Ett år etter bygningskollapsen på Rana Plaza i Bangladesh som tok 1.138 tekstilarbeideres liv, er søkelyset på nytt på arbeidsforhold i den nå verdensomspennende klesindustrien. Spørsmålet som stilles er det samme som man har slitt med i alle år siden klesindustrien flyttet og diversifiserte produksjonen på 90-tallet:

Hvordan produsere både effektivt og billig, og samtidig sikre at klærne lages under anstendige arbeidsforhold?

Når vi ser på situasjonen i 2014 sammenlignet med 2000, er det lett å bli nedstemt. Minimumslønnen til kambodsjanske tekstilarbeidere har steget til nærmere 100 USD i måneden, men er fortsatt langt under 160 USD, som arbeiderene selv mener vil være en lønn som dekker deres levekostnader.År med stadig mer omfattende «code of conduct» for fabrikkene, og runde på runde med inspeksjoner har tydeligvis ikke hjulpet stort. Ser vi likevel nå starten på et skifte, kanskje til og med en revolusjon i verdens klesindustri?

Ingen vei utenom

Den tvilende leser vil kanskje nå bli fristet til å bla videre. Hva er det som gjør at vi plutselig kan være så optimistiske på vegne av slitne tekstilarbeidere verden rundt?

Det er spesielt to forhold som gjør at håpet om rask endring er troverdig:

Avstanden mellom forbrukeren og arbeideren minsker kraftig, og tilgangen på informasjon øker tilsvarende mye. Begge har potensial til å ansvarliggjøre sluttforbrukeren på et helt annet nivå enn tidligere.

Og våkner forbrukeren, har kleskjedene i realitet ingen vei utenom. De beste vil kunne bruke sin ansvarlighet som en markedsfordel, de verste vil forsvinne fra markedet.

Sosiale medier

La oss ta avstanden først. Mediebildet i dag er svært annerledes enn det var for bare noen år siden. Spesielt sosiale medier har vist seg å være uhyre effektive for undertrykte grupper som tidligere ikke har hatt en stemme.

Den arabiske våren illustrerte tydelig hvor kraftfullt Facebook og Twitter kan være når de blir brukt på riktig måte.

Til tross for dårlig lønn, elendige boforhold og dystre framtidsutsikter vil mange av tekstilarbeiderne ha Facebook-kontoer og i økende grad en billig smarttelefon.

Dette gir muligheter, både til å dokumentere forholdene de jobber under, og til å organisere seg i kampen for bedre arbeidsvilkår.

AFTENPOSTEN TV: Se serien «Sweatshop»

Også innenfor de mer etablerte mediekanalene har innovasjon minsket avstanden. I Aftenposten-dokumentaren «Sweatshop» jobber tre norske ungdommer i fabrikkene i Kambodsja, og skildrer dramatisk hvor tøft dette livet er. Dette er reality-tv som treffer oss midt i hjertet der norsk ungdom brukes som kulturell bro, noe som berører selv de mest tilfredse norske forbrukere.

Naboen kan sjekke T-skjorten din

Så til informasjonstilgangen:

Gitt at sluttforbrukeren får øynene opp for tekstilarbeidernes hverdag, og ønsker å handle deretter, trenger de fortsatt redskapene til å kunne ta bærekraftige valg. Men som professor Bård Harstad skrev i Aftenposten søndag, «ny teknologi står klar til å revolusjonere hva konsumentene kan lære i butikken».

Strekkoder med informasjon som kan leses av smarttelefoner, er allerede i bruk, og kan gjør det enkelt å ta et opplyst valg.

Hvis denne typen informasjon blir integrert i selve produktet, er vi ikke langt fra en situasjon der naboen kan sjekke T-skjorten din på fest for å undersøke om den kommer fra en sertifisert leverandør.

Kommer vi dit, kan ansvarlighet spille en like stor rolle som pris og stil i byggingen og den enkeltes sosiale kapital.

Et mektig tospann

Kortere avstand mellom forbrukeren og arbeideren og økt informasjonstilgang er et mektig tospann som vil velte over klesprodusentene i årene som kommer.

AFTENPOSTEN TV: Se serien «Sweatshop»

Fra et investorperspektiv er utviklingen kritisk for langsiktig avkastning. Storebrand har en analyseavdeling som har brukt hundrevis av arbeidstimer til å identifisere de tre viktigste bærekraftstrendene de kommende ti årene. Økt krav om bærekraft fra forbrukerne er én av tre trender som Storebrand mener vil ha en betydelig påvirkning på selskapenes kontantstrøm i årene som kommer. Vi jobber derfor med å investere mer i selskapene som har forstått disse utfordringene og lagt om sitt produkttilbud.

Når forbrukerne våkner, er de ikke nådige med dem som ikke har fulgt med og vist evne til ansvar og omstilling.

For til syvende og sist, hvis man har informasjon til å ta riktige valg, hvem ønsker da å bidra til mer lidelse, undertrykkelse og utnyttelse?

Ikke jeg, og sannsynligvis ikke du heller.

Les også: