Det var et uredelig forsøk på å marginalisere både stemmene i boka og meg som forfatter.
Han tror det er relevant at jeg kommer fra Telemark, der ættens bånd til jorden står sterkt. Men jeg er fra kjøpmannsfamilie, og kommer fra Dalen i Telemark, en bygd som i min oppvekst på 60-tallet var et slags mini-industristed med kraftig innflytting og nesten ingen bønder. Han innbiller seg videre at jeg dro på mine intervjuturer med en god, gammel rypesekk, med norsk flagg stikkende opp av sidelommen, mens jeg i virkeligheten hadde en helt nøytral gråsvart Nike-sekk.
Her kan du lese Omdals Fripenn
Muslimsk innvandring
Etter å ha tillagt meg innbilte egenskaper går han over på bokas informanter, som han er like nedlatende mot og uinteressert i. Omdals spalte har tittelen Grønn var min barndoms Groruddal, og han overdriver at de eldre informantene husker en tid da Groruddalen bestod av åpne jorder. Men boka handler i liten grad om forvandlingen fra å være en del av landbrukskommunen Aker til å bli en del av hovedstaden, med motorveier, drabantbyer og industri, befolket av innflyttere fra landet ellers. Boka handler primært om den store ikke-vestlige og i stor grad muslimske innvandringen de siste tiårene, og hvordan det er å leve midt i den.
Intervjuobjektene er et snitt av vanlige folk. Mange har vært for innvandring tidligere, men nå vet de ikke.
Jeg har ikke skrevet en forskningsrapport, men en samtalebok med noen av dem som jeg kaller praktiske eksperter på det multikulturelle samfunnet, som etter hvert føler seg hjemløse. Jeg oppfordrer i boka mediefolk og politikere til selv å dra til innvandringstette områder og snakke med folk. Bokas metode er friskmeldt av Alexander Zlatanos Ibsen, med doktorgrad i sosiologi; han skrev at Fremmed i eget land følger en gjengs fremgangsmåte for kvalitative intervjustudier (minervanett.no). Byforsker Bengt Andersen, som selv har gjort feltarbeid i Groruddalen, anmeldte boka i Morgenbladet og fant den lettlest og fri for tomme fraser, og mente den har historier det er viktig å fortelle. Nyhetsredaktøren Erik Stephansen i Nettavisen, selv bosatt på Søndre Nordstrand i Oslo sør, kalte boka for en av årets viktigste bøker. Elin Ørjasæter, førstelektor ved Markedshøyskolen, skrev i sin anmeldelse at det var en oppslukende bok, og hevdet: Intervjuobjektene er et snitt av vanlige folk.
Mange har vært for innvandring tidligere, men nå vet de ikke. De har forsøkt å invitere naboer, forsøkt å få kontakt. Og særlig i forhold til muslimer nytter det ikke. De opplever muslimene som rasistiske, med et syn på jøder og hvite nordmenn som gjør Ola og Kari forskrekket og bekymret. I tillegg gir synet på kjønnsroller problemer i hverdagen.
Spørsmålene
Omdal derimot underkjenner boka som ikke noe mer enn en samling i og for seg interessante intervjuer og med sterkt ledende spørsmål. Spørsmålene er gjengitt i boka, leseren kan jo vurdere dette selv, men jeg kan ikke skjønne hva som er sterk ledende ved spørsmål som dette: Kan du helt kort gi et riss av livet så langt? Hvorfor flyttet du/flytter du ikke? Syns du Norge og nordmenn er rasistiske? Kjenner du innvandrere? Er islam en berikelse for Norge? Vil norske jøder leve greit med stadig flere muslimer? Stoler du på norske politikere i integrerings— og innvandringspolitikken? Er du redd for at Norge utvikler gettoer? Noe du vil legge til, som vi ikke har snakket om?
