— Jeg ser virkelig opp til Olaf Tufte, ler landslagstrener Johan Flodin.

Han innrømmer at han sjelden har vært så nervøs som foran denne regattaen. Derfor var svensken rørt da han møtte veteranen og de to roerne like etter at de var klare for OL i Rio.

Han tok godt og lenge rundt dem, lukket øynene, nøt den gode følelsen i kroppen, men gledet seg først og fremst over at veteranen og hans langt yngre makker maktet å vinne denne OL-kvalifiseringen.

I deres første og absolutt siste mulighet, krysset Norge mållinjen foran Serbia, og begge nasjonene får OL-billett. Borch strakk umiddelbart armen i været rett, Tufte bøyde hodet fremover, men snart fant hendene deres hverandre. Mer omfavnelser ble det da de kom på land, der det ventet gullmedaljer og klemmer fra mange støttespillere.

Tenkte på kona

— Det er egentlig kona som bør takkes. Hun er i sitt fjerde OL, ler Tufte, og tenker på henne hjemme i Horten som har stått ham bi i så mange år. For det er ikke lett å leve med en mann med en vilje av stål, som nærmest bor på Årungen.

Og hun og barna får ikke se ham særlig mye før OL er over langt ute i august.

— Nå er begge sultne på å reise på første fly hjem og komme oss til Årungen for å trene, sier Tufte, henvendt til ro-partneren.

Mest tro på dobbelen

Tufte valgte å satse i en dobbeltsculler sammen med Borch, selv om den eldste faktisk allerede hadde kvalifisert en norsk båt i singlesculler. Det skjedde i fjor.

— Jeg har hatt mest tro på denne konstellasjonen, sier han og Borch nikker. For det vonde måtte skje før de to kunne sette seg sammen. Nils Jakob Skulstad Hoff måtte ut, roeren fra Bergen som Borch hadde tatt VM-gull sammen med tidligere.

Tufte på sin side sier det slik:

— Jeg la hodet mitt på blokken. Jeg kunne sagt at jeg ville gå i singlesculler. Da måtte jeg ha kjempet mot Kjetil og begynt å krangle om den plassen. Mye sto derfor på spill her.

Ledet omtrent halvveis

Underveis i det 2000 meter lange løpet på Rotsee, gikk Norge ut som nummer to. Halvveis gikk vestfoldingene opp i ledelsen.

— Man er ikke sikker før man krysser mållinjen. Man kan knekke en åre og gå på en smell, kommer det fra Borch. Han tok ikke noe for gitt.

— Løpet ble som jeg fryktet, beinhardt ut fra start. Alle tar sjansen. Ingen har lyst til å miste den billetten her. Etter 400 meter var jeg ganske kjørt. Da måtte Kjetil ta over. Men så kom vi sammen igjen. Det var godt å ha bamsen bak i baugen, som kunne dra oss gjennom, sier Tufte.

Kjetil Borch karakteriserte løpet som det viktigste til nå i livet.

— Helt siden B-finalen i Frankrike i fjor, da vi ikke klarte det (han og Hoff), har jeg tenkt på dette løpet. Hver eneste kveld har jeg tenkt på det. Det var deilig å føle at det jeg har visualisert gikk så bra.

Borch fortalte pressefolkene som hadde kommet til Luzern at makkeren hadde vært veldig taus det siste døgnet før denne kvalifiseringen.

— Siste døgn var det jeg som pratet. Jeg var lagkamerat og hobbypsykolog.

Sterkt å være ringside

Historien til norsk rosport er full av gull og andre medaljer. Olaf Tufte har tatt tre av dem. OL-gull i Athen og Beijing i singlesculler, bronse med Fredrik Bekken i dobbeltsculler i Sydney år 2000. Akkurat det siste husker Bjørn Inge Pettersen, Tuftes tidligere trener veldig godt.

— Han hadde jo vært med allerede i OL i Atlanta i 1996. I 1999 husker jeg at han gråt da han og Bekken tok bronse under et VM. Han ville så gjerne vinne. Det ble et hopp opp til sølv i Sydney, sier Pettersen, som hadde tatt turen til Luzern.

Han møtte Tufte på formiddagen, før løpet, og var overrasket over hvor nervøs han var da.

— Han vil ikke bare vinne for seg selv, men alle dem som er rundt ham.

Tufte kommenterer nervøsiteten slik:

— Jeg er alltid nervøs.

- Hva nå? OL-kval er jo bare første skritt på veien.

— Ikke noe er umulig, sier Tufte, og løfter blikket mot himmelen.

Han ror for gull sammen med Kjetil Borch.