Psykolog Frode Thuen

Jeg har en sønn somi sin tid startet i første klasse sammen med en gutt som vi kan kalle for «Ola». De ble kompiser og var en del sammen på fritiden. Etter som årene gikk, falt Ola litt utenfor kameratgjengen. Han var fortsatt inkludert, men fant liksom ikke helt sin plass. Han var ikke like god i fotball som de andre, ikke like «om seg» og kul som de andre. Parallelt begynte det å bli dysfunksjonelt hjemme hos ham. Moren gikk fra å være en tilsynelatende oppegående, heltidsarbeidende mamma til å bli så «sliten» at hun ikke kunne jobbe mer, mens faren begynte å bli mer og mer alkoholisert. Ola begynte dessuten å trekke seg litt unna kameratgjengen og inn på gutterommet, hvor spilleavhengighet fort ble et faktum. Han ble sittende oppe hele natten og var selvsagt utslitt når morgenen og skolestart sto for døren.Etter hvert prøvde moren å overbevise helsevesenet om at han hadde utviklet ME. Han kom da også inn på videregående skole på særskilt grunnlag, fordi han liksom hadde ME. Her kunne han ta ett eller to fag av gangen, men han valgte heller å sitte oppe om natten og spille. Han droppet derfor kjapt ut av dette opplegget, mens moren fortsatte å sykeliggjøre ham etter «beste evne».

Kan være velfungerende

Underveis har vi hatt mye kontakt med Ola hjemme hos oss. Han har vært med oss på diverse ferier, og sammen med oss har han vært en velfungerende gutt på lik linje med sønnen min. Han har selv kommentert overfor meg at vi har rutiner både når det gjelder måltider og døgnrytme, og at han synes det er fint. En gang Ola hadde vært sammen med oss på ferie i mange uker, fortalte jeg moren hvor velfungerende han hadde vært, og hvor full av energi han var. Jeg ble fullstendig overrasket da moren ikke kunne glede seg over dette, og at hun heller fokuserte på hvor dårlig han kom til å bli.

Spiller om natten

Jeg har opp gjennom årene vært i kontakt med barnevernet om min bekymring, men uten at det har blitt fulgt opp. Og med guttens lege. Da jeg fortalte om moren, sa legen noe sånt som at han «var vel ikke uenig i det jeg sa, og skjønte godt hva jeg mente». Like fullt fikk hun nærmest truet legen til å sette diagnose på gutten. Jeg kunne ikke fatte at dette skjedde! Siden tok jeg kontakt med NAV etter at utbetalingene til Ola begynte å rulle, men der var det ingen som ønsker å ta tak i problemet (trygdesvindel). Så fra han var 18 år har han vært underholdt av NAV. Han er ellers med på alt som er gøy i kompisgjengen de gangene han får tilbud om å være med. Utover det sitter han hjemme om natten og spiller bort både livet sitt og pengene fra NAV. Nylig var han forøvrig på heisatur med en kompisgjeng hvor han debuterte med tunge narkotiske stoffer for å være like «kul» som de andre i reisefølget.

Sviktet på alle fronter

Jeg er kjempefrustrert over å ha vært vitne til denne galskapen i alle disse årene, og over alle instansene jeg har kontaktet, som kunne ha hjulpet ham til et normalt liv! I stedet er han blitt sviktet på alle fronter. Først og fremst av sine egne foreldre, dernest av skole (som ikke burde ha latt seg skremme av en skrikende mor), lege og til sist NAV. Nå er det dine og mine skattepenger som går med til å muliggjøre at galskapen fortsetter. Hva mer kan man gjøre?

Svar:

Du har gjort din del for Ola, og vel så det! Mer kan du sannsynligvis ikke gjøre for ham. Og noe har du oppnådd; du har nemlig demonstrert med all tydelighet at det fortsatt finnes gode «nabokjerringer» som virkelig bryr seg om hvordan andres barn har det. Og som faktisk prøver å gripe inn overfor kritikkverdige familie— og oppvekstforhold. Og det er en stor verdi i seg selv, tenker jeg. Uten slike som deg, som våger å gå motstrøms i forhold til vår tids individualistiske og selvopptatte kultur, ville vi vært dårlig stilt her i landet. Så all honnør til deg for at du bryr deg!

Kamp mot systemet

Og nettopp på grunn av ditt store hjerte for Ola er det så lett å forstå din frustrasjon over at ingen instanser ser ut til å ha fulgt opp dine bekymringsmeldinger og henvendelser. Dessverre er det et trist faktum at «systemet», som burde fanget opp og hjelpe barn og unge som Ola, altfor ofte svikter. De sakene vi hører om i mediene, representerer bare toppen av isfjellet. De kommer i offentlighetens søkelys fordi det har skjedd noe svært dramatisk og tragisk. Men bak hver av disse sakene finnes det utallige saker hvor barn og ungdommer ikke får den hjelpen de skulle hatt. Saker som ikke påkaller medienes interesse, men som like fullt vitner om mer eller mind­re systemsvikt rundt barna og familiene. For selv om vi ikke hører om dem, finnes de overalt, ikke minst innen fengselsvesenet og i rusmiddelomsorgen. Og med ditt innlegg bidrar du også til å sette søkelyset på de «usynlige» ofrene for systemsvikten. For Ola representerer på et vis alle de vanskjøttede barn og unge som vokser opp under hjelpeapparatets og medienes radar.

Blir ikke tatt på alvor

Den frustrasjonen som du gir uttrykk for, er den samme som mange foreldre beskriver når barna deres har rusproblemer eller andre typer sosiale eller adferdsmessige vansker. Ofte har de en opplevelse av at hjelpeapparatet ikke tar dem på alvor. Eller at hjelpen som tilbys, ikke er tilstrekkelig. Mange av disse foreldrene blir helt utslitt av å slåss mot et system som de føler svikter barna deres. I tillegg fører de gjerne også en kamp med sine egne barn - for å få dem ut av rusmisbruk eller destruktive adferdsmønstre eller bort fra dårlige venner. Særlig når kampen føres på begge fronter, vil den kunne bli altoppslukende og føles overveldende. I verste fall kan foreldrene selv gå til grunne i sine bestrebelser på å hjelpe sine barn - og på den måten legge byrder til barnas problemer, heller enn å hjelpe dem. Derfor er det alltid viktig at foreldrene, og andre pårørende, også har fokus på hvordan de best kan håndtere sin egen frustrasjon og fortvilelse, og ikke bare på hvordan de kan være til hjelp og støtte. Det innebærer å finne en riktig balanse mellom involvering og distansering, og mellom omsorg for andre og egenomsorg. Ofte vil det kreve en form for forsoning med at sønnen eller datteren kanskje aldri vil få et tilstrekkelig hjelpetilbud, uansett hvor mye man kjemper. Og kanskje også at man må forsone seg med sin egen hjelpeløshet. I så fall er det viktig å prøve å være hjelpeløs på en så god måte som mulig.