— Politisk kommer vi ingen vei nå. Vi er låst, sier Shimon Peres og slår ut med hendene.Vi treffer ham på kontoret han som Israels visestatsminister har i Tel Aviv. Høyt oppe i skyskraperen holder han hus med et sekretariat som skal bistå ham i arbeidet med å utvikle Negev-ørkenen og Galilea; hans formelle ansvarsområder i denne regjeringen.Men i realiteten er det fredsspørsmål som står øverst på den tidligere statsministerens prioriteringsliste. Slik det har gjort i mange år. I 1994 ble han belønnet med Nobels fredspris sammen med Yitzhak Rabin og Yasir Arafat for viljen til å skape fred gjennom Oslo-avtalen.Den gang så alt mye lysere ut. Israel skulle trekke seg ut fra palestinske områder i bytte mot anerkjennelse og fred.Men spirene til et fredelig naboskap mellom Israel og en levedyktig palestinsk stat forvitret gradvis gjennom terror, uoppfylte løfter og gjensidig mistillit. Peres mener nå avdøde Arafat var en nøkkelfigur når man skal forklare hva som muliggjorde Oslo-avtalen og hvorfor den ikke førte fram.- Sagt i én setning: Uten Arafat hadde vi ikke kommet i gang. Med Arafat kunne vi ikke komme i mål, sier Peres.Hans syn er langt mer sammensatt enn de fleste israeleres - som i dag ser Arafat som en terrorist. Blant palestinerne har Arafat legendestatus hos store grupper fordi han sto opp mot Israel og kom så nær drømmen om et fritt Palestina. Andre mener han la grunnlaget for den omfattende korrupsjonen som i dag gjennomsyrer det palestinske samfunnet.Uansett ståsted er Oslo-avtalen nå svært lite populær både på palestinsk og israelsk side.- Men jeg angrer ikke på Oslo. Ikke på noen måte, sier Peres.- Takket være den avtalen anerkjenner nå det store flertallet av israelerne palestinernes rett til en egen stat.- Hva gjorde Israel feil i oppfølgingen av Oslo-avtalen?- Vi var med på å bidra til at det ble skapt et inntrykk av Arafats Fatah-parti som korrupt. Internasjonale givere ga om lag en milliard dollar til de palestinske områdene, men mye av pengene gikk med til å skape et enormt byråkrati. Vi skulle ha skapt jobber, ikke byråkrati, sier Peres.Palestinerne hevder at den viktigste grunnen til Oslo-avtalens fall var Israels manglende vilje til å gi fra seg land og myndighet. Både under statsminister Rabin, og deretter under Peres som tok over da Rabin ble drept av en israelsk høyreekstremist i november 1995.Peres er uenig.- I 1996 ga jeg tilbake en rekke byer og landsbyer. Men hva skjedde? De startet med bombeangrep. Jeg husker ennå godt detaljene rundt den første bussbomben. Klokken syv om morgenen var jeg på vei til statsministerkontoret i Jerusalem, da meldingen om eksplosjonen kom. Jeg dro rett til åstedet og så kroppsdeler overalt og kjente lukten av lik. Til sammen mistet 40 mennesker livet.- Flere hundre israelere samlet seg og skrek «drapsmann» og «forræder» til meg. I dagene etter skjedde det samme i Tel Aviv og Ashkelon. De terroraksjonene kostet meg valget det året. Arafats tårer kunne ikke redde meg, sier Peres om den palestinske lederens sympatierklæringer etter aksjonene som ble gjennomført av Hamas og Islamsk Hellig Krig.Samme år tapte Peres valget mot høyresidens Benjamin Netanyahu, som hadde argumentert sterkt mot Oslo-avtalen i valgkampen. Og som satte bremsene på for fullt overfor palestinerne da han fikk makten.Siden har forholdet mellom Israel og palestinerne gått fra krise til krise. Da toppmøtet på Camp David i 2000 mellom Arafat og Ehud Barak mislyktes, brøt den andre palestinske intifadaen ut. Siden har det ikke vært gjort noen seriøse forsøk på å finne en fredelig løsning på konflikten.Det beklager Peres. Og han er kritisk til at Israel trakk seg ut fra Gaza sist sommer uten å samordne evakueringen med de daværende palestinske myndighetene.- Jeg beklager at vi gjorde det uten forhandlinger med palestinerne. Men da jeg skjønte at daværende statsminister Ariel Sharon var villig til å evakuere Gaza, sa jeg ok. Selv om det ble en ensidig løsning, sier Peres.Observatører mener Hamas lyktes i å fremstille tilbaketrekkingen som en seier for organisasjonens militære kamp. Og som et bevis på at væpnet kamp er det eneste som nytter mot Israel. I stedet for Arafats, Abu Mazens og resten av Fatah-lederskapets endeløse forhandlinger.Et halvt år etter, i januar 2006, vant da også Hamas de palestinske valgene. Siden har både Israel og det internasjonale samfunn nektet å snakke med Hamas før organisasjonen anerkjenner den jødiske statens rett til å eksistere.- Men burde dere ikke snakke med det partiet som flest palestinere ga sin stemme?- Hvordan kan vi det når de ikke vil forholde seg til oss? Problemet er at Hamas er et religiøst parti som handler på oppdrag fra gud. Et slikt parti er ikke villig til å inngå kompromisser. Bare politiske partier kan inngå kompromisser, sier Peres, som håper en palestinsk samlingsregjering kan føre til en litt lysere situasjon.Men han tror heller ikke en slik regjering vil gi grunnlag for noe gjennombrudd.- Jeg har stor respekt for palestinernes president, Abu Mazen. Han er en fredspartner. Men også han er nå et offer for Hamas, mener Peres.Han tror den eneste farbare vei fremover i dagens situasjon er å satse på økonomisk utvikling, i form av frihandelssoner i grenseområdene mellom Israel, Vestbredden og Jordan. Håpet er at velstand skal gi fred.Men israelere flest synes å ha fått nok av det de oppfatter som luftige planer fra Peres. Mange mener han ikke lenger har god nok kontakt med den virkelighet de fleste opplever i dagliglivet. Han ses som en politiker som gjør hva som helst for å sikre seg makt. Som da han for et års tid siden forlot sitt gamle arbeiderparti og kastet seg på Ariel Sharons nystartede sentrumsparti Kadima.Israelerne beskylder ham også for i for stor grad å profilere seg som en fredens mann på den internasjonale scene.Men nå ser altså ikke en gang 83 år gamle Shimon Peres noen klar vei fram. Og han er pessimistisk på vegne av den israelske fredsbevegelsen og sitt gamle arbeiderparti.- Fremtiden til arbeiderpartiet avhenger av palestinerne og andre arabiske aktører som Hizbollah i Libanon. Og under dagens forhold er både den politiske venstresiden og fredsbevegelsen i Israel i en nærmest håpløs situasjon, sier Peres. I Israel: Tekst: Vidar Udjus vidar.udjus@fvn.no - 38 11 32 48