— Jeg gikk litt i hi etter «Hallelujah» , forteller Askil Holm. Og konstaterer at suksessen med Espen Lind, Alejandro Fuentes og Kurt Nilsen hadde en pris.
— Den skygget over for det jeg egentlig var, sier han.
For egentlig var han låtskriver. En spennende og talentfull låtskriver. Plutselig var han mest kjendis. Kjent som den ukjente i en ellers celeber kvartett. Og etter hvert begynte Holm å føle at han hadde stagnert som artist. Da han ble pappa i 2010, måtte han stille seg selv noen ubehagelige spørsmål. Kunne han fortsette som låtskriver? Kunne han tjene nok penger i musikkbransjen? Måtte han finne en vanlig jobb?
Så: I 2013 tilbrakte han 17. mai i Kristiansand sammen med kona, og kom tilfeldigvis over et drømmehus på Grim. Påfølgende mandag var han på flyttefot fra Oslo.
Et lykkelig valg, kan trønderen slå fast.
— Da jeg flyttet til Sørlandet kom den kreative eksplosjonen jeg hadde gått og ventet på, sier han.
Skapende
I dag er det nok mange kristiansandere som tror at det fins minst fem eksemplarer av Askil Holm. For mannen er overalt. Han jobber, spiller, arrangerer og steller til, tilsynelatende hele tiden. For voksne og for barn. På universitetet og på biblioteket. Og spesielt på Grim, hvor han har vært med på å mobilisere en rekke dugnadsprosjekter.
— Jeg er en igangsetter. Det er det jeg ser på meg selv som. Og det å følge ting opp og involvere bra folk, det er kanskje styrken min, sier Holm.
- Så det ligger ikke et eksponeringsbehov bak?
— Nei. Gleden ligger i å få ting til. Og gleden i å stå på for Grim ligger i at det blir et bedre sted å bo. I løpet av august får vi et barn til. Jeg blir tobarnsfar. Det bidrar også til at jeg vil gjøre noe bra for nærmiljøet.
- Hva tenkte du da du flyttet hit? Hva ville du?
— Jeg ville være skapende. Som innflytter kan man føle at man ikke helt har sin plass i en by, kanskje det gjorde at jeg lette litt etter feil og mangler, noe å engasjere meg i. Jeg ville være med å jobbe med de arenaene hvor ting fra mitt ståsted ikke var skrudd helt riktig sammen, sier Holm, som fort oppdaget at enkelte ting var annerledes på Sørlandet enn hjemme i Namsos.- Jeg kommer jo fra allværsjakka. Er det snø, sludd, regn, uansett så stiller man opp. Kristiansand har kanskje en mentalitet som er litt bakpå. Man ligger litt for lenge på været, slik at en del muligheter forsvinner. Den kulturen kjente jeg ikke så godt fra før. Samtidig ble det kanskje litt tett i Namsos. Det er en bra ting med Kristiansand at det er mye luft her. Det tror man ikke før man kommer hit, men respekten mellom troende og ikke-troende, menighetene mellom, innflyttere og fastboende, det er noe man setter pris på, sier Holm, som også har vært med å starte «Trønderlaget på Sørlandet» - bestående av et trettitalls innflyttere som møtes for å gjøre trønderske ting. Som for eksempel å se Rosenborg-kamper. Og snakke dritt om Start, naturligvis - en enkel øvelse i disse dager.
Ingen fasit
Holm har tatt lunsj. Han befinner seg i matsalen på Ogge gjesteheim - en førtiminutters biltur fra Kristiansand. Utenfor står fem mongolske telt, såkalte yurter. Akkurat nå fungerer de som klasserom for unge, lovende musikere. Undervisningen er en del av en firedagers låtskrivercamp hvor studenter på låtskriverstudiet på UiA har fått selskap av deltakere fra UKM. Det spilles, synges, øves, terpes. Alt er en konsekvens av at Askil Holm syntes skriveprosessen var for lavt prioritert i musikkutdanningen på UiA. Dermed tok han sammen med vokallærer Hilde Norbakken, samt poet og tekstforfatter Håvard Rem, initiativ til å gjøre låtskriving til en del av studiet. I disse dager starter kull nummer to på Gimlemoen.
