— Jeg har alltid hatt lyst til å flytte hjem, sier Birthe Falk Hansen (31). Sammen med ektemannen Ole Falk Hansen flyttet hun tilbake til Kristiansand i 2011. Begge er innfødte fra Vågsbygd, nå bor de på toppen av Dvergsneskollen med døtrene Emilie på to og et halvt og Ida på fem måneder. Som så mange andre kristiansandere og sørlendinger flyttet paret hjem da det ble snakk om å stifte familie.
Det blir ofte sagt at om du finner deg ei kristiansandsjente, vil hun alltid flytte hjem til mor til slutt. Men det er ikke sjelden du hører akkurat det samme om kristiansandsgutter. For Birthe og Ole Falk Hansen var valget lett etter ti år i Bergen, Oslo og Singapore.
Alle kjenner noen
I Kristiansand kan du spørre nesten hvem som helst: Alle kjenner noen som akkurat har flyttet tilbake til Kristiansand og Sørlandet, etter først å ha dratt fra byen for å skaffe seg utdanning og karriere.
— Det stemmer nok at kristiansandere er mer hjemmekjære enn mange andre. Det ser ut som mange bor enten i Oslo eller i Kristiansand, men vi ser også visse forskjeller fra kull til kull. Av dem som var ett år eldre enn meg, er det mange som blir værende i Oslo, mens de som er fra mitt årskull for det meste har flyttet tilbake til Kristiansand, sier Ole Falk Hansen.
Han bekrefter inntrykket av at kristiansanderne beveger seg ut av byen som en bisverm rundt den tida de fyller 20, og at de deretter vender flokkevis hjem igjen for å bygge rede og klekke ut nye kristiansandspatrioter.
Kristiansanderne trekker med andre ord i flokk. Og når de kommer bort fra byen, bor og henger de ofte med andre kristiansandere.
— Da vi bodde i Oslo og Bergen, var vi mye sammen med studievenner fra andre steder i landet, men det var jo litt kristiansandsmiljøer også. I Oslo spilte jeg fotball på FC Christianssand. Der var det et krav å komme fra Kristiansand, hvis vi ikke manglet folk, da. Men du måtte være sørlending, humrer Ole Falk Hansen.
Forfremmet
Men skal man vende hjem, må man helst ha en jobb å gå til, og dette er ikke like lett for alle. Ole Falk Hansen er utdannet siviløkonom, og etter utdanningen ville han jobbe andre steder enn i Kristiansand. Valget falt på Oslo og et internasjonalt konsulentfirma.
— Ved overgangen til ny jobb i Oslo hos Aker ASA holdt vi på å flytte fra leilighet til hus for å etablere familie i Oslo, sier han. Det var da det dukket opp en stilling i samme konsern, hos daværende Aker Solutions.
— Jeg fikk muligheten for å starte direkte i denne stillingen, som var blitt flyttet til Kristiansand. Og da var ho ikke vond å be, humrer Ole.
I 2014 ble han forfremmet til finansdirektør ved MH Wirth.
Familien bor bare et kvarters gange fra MH Wirths hovedkontor. For ti år siden sto skogen tett her, men nå bor barnefamiliene tett og fasjonabelt på kollen med fjordutsikten. Her går Emilie i barnehage like nedi bakken, mens mor for tiden har barselpermisjon med Ida på fem måneder. Når hun ikke har permisjon, er hun pedagogisk leder i Eidet barnehage på Justneshalvøya.
Søker seg hjem
— Jeg ser jo for meg at vi kanskje ikke blir boende her alltid, sier Ole.
— Men vi må ha basen vår her. For meg handler det mye om å være i nærheten av familie og besteforeldre nå som barna er små, sier Birthe.
Det er rift om jobbene i bransjen Ole jobber, og han forteller at de som søker, ofte er folk som vil hjem.
— Vi lyste nylig ut en jobb på MH Wirth, og det var veldig mange fra Oslo som søkte. Alle sammen viste seg å være kristiansandere som kunne tenke seg å flytte hjem, sier han.
Bredere utvalg
Kultursosiolog og tidligere journalist Andreas Hompland har forsket på temaet:
De som er fra mitt årskull har for det meste flyttet tilbake til Kristiansand.
— I det norske samfunnet er det et slags modus at man skal flytte hjem, og alle vi som har forlatt hjemstedet blir stadig konfrontert med spørsmålet om ikke vi kommer hjem igjen snart, sier Hompland, som selv er fra Kvinesdal.Han er godt kjent med at flyttingen ofte skjer i forbindelse med at man går inn i en ny livsfase:
— Du vurderer gjerne kvaliteten på din egen oppvekst, og du ser på den med en viss nostalgi. Du ønsker gjerne å overføre noe av dette til dine egne barn. Når du flytter tilbake, flytter du også tilbake inn i et gammelt nettverk. I tillegg kommer materielle motiver som fast eiendom og kanskje en hytte, sier Hompland.
