Dirigenten

Et digert oljemaleri preger stua til Per Høiby i huset på Nesøya. Fargene er kraftige, mot ellers kritthvite vegger og tak. Kunstneren har malt en dyreflokk. De fleste gamle travere fra norske skoger. Innimellom også noen mer eksotiske arter. Dyrene står side om side. Blikkene er rettet mot en kar med hendene høyt hevet.

— Et artig bilde. Det er alltid mange diskusjoner om hvordan det skal tolkes, røper Per Høiby.

— Hva går det i?

— Mye på rollen til dirigenten. Er han faktisk dirigent? Spørsmålet er om det er dyrene som styrer ham. Og blottlegger han seg? Han står der uten bukse. Eller gjør han det?

Samboer Louise K. Dedichen kommer til. Det er hun som eier bildet.

— Og dyrene, er det First House eller Stortinget? foreslår hun med et spøkefullt smil om munnen.

Leder kommunikasjonsselskap

Vi er hjemme hos den utflyttede kristiansanderen Per Høiby fordi vi skal gjøre et forsøk på å finne ut hvem han er.Noe vet vi allerede. Per Høiby leder et av de mest omtalte norske kommunikasjonsselskapene de siste par årene. I et høyt tempo har First House snappet opp avhoppere: tidligere ministre, statssekretærer, redaktører, NRK-programledere og FN-ambassadører.

Per Høiby er også han som hadde ideen til Arendalsuka, arrangert for første gang for et par uker siden, med braksuksess.

Og så er han bror til …

— Ok, så får jeg si ja til et portrett, da. Men dette skal ikke handle om "broren til Mette-Marit". Du kan stille spørsmål rundt det, men du må ikke gjøre det til hovedfokus, sa han i telefonen.

Vi kommer tilbake til de spørsmålene der.

Statsministeren, alle partilederne og de største politikerne var på plass. De myldret i kulturhuset. Direktesendt TV-debatt ble det. Arendal var hot spot etter rapporten om alt som gikk galt 22. juli.

Men Hvorfor la Per Høiby dette årvisse arrangementet til Kristiansands verste fiende? Hvor er lojaliteten?

— Det kan du si. Før i tiden var jeg også litt på kristiansandsfronten når det gjaldt fighten som har vært mellom de to byene, sier Per Høiby.

— Men jeg må si at det står respekt av det Arendal har fått til. Hovefestivalen, Canal Street. De har blitt en sommerby som tar det på alvor.

Ble skuffet

Han var tilbake i hjembyen i sommer med seilbåten sin. Han ble skuffet. Han sier Kristiansand var "dau".

— Det virker som om man satser alt på ett kort: Julius, Kardemomme by, Kaptein Sabeltann. Altså Dyreparken. Ikke noe galt i det. Men du må ikke glemme at du må skape aktivitet i byen. Der tror jeg man har en jobb å gjøre i Kristiansand, sånn sett fra utsiden, sier Per Høiby.

Og drømmer seg tilbake.— Under Quart-festivalen sydet det av liv om sommeren. Når jeg var der midt i fellesferien nå, vil jeg ikke si at jeg hadde den samme følelsen. Det var ikke noe som preget bybildet. Ikke noe som minnet om at dette er en sommer- og turistby. Ikke annet enn det der bytoget.

— Du kan jo gjøre det til et levebrød å endre Kristiansand også?

Per Høiby ler.

— Jeg er ikke så opptatt av det, der har jeg et litt annet fokus. Men debatten om fylkessammenslåing, som nå har utviklet seg til å handle om disse fire kommunene, synes jeg er perspektivløs og lite fremtidsrettet. Jeg ble spurt om hva Aust-Agder manglet, og da sa jeg Vest-Agder – og vise versa. Skal du klare å vinne fremtiden, må du gjøre noen grep.

Slalåmtalent

Et sort-hvitt bilde i Fædrelandsvennens arkiv. Hovden, vinteren 1980. En 18-åring på vei ned slalåmløypa. Det gikk visst styggfort.— Jeg var høvelig bra i slalåm, og har en bråte med kretsmesterskap. Nå er vel ikke akkurat det noen prestasjon på Sørlandet, men jeg hevdet meg også på juniornivå i Norge, sier Per Høiby.

Påske på Hovden

I påskene bodde familien på Hovden høyfjellshotell. Unggutten Per synes det virket "himla tøft" å jobbe som direktør på et sånt sted.

Han fikk prøve seg som kokk på Hotel Caledonien i Kristiansand. Visste at det var på kjøkkenet alle hotelldirektører startet på den tiden. Fant raskt ut at det ikke var noe for ham likevel.