— Studiet er et forsøk på å beholde de elementene i musikk som jeg synes er viktig: At det skrives tekster som folk bryr seg om, melodier som folk husker, og at de tingene kan gjøres i et oppdatert lydbilde, sier han.
Vi velger å tro at Askil Holm tåler en liten spydighet, han er tross alt trønder. Så vi antyder at han vel strengt tatt ikke har skrevet så voldsomt mange låter som er langt fremme i folks bevissthet. Han er jo mest kjent for å ha covret en Leonard Cohen-låt, så hvordan er han kvalifisert til å lære andre om låtskriving?
— I lærerrollen må man se på seg selv som den eleven som kan mest, sier han.
— Jeg kan aldri si at jeg har noen fasit på låtskriving, men jeg kan si at jeg har innsikt og jeg har et nettverk. Jeg kan spille inn hvem som bør følge opp den og den studenten. Dessuten handler det mye om å
inspirere. Min rolle som lærer er en blanding av inspirator og sirkusdirektør. Jeg skal få ting til å skje, forklarer Holm.
Utøya
På 60-tallet kunne en låt endre verden. Det virket i hvert fall slik. I dag kan folks forhold til musikk virke atskillig mer flyktig, men Holm har selv fått erfare at en sang fortsatt kan bety mye. Noen uker etter terrorangrepene i Oslo dro han til Utøya og spilte sin egen nyskrevne låt «Vemundvik» for de overlevende. Han gjorde det samme på nytt under ettårsmarkeringen, og i sommer var han tilbake på femårsdagen for angrepene.
— For mange av de som var der ble den låten knyttet til Utøya. Det ble en låt som satte ord på hva øya var før dette skjedde. Den ble viktig fordi den hjalp folk å kontemplere ting som hadde skjedd, den hjalp til å hviske ut en del vonde ting og bevare noen gode ting. Som låtskriver var det en veldig fin ting å få være med og bidra til å bearbeide sorgen.
Holm vokste opp i trønderrockens vugge, Namsos, med norsk musikkhistorie på alle kanter. En av
musikklærerne hans var mannen bak «Vinsjan på kaia» og en rekke andre norsktoppklassikere: DDE-gitarist Frode Viken. På det tidspunktet kunne tenåringen takke musikkmiljøet i byen for at de hadde fanget ham opp etter at to tøffe brudd hjemme hadde satt dype avtrykk. Først ble foreldrene separert da han var liten, deretter fant de tilbake til hverandre — før den endelige skilsmissen kom da Holm var femten.
— Jeg er enebarn. Det var fint fordi jeg fikk mye oppmerksomhet, men da foreldrene mine flyttet fra hverandre, mistet jeg røttene. Jeg hadde det fint sammen med mor, men savnet til fatter’n var stort. Han kom på besøk ofte, og da kunne jeg gjerne stå tre-fire timer i snøfonna og vente på ham, forteller 36-åringen.
— Jeg ser kanskje uforholdsmessig mye på barndommen min som trist. Det har jeg prøvd å snu litt, for det var mye bra også. Og miljøet i Namsos har mye av æren for at det ble kar av meg. Jeg er et godt eksempel på en som hadde godt av at det var et sikkerhetsnett som fanget meg opp. Det kunne gått galt da mine foreldre skilte lag den andre gangen. Hadde ikke min mor vært så smart at hun tok oss til familieterapi, så kunne jeg blitt en av de det ikke gikk så bra med. Jeg har jo opplevd folk i min bransje som går i garasjen og henger opp et tau og - ikke lever mer. Hvis jeg hadde valgt feil i ungdomstida så kunne jeg blitt en av dem.