Men nostalgi og hjemlengsel er langt fra nok til at tilbakeflytting kan finne sted.
— Det er ikke nok bare å ha det greit. Som min gamle læremester Ottar Brox pleide å utbryte: «Folk må jo ha nåkka å gjør!» For dersom du er lektor i fransk eller ingeniør i byggebransjen, ja da er det gjerne litt vanskelig å flytte tilbake til Åseral eller Finsland, men rundt Kristiansand tror jeg nok det finnes et bredere utvalg jobber enn i de tilstøtende distriktene. Det er muligheten til å få noe fornuftig å gjøre som til slutt avgjør om du flytter hjem igjen, slår Andreas Hompland fast.
Blir lenger
Knut Vareide er forsker ved Telemarkforsking, og spesialist på flyttemønstre:
— Mennesket og laksen er like. Vi vender gjerne tilbake til stedet vi kom fra, sier Vareide.
Han sier det er svært vanlig at folk vender tilbake til hjemstedet de flyttet vekk fra når de kommer i voksen alder.
— Slik er det over hele landet. Folk flytter hjemmefra etter endt videregående utdanning, og mange vender tilbake når de får barn. Mobiliteten i befolkningen er stor fram til fylte 35 år, sier Vareide.
Han forteller at Oslo har landets største tilflytting av 20-åringer, og at folk nå blir værende lenger i Oslo enn tidligere, før de eventuelt flytter et annet sted.
— Dette har endret seg de siste ti-femten årene. Før vendte de tilbake før de fikk barn, mens nå er barna gjerne i barnehage-/førskolealder før de flytter. For eksempel ser vi at det i dag er meget stor mobilitet blant landets toåringer. Du kan også se dette på at Oslo nå har landets høyeste fødselsoverskudd. Tidligere fant vi dette i Finnmark. Men også agderfylkene er fruktbare, sier Vareide.
Oljekrise
Det finnes ikke statistikker som underbygger tesen om at de som nå flytter til Kristiansand, også kommer herfra opprinnelig.
— Men det må vi gå ut fra at de gjør. Det er et vanlig mønster at man flytter ut som 19-20-åring og hjem igjen som 31-åring. Etter 35 år er tilbøyeligheten til å flytte vesentlig lavere, og folk over 40 flytter knapt på seg, sier Vareide.
Han undrer seg over at den pågående oljekrisen så langt ikke har hatt noen effekt på tilflyttingen til Kristiansand.
— Mens det nå er betydelig fraflytting fra for eksempel Stavanger, er det ennå god tilflytting til Kristiansand, sier Vareide. Dette har vært bildet helt siden statistikken hans begynner ved årtusenskiftet, bare med unntak av 2010 og 2011. Da var det negativ statistikk for innenlands flyttinger til og fra Kristiansand, slik at flere forlot kommunen enn de som flyttet til. Men de siste tre årene har dette bildet igjen snudd.
Periferien forskyver seg
Rådgiver Per Gunnar Uberg i Kristiansand kommunes plan- og analyseavdeling har heller ikke noen statistikk over hvor tilflytterne til byen kommer fra opprinnelig.
— Men det er et typisk trekk at folk flytter ut når de er unge, og tilbake som barnefamilier. Mye tyder på at periferien rundt byen nå forskyver seg utenfor kommunegrensen. Mens folk tidligere bosatte seg i Vågsbygd og på Søm, flytter de nå kanskje til Vennesla eller de andre nabokommunene, sier Uberg.
Statistikken viser også at mobiliteten både til og fra Kristiansand har økt betydelig. I 1994 flyttet litt over 400 i gruppa mellom 20 og 24 år ut av Kristiansand kommune, mens tallet for 2013 var steget til 1100 utflyttere. Samme år var det imidlertid over 1200 innflyttere til kommunen i samme alder.
Aller mest har mobiliteten økt blant dem som er mellom 20 og 35 år gamle.
Av de unge, enslige tilflytterne til byen ser Uberg også at det er flere fra utlandet.
— Barnefamiliene som kommer har i all hovedsak flyttet hit fra en annen kommune i Norge, sier Uberg. Og mye tyder altså på at disse er trekkfugler som nå vender hjem for å bygge rede.
Lokket med været
På Lund møter vi ekteparet Tarjei Breiteig og Anne Haaland Simonsen. Her bor de med døtrene Live og Astrid på fire og to år.
Kristiansanderen Breiteig kan rose seg av at han har klart det visstnok sjeldne mesterstykket å få en bergenserinne til å flytte ut av byen sin.