Å bli yrkesmilitær var overhodet ikke i tankene. Men så kom han i snakk med en nabo på Slettheia, en gammel marineingeniør. Det endte med at han søkte Sjøkrigsskolen. Tja, hvorfor ikke, tenkte han.

Hemmelige kunder

Nå leder han First Housesom omsetter for 54 millioner kroner i året. Kundene er hemmelige, så selskapet er mest kjent for de som jobber der.

Høyremannen Per Høiby har hyret inn en rekke eks-politikere fra Stoltenbergs "innerste krets", som det heter. Slikt blir det bråk av.

— At man ble litt såret og vonbroten i Arbeiderpartiet tror jeg ikke er mer komplisert enn at de ikke hadde lyst til å miste flinke folk, sier Per Høiby.

— Thorbjørn Jagland mente First House er et demokratisk problem og at folk kan miste tillit til politiske prosesser på grunn av dere?

— Kritikk skal man lytte til, men dette ble helt feil. Jaglands utgangspunkt er at vi lever av telefonlister og nettverk. Det gjør vi i alle fall ikke. Vårt samfunn er så åpent og gjennomsiktig at det ville vært ulevelig for oss om det skulle vært slik som Jagland påstår.

Mens han sier det som følger nå, banker han neven i stuebordet. For hvert ord:

— Først og fremst så driver vi vår virksomhet innen det politiske området på vår kunnskap og kunnskap om politiske beslutningsprosesser.

( artikkelen fortsetter under bildet )

Han fortsetter med å banke neven i takt.

— Næringslivet blir bedre til å forstå politikken, og politikerne blir bedre til å forstå næringslivets behov.

— Men dere holder hemmelig alle oppdragsgivere?

— Det er ikke helt riktig. Jeg har svart én gang på det spørsmålet.

Det var da han ble presset til å avkrefte at han jobbet for sin kongelige søster på Skaugum.

— Finnes det selskaper du ikke kunne ha jobbet for av etiske grunner?

— Det er nok noen jeg ikke ville jobbet for.

— Tobakksindustrien?

— Den kunne jeg ha jobbet for. Men det er ikke dermed sagt at vi som selskap kunne gjort det. Der er det en vesentlig forskjell.

— Mange ville sagt nei til tobakksindustrien?

— Jo, men tobakksindustrien har ikke noe mindre rett på gode råd enn andre. Det er en personlig betraktning.

Vi har ringt litt rundt. Riktignok til folk Per Høiby selv mente burde kjenne ham godt. Og i tråd med god presseskikk lar vi hovedpersonen få kommentere påstandene.

— Per er en kjernekar og en god balansekunstner, som klarer å lede en samling svært forskjellige og sterke personligheter, sa First House-kollega Kari Hejna.

— Jeg har fått det spørsmålet ofte. Men dette er den letteste delen av jobben. Folkene i First House er veldig prestisjeløse, svarer Per Høiby.

— Han har fått det til, på tross av han egentlig ikke har noen ambisjoner, sa barndomskameraten Jon Nordmo i Kristiansand.

Langsiktige ambisjoner

— Ikke på egne vegne, nei. Har aldri hatt en veldig langsiktig ambisjon på mine egne vegne. Alltid hatt en veldig kortsiktig plan. At jeg skal gjøre det så bra jeg kan i den jobben jeg til en hver tid har hatt. Logikken er at da kommer ting av seg selv, svarer Per Høiby.

— Så det at du nå bor på dyreste vestkanten med egen brygge etter mange år i rekkehus i Groruddalen…

— Det er en ren tilfeldighet, ja. Hvis jeg hadde vært opptatt av penger og ting, ville jeg ikke blitt 25 år i Forsvaret.

Og så var det Espen Høiby, som ikke ville stille seg på skrytelista, og mente det er et stort paradoks at lillebror jobber med kommunikasjon. Per, den tause.

Per Høiby ler.

— Jeg regnet med den kom, sier han.

— Jeg er ikke kjent for å være en mann av mange ord. Men jeg er kanskje blitt litt flinkere til det. Man utvikler seg gjennom livet. Husk på at jeg var en trøtt økonom. Det er bakgrunnen min, inntil jeg begynte som pressetalsmann i Forsvarets overkommando.

Vi fikk mer fra Espen Høiby. Her er en historie fra ungdomstiden.

En sommerdag i 1976, på byfjorden utenfor Kristiansand. Det er NM i Flipper-klassen. I en liten seiljolle på 15 fot slåss to brødre om retten til å bestemme. Om en spinnaker.

