Under valgkampen har det blitt stilt spørsmål ved symbiosen mellom LO og Arbeiderpartiet og LOs politiske rolle, både som økonomisk hovedbidragsyter til Arbeiderpartiets valgkamp og det faktum at både LO-leder Gerd Liv Valla, Fagforbundets leder Jan Davidsen og Fellesforbundets leder Kjell Bjørndalen er valgt inn i Aps sentralstyre.

Vi har ment at dette først og fremst er et problem for LO selv i forhold til deres egen medlemsmasse.

Men når LO-lederen få dager etter valget går ut og agerer partileder og nærmest stiller ultimate krav til den kommende regjeringen, aner vi konturene av et korporativt politisk system vi ikke ønsker oss.

Krav kan alle organisasjoner stille til den nye regjeringen og håpe på at de blir hørt. Men grensene mellom stemmerettsdemokratiet og et korporativet system blir flytende når kravene kommer fra lederen i en arbeidstakerorganisasjon som har drevet aktiv valgkamp for Arbeiderpartiet siden 2001 og som hevder at Aps seier skyldes LOs valgkamp og hvor tre av lederne sitter i Arbeiderpartiets sentralstyre.

For Gerd Liv Valla har ikke vært på valg ved dette stortingsvalget. Hun representerer riktig nok en arbeidstakerorganisasjon som teller nær 850.000 medlemmer. Men i vårt politiske system skal deres politiske innflytelse utøves gjennom den stemmeseddelen de dropper i valgurnen på valgdagen.

Gerd Liv Valla fremstiller det som om regjeringens makt nå hviler på LOs skuldre, noe som burde stille Jens Stoltenberg i forlegenhet.

Vi har respekt og forståelse for fagbevegelsen og LOs rolle som interesseorganisasjon i det norske samfunn. Men det går en markert grense mellom rollen som interesseorganisasjon og rollen som politisk parti.

Vi synes Gerd Liv Valla er farlig nær ved å overskride denne grensen med sine utspill de siste dagene. Og det kan ikke gjøre regjeringsjobben lettere, verken for Jens Stoltenberg, Kristin Halvorsen eller Åslaug Haga å ha en LO-leder på nakken som gjør krav på valgseieren og forlanger betaling for den.