Ikke lenger konfliktsky
Holm sier han lenge hadde en uro og et sinne i seg etter de brutte relasjonene i oppveksten. Etter hvert har han lært å bruke det til noe kreativt.
— Hvis jeg blir forbanna på noen nå, så går jeg i kjelleren og skriver en låt, eller snakker om det. Sinnemestring har vært en viktig del av voksenlivet mitt. Det å finne verktøy som har tatt meg bort fra å være sint, bitter, irritert og forbanna.
— Føler du at du er i mål på det? - Jeg er i hvert fall på god vei, med de engasjementene jeg har hatt de siste årene. Jeg liker ikke å se på meg selv som kunstner, heller som en som setter sammen ulike elementer og får det til å funke. Den entreprenørtanken ble nok til fordi jeg hele tida forsøkte å reparere det som var hjemme. Og i stedet for å prøve å fikse noe som ikke kunne fikses, fant jeg heller andre ting. Og i dag er det god energi når mutter’n og fatter’n er på besøk her, eller vi er i Namsos, forteller han.
Og Holm er ikke lenger redd for motstand. Eller konflikter.
— I stedet for å være den som sitter og kritiserer, vil jeg heller være den som andre kan kritisere. Det å være synlig - og kanskje gjøre seg til uvenn med noen, er ikke farlig. Tidligere var jeg litt konfliktsky, for jeg var lei av konflikter og trakk meg heller unna. Nå går jeg gjerne ut og står litt i stormen, sier Holm.
Den låten
Det stormer litt på Ogge også akkurat nå. Faktisk blåser det smådjevler, og en andefamilie i elva ser ut til å ha mistet litt kontroll over ferden sin.
Holm sitter trygt innendørs. Han snakker om den store suksessen. Den som gjorde ham til rikskjendis.
For å ta det fra begynnelsen: Tilfeldigheter gjorde at Holm, Espen Lind, Alejandro Fuentes og Kurt Nilsen befant seg i samme studio i 2005. De klimpret litt på sine favorittlåter sammen, blant annet Leonard Cohens «Hallelujah», som Jeff Buckley hadde dratt fram fra glemselen på sitt første og eneste album, elleve år tidligere.
Det endte med at kvartetten spilte inn den klassiske Cohen-låten i en egen firstemt innpakning.
Mellom da og nå har utallige millioner sett og hørt versjonen deres på forskjellige digitale plattformer. Og Holm har gode minner.
— Den låten, de menneskene... det er en av de beste periodene i livet mitt, sier han.
«Den låten» ble elsket og hatet, hyllet og parodiert. Den sørget for gode inntekter, men den sørget også for at Askil Holm i mange år ble værende han siste fyren i kvartetten som sang «Hallelujah».
Han fjerde
Det førte til at trønderens kritikerroste debutplate fra 2003, samt en meget overbevisende Bylarm-opptreden året før, ble litt glemt.
— Sånn i ettertid, ødela det kvartett-prosjektet for solokarrieren din?
— Ja og nei. Ja, fordi jeg ikke slo gjennom med en låt jeg selv hadde skrevet. Og så ble det så stort at alt jeg gjorde etterpå ble terningkast tre, musikkpressen ville ta meg litt. Og da blir man sin egen verste fiende, man begynner å tenke at kanskje er du ikke så god som før, man begynner å tro på anmeldelsene. Samtidig må jeg si at det var et veldig samhold i den gjengen, det var litt oss mot resten, og det var en oppriktig glede for oss å reise rundt og spille sammen. Men det fikk en negativ side med seg, fordi vi ikke stoppet da vi burde.
- For folk opplevde at dere melket det? Dere kalte plate nummer to for «Hallelujah volume 2», selv om albumet ikke hadde noe med den låten å gjøre…?
