiøst opplegg på turneen. Scenografi av Arne Nøst, Helen Vikstvedt som danset. Jeg trodde dette var det optimale opplegget, men gikk på en skikkelig smell.

Året etter kom «Allemannsland». Den platen likte Norge. Albumet solgte rask over 60.000 eksemplarer. Suksessen ble fulgt opp i 1995 med «Landet lenger bak» som høsten 1996 passerte 100.000 som den første av Eidsvågs plater. Nå var han allemannseie, og sånn har det vært siden. «Tålt» (2002) solgte formidable 220.000 eksemplarer.

– Klarer du å trekke fram høydepunkter, beste plate, beste sang og beste konsert?

– Det er forferdelig vanskelig, fordi det skifter så enormt. Akkurat nå har jeg gjenoppdaget sangen «Til alle tider». Albumet «Landet lenger bak» er også en solid sak. Akkurat nå er det favoritten. Konsertene vi har gjort i Ansgarkapellet i Kristiansand nå i det helt siste har også vært fantastiske. Musikalsk er det nærmere starten enn jeg noen gang har vært.

Ut på tur

Kapellet er 9x9x9 meter, utsmykket av Kjell Nupen og tar 70 mann.

– Sånn skal jeg gjøre mer av. Problemet er at det er umulig å få det til å gå rundt. 650 kroner har vi tatt i Kristiansand. Selv om jeg har spyttet i en del selv, så der det med en solid bismak jeg selger så dyre billetter. Men vi skal finne en måte å løse det på.

– Og ha samme konsert på Utstein Kloster?

– Ja, gjerne det. Et par jobber i store rom som kan sponse de små rommene.

Eidsvåg har et par planer til som han sysler med.

– Jeg har fryktelig lyst å gjøre noe sammen med Thomas Dybdahl. Den dagen har begynner å synge på norsk, da legger jeg inn årene.

– Gjøre hva da?

– Tja, en låt. Spille sammen. Eidsvåg, Dybdahl, Sigvart Dagsland og Kaizers på turné sammen. Og Abel. Det kunne vært noe.

– På alvor?

– Ja, jeg har luftet ideen. Hva vi får til aner jeg ikke, men jeg har lyst.