Nytt år. Nye muligheter. Gamle spor. Gammel bagasje. Vi er godt eller vondt i gang med 2014, og jeg har fått en aha-opplevelse. Jeg er protestant. Dels rett og slett fordi jeg er troende og prest i en protestantisk kirke, dels fordi jeg har det med å protestere høylytt mot ting jeg er uenig i. Som protestant er det lett å bli oppfattet som nettopp mer "mot" enn "for". Mot fyll (fordi jeg er avholds), mot forurensning (fordi jeg ikke har bil), mot skjerm (fordi jeg ikke har TV), mot det meste som er gøy (fordi jeg er prest).
Men protestere kommer av det latinske ordet pro-testare; altså det å vitne for. Den stadige utfordringen for alle oss protestanter med sterke idealer, deriblant kirken, er å kommunisere like sterkt hva vi er for som hva vi er mot. Det er vårt eget ansvar, men ikke så lett når vi oftest blir synlige i mediene i forbindelse med at vi "raser" mot noe.
Nylig ble jeg spurt om hvordan det er stadig vekk å vie folk som lover å elske og ære hverandre til døden skiller dem, og så vet du at minst halvparten av dem kommer til å gå fra hverandre? Er du ikke mot slik lettvint omgang med løfter og idealer? Burde man ikke da heller fjerne hele troskapsløftet?
De fleste av oss har samlivsbrudd tett innpå livet; eget eller andres. De store ordene i vigselsritualet kan virke livsfjerne, pompøse og naive. Likevel protesterer jeg mot den tankegangen. Fordi vi trenger idealer å strekke oss etter. Kirkens vigselsritual spør mennesker: "Vil du elske og ære…?" Vil du? Jeg tror alle jeg har viet, har svart "ja" av et helt hjerte på sin bryllupsdag. De ville, men så ble det ikke sånn for alle. Noen fikk altfor mye mot seg, andre kjempet ikke nok. Likevel er enhver bryllupsdag en feiring av idealene og av motet og viljen til å gi seg i kast med den store og vanskelige kjærligheten.
Hvis vi tar bort troskapsløftet; hvis vi fjerner alt som smaker av idealer mer enn av bare virkelighet, da blir vi dårligere mennesker. Vi trenger idealer. Vi trenger noe å strekke oss etter – ellers strekker vi oss ikke. Derfor handler det å protestere både om å vitne FOR og å protestere MOT. Både å bekrefte mennesker, verdier, liv, og å utfordre. I våre samliv og på andre arenaer.
"Idealer er fyrtårn, ikke havner" , står det i sitatboka mi. Bildet halter litt for meg – fyrtårn skal vi ofte seile forbi, mens idealet på en måte alltid befinner seg foran meg. Likevel liker jeg det. Idealet som fyrtårn – som lyser opp i det store og vanskelige farvannet som livet kan være; som tydeliggjør retningen og gir oss en trygghet på at vi seiler på riktig kurs. Som gir oss mot til å seile videre. Som gir oss kraft til å protestere mot, og å vitne for; kjempe FOR.
Som prest er jeg vitne for Gud , om Guds kjærlighet til og drømmer for jorda vår, inn I et nytt år. Og protestant mot alt som truer menneskeverd og rettferdighet. Godt protestantisk nytt år!