Risikerte livet for å kjempe mot nazistene

Sjekta tok brottene i Nordsjøen «som en svane» under flukten i 1941. Den var en av rundt 20 småbåter som ble brukt av Sørlendinger som flyktet i retning Storbritannia under 2. verdenskrig. I vår skulle denne flukten vært gjenskapt, men så kom koronaen.

Sjømannen Finn Narvesen var ekspedisjonsleder og Skottland var målet for overfarten med den 22 fots «svanen» i september 1941.

Etter å ha vært til stede på Narvik havn da tyskerne invaderte 9. april 1940, kom han seg hjem til Kristiansand «så å si barbeint».

For å tjene til livets opphold tok Narvesen en jobb han ikke likte noe særlig: Som sjåfør for tyskerne.

Dette kan vi lese om i en tekst han skrev etter flukten, og Finn Narvesens prosa kan trygt sies å være en sjømann verdig:

«For det første syntes jeg det var jævelig, for å bruke et mildt uttrykk, å sitte ved siden av en slik nazijævel i bilen hele dagen, men man kan jo venne sig til alt.»

Og: «Dessuten var det jo faen til greier å gå der som en annen tusseladd for tyskerne, mens norske sjøfolk førte krigen videre ute. Jeg forbannet mig på at jeg ikke ville ha en krigsvinter til blandt tyskere og disse helvedes Quislingene».

Med seg på planene fikk han Hans Malvin Syvertsen og Thorleif Moe, som begge var tidligere politikonstabler. De hadde sluttet i jobben da politikorpset kom under press om å melde seg inn i Nasjonal Samling. Marineoffiser Finn Frodesen fra Arendal kom også etterhvert med, i tillegg til en ikke navngitt femtemann.

Sjekta var eid av en barndomsvenn av Narvesen, var på 22 fot og hadde en 6 −8 hesters Marna. 3200 kroner til å kjøpe den ble lånt av advokat Hafting i Kristiansand, og gjengen satte i gang med å skaffe smuglerbensin og proviant.

Båten ble oppgitt å ha et bensinforbruk på tre liter i timen, og dermed ble det skaffet til veie 265 liter brennstoff av Narvesen & co.

På denne tida hadde tyskerne forstått at flere sørlendinger hadde trosset nordsjøen i åpne småbåter, og vaktholdet var skjerpet. De fem i sjekta hadde knapt kommet avsted før de møtte den første tyske vaktbåten i Byfjorden utenfor Kristiansand 22. september.

«Dø og pine, tenkte vi, nå gjelder det å se dum ut», skriver Narvesen. Dette var ikke den eneste vaktbåten de møtte bortgjennom kysten mot Lindesnes. Der fikk den navnløse femtemann sterke smerter i høyre side, slik at han måtte settes i land:

«Han fikk noen drammer, men ingenting hjalp». «Vi kom oss inn i en liten bukt hvor jeg så der lå et lite hus langt oppe på et jorde og hvor der antagelig måtte være en telefon så han kunde få tak i en doktor».

I kveldingen la så den resterende kvartetten til sjøs slik at de kunne komme klar av 30-milsgrensa som tyske fly patruljerte hver morgen. Utenfor denne var det forbudt å ferdes.

Når sjekteflukten fra Sørlandet skulle vært gjenskapt i vår, var det nettopp denne dramatiske turen som ble forbildet.

– Egentlig skulle vi ha dratt fra Kristiansand 9. april, men så satte koronapandemien en foreløpig stopper for prosjektet, sier prosjektleder Tony Teigland.

I over to år har turen vært planlagt. Mannskapet har endret seg flere ganger. I dag består det, foruten Teigland, av Willy Pedersen, Svend Svendsen og Thor Einar Midbøe. Sjekta «Fri IV» er relativt ny og den tredje båten i rekken av mulige fartøy.

– Vi har prøvd oss med flere gamle båter, men de har rett og slett ikke tålt nok vær og vind, sier Willy.

Det siste året har sørlendingene rigget, testet og ikke minst trent på alle mulige farer de kan komme ut for under turen. Alle fire har lang erfaring på sjøen, og vet inderlig godt hvor farlig denne overfarten kan være. Uansett hvor mye sikkerhetsutstyr de har med seg.

