POP/SOUL
Solidarity breaks. (Universal)
Jarle Bernhoft har amerikansk soul langt ned i ryggmargen. Her rister han litt løs sammen med popmannen Fred Ball. Det låter fett.
Mange kjenner nok fortsatt Jarle Bernhoft best som vokalist i det fantastisk gode livebandet Span. De var på terskelen til et internasjonalt gjennombrudd, og Bernhoft ble kalt det norske svaret på Mick Jagger. Den internasjonale platekontrakten de hadde var ikke mye verdt, og Span pakket sammen etter ålreit suksess her hjemme, men bare en smule av samme sort i England.
Det har aldri vært noen grunn til å tvile på Bernhofts store talent. Han åpnet musikksjelen sin for soul med sitt første soloalbum, «Ceramik city chronicles», som sakte og sikkert solgte bra, mye takket være mange sterke konserter både alene og med fullt band.
Alt tyder på at det går enda bedre denne gangen. Stemmen til Jarle Bernhoft er full av fylde og soul. Det beviser han på hver eneste låt her. Han går litt ut i den radiovennlige gjørma av balladesoul på den litt for forutsigbare «Stay with me», men her er nok av sterke låter som antakelig vil gi Bernhoft et skikkelig kommersielt gjennombrudd som soloartist. Den lekre balladen «Space in my heart» bør bli neste single.
Fred Ball og Jarle Bernhoft har mer eller mindre snekret dette albumet i tospann i et studio i London. David Wallumrød på tangenter, Audun Erlien på bass og Torstein Lofthus på trommer er med på noen av låtene.
Totalt sett er dette enkelt og streit gjort, men det er besnærende og forførende for det. Og det er litt som med tittelen på låten der britiske Ed Harcourt er med; her er bare «Good intentions». Solidaritet funker. Gode intensjoner og gode vibrasjoner gjør også det.