— Men flyttingen var med en livslang klausul innbakt. Avtalen er at hvis Anne vil tilbake til Bergen, så flytter vi, sier Tarjei Breiteig (35).
Mennesket og laksen er like. Vi vender gjerne tilbake til stedet vi kom fra.
Begge arbeider nå som meteorologer hos Agder Energi.— Det er vel kanskje de to eneste meteorologstillingene i Kristiansand, så vi har vært heldige, sier Anne.
Været var da også ett av de viktigste salgsargumentene da Tarjei overtalte kona til å dra til et sted med færre lavtrykk.
— Det er ingen overdrivelse å si at det regner mye i Bergen. Jeg ville tilbake til Kristiansand fordi jeg er veldig glad i den rolige stemningen som er i byen. I Bergen er det litt mer hektisk, sier Tarjei.
"Kom igjen, no da"
— Jeg liker også stemningen her, men av og til tenker jeg om kristiansanderne at «kom igjen, no da». Du kan vel si at det mer avrundede terrenget rundt byen gjenspeiler temperamentet, sier Anne.
Det er lite som tyder på at hun vil aktivere den livslange klausulen som åpner for tilbakeflytting til Bergen. Til det trives hun for godt.
— Tida har gått, og det er ikke noe som tyder på at det skal skje med det første, sier hun.
— Jeg var sikker på at det skulle gå slik. Hun er en person som lett kommer i kontakt med folk og som finner seg til rette sosialt, sier Tarjei.
Men om kristiansandere går for å være hjemmekjære, er det visstnok enda verre med bergenserne. Forskjellen er bare at bergenserne sjelden forlater hjembyen i det hele tatt, mens kristiansanderen tar seg noen år borte før han eller hun vender hjem.
— Hvorfor er det slik at kristiansandere så gjerne vender tilbake?
— Det kan henge sammen med at familieverdier står ganske sterkt her, spekulerer Anne.
— Jeg tror nok det er med kristiansandsgutter som med italienere: de er knyttet til mamma. Noen vil jo helst bo hos henne til de er 30, humrer Tarjei.
Spår mer sol
Været og klimaet er likevel noe av det aller viktigste for ham. Anne vedgår at hun ikke synes sommerværet har levert fullt så godt som Tarjei skrøt av.
— Forskjellen fra Bergen har ikke vært så stor, sier hun.
— Bare vent. Syv av de ti siste somrene har vært fuktige. Men nå kommer det ti varme somre. Vi er jo solbyen fremfor noen, spår meteorolog Tarjei.
Ble i Oslo lenger enn planlagt
Bjørge Herman Hansen er en av de siste i kameratgjengen som flytter tilbake til Kristiansand.
— Vi har alltid skullet «tilbake», selv om det bare er jeg som er fra Kristiansand. Kona mi er fra Volda, sier Bjørge Herman Hansen fra Kristiansand. Paret bor ennå i Oslo. Der er han postdoktor ved Norges idrettshøyskole, mens hun er lærer i idrettsfag på videregående nivå.
Jeg tror nok det er med kristiansandsgutter som med italienere: de er knyttet til mamma.
Men i løpet av høsten skal familien flytte til Kristiansand.— Oppholdet i Oslo ble forlenget og forlenget. Det skyldes at vi har fått attraktive jobber på åremål og at ungene har det kjempefint, sier Hansen.
God Helg fotograferte ham på tomta i Hyllebakken i Vågsbygd, der familien nå bygger hus. Hit skal de flytte i løpet av høsten.
— Det gir andre muligheter å bo i Kristiansand enn i Oslo. Her kan du ha et helt hus til samme prisen som du betaler for en leilighet eller et rekkehus i Oslo. Barna våre er nå ett, fire og sju år gamle. Det var egentlig ikke planen å bli i Oslo helt til eldstedatteren begynte på skolen, sier Hansen.
Han er 36 år gammel og har bodd i Oslo siden 2002. Flyttingen skjer uten at noen av ektefellene har sikret seg ny jobb i Kristiansand.
— For min egen del satser jeg på å pendle til Oslo den første tiden. Vi ser lyst på mulighetene for å få nye jobber i Kristiansand. Både lokalt og nasjonalt er det nå ganske stor interesse for folkehelse og de andre feltene jeg jobber med, sier Hansen.
Stereotypi
For ham handler det mye om praktiske ting når han nå vender hjem - som å være i nærheten av venner og familie.
— Jeg er en av de siste i min kameratgjeng som nå flytter tilbake. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle være så lenge i Oslo, sier Hansen.
— Hvorfor er sørlendinger så hjemmekjære?