— Ja, og det var nok det som gjorde at det ble så negativt som det ble. Du kan godt si at vi gjorde en feilvurdering på det. Jeg tror vi hadde mest lyst til å utvikle det vi hadde begynt på, men kanskje ble vi litt lei av hverandre og sluttet å tro på det. Musikk er litt sånn at du må vite at det er riktig, eller så må du heller bli rørlegger eller snekker - for det er kjipt å være et sted hvis det ikke føles riktig. Vi burde gjort noe helt annet da vi tok det opp igjen i 2009, og hvis vi skal gjøre det igjen en gang vil jeg at vi fire reiser ut med bare våre egne låter. For de er sterke nok som de er, sier Holm, som fortsatt først og fremst blir knyttet til «Hallelujah» når han er ute og spiller.
— Jeg kommer alltid til å være «han fjerde». Men etter at jeg skrev «Vemundvik» kom en del bort til meg og sa «for en fin låt». Og etter «Midt i starten av livet»-plata for to år siden begynte folk å snakke til meg om musikk igjen, ikke bare «Hallelujah» og kjendiseri.
Motstrøms
I kjølvannet av suksessen ga Holm ut soloalbumet «Harmony Hotel», som solgte til gull. Men, som kjent, man tjener ikke lenger særlig med penger på låtskriving i Norge. Selv når det går bra. Og Holm erkjenner at det er «jævlig irriterende» at folk flest ikke lenger er villig til å betale for musikkutgivelser.
— Men på den annen side har det aldri eksistert så mange steder å spille som nå. Behovet for musikk er umettelig, det handler bare om å finne de rommene hvor musikk er viktig. Man kan ikke bli for sneversynt hvis man skal drive med dette, man må gjøre forskjellige ting. Det ene øyeblikket er du underholder i et barneband, det neste hjelper du noen gjennom en sorg på Utøya, og så står du kanskje på torvet og synger låter alle kan. Men jeg nekter å la meg tvinge inn i noe. Jeg har prøvd å gå litt motstrøms de siste årene, jeg vil gjøre det jeg har lyst til, uansett hva folk synes om det. Jeg vil ta modigere veivalg enn bare å flyte med sirkuset, som jeg kanskje gjorde noen år.- Drømmer du fortsatt om å skrive en klassiker? Din egen «Thunder Road»? Din egen «Levva livet»?
— Hele tida. Muligheten for å lage en låt i dag som alle synger på i morgen, det er gnisten som får meg opp om morgenen.
TRE OM ASKIL HOLM:
Sheila Simmenes, artist og student ved låtskriverstudiet på UiA: - Det viktigste jeg har lært av Askil er å lytte og være åpen for nye ting, det teoretiske bak låtskriving, og hvordan man kan jobbe med
produksjon og arrangering. De tingene er veldig verdifulle, men hans aller beste egenskap er den bunnløse entusiasmen og kjærligheten for det han holder på med og de han underviser.
Hilde Norbakken, vokallærer ved fakultetet for rytmisk musikk på UiA: — Askil har en helt vanvittig gjennomføringskraft. Når han bestemmer seg for å få noe gjort, så skjer det. Jeg imponeres stadig over
hans idémyldrende hode, hans evne til å få folk med på hans lass, og hans unike tilstedeværelse i enhver samtale. Han er oppriktig interessert i enkeltindividene, og synes at en låtidé fra en 14-åring er like viktig som en låtídé fra U2. Tine Gjestland Holm, gift med Askil Holm: — Askil er utrolig sosial. Han elsker å samle venner og familie til middag og fest, jo flere desto bedre. Askil er omsorgsfull, raus og en fantastisk far. Han engasjerer seg i
det meste, er løsningsorientert og elsker å planlegge. Det kan være utfordrende å ha en mann som ofte er på reisefot, men det gjør også at vi som familie får ta del i mange spennende arrangementer.
Livskunstneren fra Kuholmen
Han som bestilte Kristiansand
Mannen for de store tankene
Sta filmfreak nekter å gi seg
Skeiv frontmann