Per og Espen har ledet seilasen til nå, men under brytekampen blir de passert. Av båt etter båt.

— Tid og sted var kanskje ikke så smart for et slikt oppgjør?

— Jo, en diskusjon må du alltid ha i en sånn regatta, sier Per Høiby, og smiler.

— Saken var at det blåste hatter og høy, og det var en skarp slør. Og når du da skal jibbe, ville det medført at vi kullseilte…

— Espen ville altså heise spinnakeren brennkvikt, mens du ville holde igjen, ikke sant?

Per Høiby smiler.

— Jeg har hatt mange diskusjoner med min bror som har vist at han har vært for rå i slike situasjoner.

Brødrekampen ble forresten festet til film av pappa i følgebåten.

Seilingen har Per Høiby fortsatt med. Men nå har han økt til anselige 45 fot. Seilbåten av fransk merke ligger litt lenger ute på Nesøya.

Det er ikke uvanlig blant seilere å investere tungt i utstyr for å tyne noen ekstra knop ut av fartøyet. Per Høiby benekter at han er en av dem.

— Jeg skal ikke vinne Færderseilansen, og slike ting. Om jeg kommer en halvtime før hit eller dit, spiller ingen rolle.

— Det stemmer altså at du er en sindig kar fra Sørlandet?

— Jeg er nok litt det. Må bare innrømme det.

Jobbet for kongen

— Snakket du mye med kong Harald om seiling da du var hans adjutant?

— Jeg har ikke så lyst til å gå inn på private samtaler. Det jeg kan si er at jeg synes det var en fantastisk opplevelse å jobbe for Kongen. Han er utrolig kunnskapsrik, utrolig sympatisk – og så har han en humor som vi alle skulle hatt like mye av.

— Hvordan var det å få en kongelig søster?

Per Høiby tenker seg litt om før han svarer. I bokhyllen bak oss står Norges kanskje mest kjente brudebilde sentralt plassert.

— Når du har en lillesøster som du er veldig glad i, ønsker du at hun skal ha det bra. Når hun treffer en som hun blir glad i, er det naturlig at vi synes det er flott.

Men så er det mediefokuset på familien. I noen sammenhenger har det vært i overkant utfordrende. Per Høiby legger ikke skjul på det.

— Har du måttet endre livet ditt på grunn av det?

— Nei, jeg vil ikke si det. Men jeg prøver å være skikkelig i alle sammenhenger. Det er ikke noe forskjell på det før eller etter. Det er bare blitt enda viktigere nå.

Mye har vært skrevet om dekningen av faren Sven O. Høiby. Andre i familien har hatt sine offentlige oppgjør om det, men nest eldste sønn har vært sparsom med kommentarer.

— Han søkte på mange måter medieoppmerksomhet. Han bød på seg selv, samtidig synes jeg mediene utnyttet den situasjonen langt ut over det anstendige.

— Hva lærte du selv av den situasjonen?

— Jeg vil si at jeg lærte at råskapen i norske medier, noen av dem i alle fall, er langt mer velutviklet enn hva de delene av mediene selv vil innrømme. Så får de som føler seg truffet av det, ta det til seg.

Per Høiby feiret sine 50 årsist lørdag. Ved slike anledninger hender det ofte at venner og familie arrangerer overraskelsesfest for jubilanter.

— Per er ikke mannen som vil like et surprise-party. Det ville gått virkelig galt, sa samboer Louise K. Dedichen til oss før intervjuet.

Ved spisebordet virker Per Høiby litt beklemt. Han vrir seg litt på stolen. Men smiler.

— Æ lier jo ikke det, altså, sier han.

— Jeg liker å vite hva som skal skje, og alt det der.

— Hvilket spørsmål ville du stilt deg selv i et portrett?

— Om jeg er fornøyd med livet, kanskje?

— Ja?

— Jeg har vært heldig. Jeg har to flotte barn, to flotte bonusbarn og en super kjæreste. Har en interessant og utfordrende jobb, med også tid til å gjøre det jeg liker.

— Hvordan er det forresten å bo sammen med en som har høyere grad enn deg selv. Hun er admiral, ikke sant? Du var kommandør?

Vel vitende om at samboer Louise har sittet ute på kjøkkenet under intervjuet, sier Per Høiby:

— Jeg tror ikke det hadde vært noe forskjell når det gjelder kommandolinjene i heimen uansett hva hun hadde jobbet med.

eivind.kristensen@fvn.no