— Det har litt med dette med hav og sjø å gjøre, noe som er litt mer tilgjengelig på Sørlandet enn i Oslo. I Oslo er det en stereotypi blant folk at sørlendingen gjerne flytter hjem. For når de hører at jeg er sørlending, sier de gjerne at «åja, men da skal du jo flytte hjem igjen», sier Bjørge Herman Hansen.
- Kristiansanderne holder sammen og synger «Æ ser dæ på Markens«
Det var nesten tilfeldig at Ingunn Østhassel flyttet hjem. Hun savner Oslo, men angrer ikke.
— Hadde jeg ikke fått den jobben i Kristiansand i 2012, så hadde vi nok blitt værende i Oslo, sier Ingunn Østhassel (39). Hun arbeider i firmaet Seamless og bor på Dvergsnes sammen med sin engelske mann Chris og barna Noa (9) og Vera (6).
Jeg er en av de siste i min kameratgjeng som nå flytter tilbake. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle være så lenge i Oslo.
Paret møttes for 20 år siden, da Ingunn var på et studieopphold på New Zealand. Etter det har de bodd mange steder, før de til slutt endte opp i Kristiansand. I mellomtiden har de begge blant annet studert i England, hvor de ble i henholdsvis fem og seks år. Med utdanning i IT og designteknologi viste det seg vanskelig å få relevante jobber på Sørlandet.— Det har aldri vært sånn at jeg absolutt måtte bo i Kristiansand, og da Chris fikk en stilling i Oslo, flyttet vi dit i 2005, sier Ingunn. Der bodde også flere av venninnene fra ungdomsskolen og videregående i Kristiansand, samtidig som hun ble kjent med enda flere kristiansandere i Oslo.
Hele gjengen flyttet
— Jeg gikk sammen med andre også, altså. Men det er rart det der: Kristiansanderne holder sammen, og så synger de «Æ ser dæ på Markens i kveld», sier Ingunn.
Hun bekrefter at mange nærmest tar det for gitt at en kristiansander til slutt skal vende hjem.
— Spesielt hvis du er jente vil du i Oslo få høre at: «Så du er fra Kristiansand. Ja, da skal du vel hjem, du også». Og nå har nesten hele gjengen flyttet hjem igjen, sier Ingunn.
Det gjorde altså hun også da hun for fire år siden fikk jobb i Kristiansand innenfor det feltet hun er utdannet, nemlig mediedesign og IT. Etter tidligere å ha jobbet hos Startsiden og Finn i Oslo er hun nå hos Seamless i Kristiansand, hvor hun jobber med systemer for havneadministrasjon.
Men trangen til å flytte hjem har aldri vært spesielt stor hos henne selv.
— Det som gjorde utslaget, var da foreldrene mine spurte meg hvor jeg ville være når jeg ble 50-60 år.
— Hvorfor er det bedre å bli gammel her enn i Oslo?
— Æ ved egentlig ikke. Det er litt høyere tempo i Oslo, og avstandene føles litt lengre. Her har jeg mye mer kontakt med foreldrene mine, og det er jo viktig at barna blir kjent med besteforeldrene, sier Ingunn.
Flaut først
— Hva har endret seg med Kristiansand på de tjue årene siden du først forlot byen?
— Det som har endret seg, er vel mest meg selv. Jeg ser ting med andre øyne nå. Før så jeg ting ut fra skolen og badmintonmiljøet, mens jeg nå ser byen som voksen og forelder. Kristiansand er jo først og fremst veldig fin. Men det er riktig det de sier om at man ikke når så lett inn til kristiansanderne. Vi er kanskje ikke så flinke til å gjøre oss synlige for hverandre. Jeg har holdt på vennene jeg hadde fra før, og de nye jeg har blitt kjent med har vært gjennom barna, sier Østhassel.
— Har det skjedd noen endring i måten kristiansandere blir oppfattet på hjemme og ute?
— I førstningen følte vi det var litt traust og flaut å skarre på r-ene. Østlendingene hørtes så livlige ut, og så kom vi med vår dialekt. Men så har dette endret seg, kanskje det har noe med Mette-Marit å gjøre. Nå sier folk oftere at dialekten vår er fin.
— Hvorfor vil så mange kristiansandere så gjerne flytte hjem?
— Jeg tror det har noe å gjøre med drømmen om å ha et hus og en hage med barn som løper og leker. Den trygge oppveksten er grunnlaget for hva vi ønsker å gi videre til barna våre. Men det fungerte fint i Oslo også, hvor vi bodde i et område hvor man bare kunne slippe barna ut. Og de savner faktisk Oslo. Jeg er sikker på at de flytter dit når de blir voksne. Samtidig er jeg glad for at vi flyttet.
Det som gjorde utslaget, var da foreldrene mine spurte meg hvor jeg ville være når jeg ble 50-60 år.