– Vi hadde jo en prøvetur over til Hanstholm før koronakrisen, sier Thor Einar.

– På hjemturen blåste det skikkelig opp, og det er skremmende å se hvor satt ut av spill man blir. Man klarer ikke å stå oppreist og man blir kastet fram og tilbake i båten. I tillegg ble jeg så sjøsyk at jeg til slutt lå i fosterstilling.

– For ikke å snakke om brottsjøene som slo inn i båten, jeg ble slengt borti en av de andre med stor kraft, sier Tony.

– Når du ser bølgene slå over båten... føyer Willy til og rister litt på hodet.

Så de har stor respekt for sjektefarererne som dro over Nordsjøen under krigen, og det er er en av grunnene til at de ønsker å gjenskape ferden.

– Når man tenker på hvordan de satte livet på spill. Ikke bare med vær og vind, men med tyske fly, ubåter og minefelt, sier Tony.

– Dette gjør vi for å hedre de såkalte «englandsfarerne» og krigsseilere generelt, sier Willy.

– De har ikke blitt æret slik de burde vært.

Når sjektefarerene fra Sørlandet tar turen til Storbritannia i april eller mai neste år, er målet den lille fiskerlandsbyen Buckie i Skottland. Valget er ikke tilfeldig. Under 2. verdenskrig etablerte rundt 300 nordmenn seg i byen som fikk tilnavnet «Little Norway».

– Vi har hatt et tett samarbeid med Arkivet freds- og menneskerettighetsenter, og det var de som fortalte oss om Buckie og alle nordmennene som havnet der, sier Tony.

– I Buckie er de jo også veldig klare til å ta i mot oss, den dagen vi kommer.

At turen har blitt utsatt ett år på grunn av koronakrisen, tar de med den største fatning.

– Med tanke på den globale krisen vi er inne i, er utsettelsen en bagatell i den store sammenhengen, sier Thor Einar.

Her kan du lese flere historier fra Buckie:

Gjengen har fått god hjelp til planlegging av prosjektet av Arkivet freds- og menneskerettighetsenter. Ikke minst når det gjelder valg av bestemmelsessted.

– Buckie er et lokalsamfunn som er tydelig stolt av forbindelsen til Norge og ønsker å ha mer kontakt og å få vite mer, sier forsker og historiker ved Arkivet, Bjørn Tore Rosendahl.

– Det kunne ikke vært et bedre sted å reise enn Buckie.

På grunn av sjekteprosjektet, er det også etablert et forskningssamarbeid mellom Arkivet og Robert Gordon universitetet i Aberdeen.

– På den måten av har vi gjenopprettet forbindelsen mellom Norge og Skottland med den felles historien vi har. Kanskje vi kan lære noe av gjestfriheten deres, og være på samme måte overfor dem som kommer til vår by? Det hadde vært fint, sier Rosendahl.

Arkivet har brukt mange år på å kartlegge sjekteflukten fra Sørlandet til Storbritannia.

– Vi har så langet funnet 22 båter. Mer enn 90 personer var ombord i disse båtene, sier Rosendahl.

– Kartleggingen vår har vist at de kanskje ikke så mye flyktet fra noe, men heller til noe. For å delta i en eller annen form for motstand, eller å delta i den allierte kampen .

Rosendahl mener den kommende ekspedisjonen, ja bare forberedelsene, kan bidra til å vise hvor krevende det er å legge ut på havet i en liten sjekte.

– Det å skape blest om en glemt historie er kanskje det aller viktigste. Jeg tror man av og til trenger hjelp til å forstå hvordan ting som skjedde for lenge siden ble opplevd. Det å prøve å gjenskape, eller gjøre noe lignende på nytt, kan hjelpe oss til å forstå hvor vanskelig og farlig noe var.

Mye av det innsamlede materialet om sjektefarten har gjort dypt inntrykk på forskeren. Ikke minst gjelder det overfarten til «Svanen» i 1941.

– Det var spesielt spennende når jeg fant den historien. Det å komme tett opp til, nesten opp i båten. Det å reise med gjennom å lese det de selv skriver, det synes jeg er veldig spennende, sier Rosendahl.

Tilbake til 1941 og historien om «svanen», kan vi lese at deres ferd over Nordsjøen ikke ble mindre dramatisk etter noen dager i sjøen. Narvesen skriver selv:

«Norskekysten var naturligvis ikke å se, og det syntes visst mine to kamerater, som jo ikke hadde vært utenfor Oksø fyr noengang, var litt nifst».

Narvesen forteller også om hvordan marineoffiser Frodesen stadig trodde at alker som stakk hodet opp av sjøen skulle være periskopene på tyske ubåter.

Og: «Ved middagstider fikk vi noe faenskap i sikte langt forut rett i kurslinjen vår».

Det viste seg å være en av flere miner som sjekta skulle tøffe forbi denne dagen. Utover kvelden økte vinden, og så stoppet motoren ved midnatt. Etter en søvnløs, slingrende natt ble det til slutt lyst nok til at de kunne feilsøke motoren. Problemet viste seg å være vann i bensinen, og snart var de i gang igjen gjennom stadig mer sjø. Narvesen skryter svært av måten sjekta tar storhavet:

«Utover ettermiddagen var sjøen vokst noe rent jævelig og vi som styrte måtte passe på som en smed for ikke å kjøre både oss og båten faenivold. Båten viste sig å være helt glimrende i sjø av denne sorten, den tok de verste brottene som ei svane, ikke en eneste sjø av noen dimensjon tok vi inn, utelukkende skvett. Det var litt nifst enkelte ganger å se de kolosale vannbjergene komme rullende mot en, brytende på toppen, men nøtteskallet vårt tok alle, selv de verste, nesten lekende lett».

Sjøen roet seg utpå kvelden 24. september, og de bestemte seg for å vente til neste dag med å gå gjennom minebeltet utenfor Skottland. Ifølge Narvesen frøs de fire «som bikkjer» gjennom den verste natta han kan huske å ha opplevd. Da dagslyset kom, startet de motoren igjen, men etter et par timer stoppet den. Bensinen var slutt, og i det disige været kunne de ennå ikke se land. Å ro viste seg fåfengt, men snart hørte de fløytesignaler. Ved hjelp av sjøkartet fant de ut at det er lydsignalet utenfor innseilingen til Aberdeen, og gleden var stor.

De fant noen dråper bensin i forgasseren, og fikk startet motoren som på «mirakuløst vis» gikk enda litt til på bokstavelig talt tom tank. De fikk så se akterenden på en tråler, og akkurat idet de seilte opp langs sida på den stoppet motoren igjen.

«Et svineheld kan man jo kalle det, men jeg er ikke redd for å si at jeg er mest tilbøielig til å tro at det var mere enn det», skriver sjømann Narvesen.

Arkivet har også gjort en stor jobb med å forsøke å kartlegge hva som skjedde med alle sjektefarerne etter overfarten til Storbritannia.

– En ting er jo det å reise over, men de fleste reiste ikke bare fra noe men til noe, sier Rosendahl.

For mange av sjektefarerene fra Sørlandet endte opp i kompani Linge, i handelsflåten eller i marinen. Mange av dem havnet i skarpe oppdrag eller andre farlige tjenester, og mange av dem dør.

– Det å oppdage hvor mange av dem som etter først å ha gjort en livsfarlig reise over Nordsjøen, så reiser tilbake igjen til Norge for å drive med hemmelige oppdrag, har gjort veldig sterkt inntrykk.

Her kan du lese flere dramatiske historier:

Rosendahl mener det er viktigere enn noen gang å fortelle historien om dem som dro over Nordsjøen i småbåter.

– Det er nettopp det. Hvorfor ville noen risikere livet sitt på den måten? spør Rosendahl.

Han peker på hvordan demokratiet i dagens Europa stadig er under trussel og press. I tillegg har vi fått en situasjon med pandemi og økende arbeidsledighet, også i Norge.

– Jeg tror vi kanskje mer enn noen gang må være bevisst på hvor viktig den friheten og det demokratiet vi lever i er. Det man kanskje kan lære litt av, er hvordan folk reagerte da de mistet disse rettighetene under krigen.

Les hele saken med abonnement

Fædrelandsvennen ønsker en god og åpen debatt. Her kan du bidra med din mening.