Tar kunsten til utlandet

— Artister i Los Angeles slipper seg mer løs på scenen, de gir litt mer f. Det synes jeg er interessant og inspirerende. Folk blir rett og slett litt mer skamløse her, og det er noe jeg tar med meg videre, sier Ellen A.W. Sunde fra Flekkefjord.

Elektronika-artisten som kaller seg Seachange, sitter i studioleiligheten sin i L.A. og lager musikk. Hun og kjæresten flyttet hit i november.

Hun er ikke den eneste norske artisten som søker ut av landet for å jobbe med musikken sin. Stiftelsen Music Norway, bransjens eksportorganisasjon, innvilget 400 søknader fra norske artister i fjor, til 7,2 millioner kroner, og de delte ut reisetilskudd til over to tusen konserter i utlandet. Tyskland, Storbritannia og USA er på topplisten til norske artister. Byene på topp er London, Tokyo og New York.

Det gis mest penger til populærmusikk, inkludert metall og hip hop (41 prosent), mens jazzmusikere også dominerer listen (38 prosent).

Rømmer fra kontaktene

— Å reise ut og være tilstede i de markedene der artistene har etterspørsel, er en helt nødvendig forutsetning for å bygge nettverk og forstå markedet der. Dette skaffer flere spillejobber, flere fans og flere muligheter internasjonalt, sier Kathrine Synnes Finnskog, direktør i Music Norway.

Men ikke alle drar ut for å «bli sett».

— De fleste som drar utenlands, gjør jo det for å knytte kontakter og skape nettverk. Jeg har dratt hit mest for å rømme fra mine kontakter i Europa, sier Ellen A.W. Sunde og ler.

Hun er klar over at utsagnet kan høres rart ut for de fleste strebende musikere, men for henne var det viktig å trekke seg helt tilbake en periode for å finne kreativiteten og inspirasjonen til å skrive nytt materiale.

— I Europa har jeg så mange flere kontakter, og plutselig kan det komme et tilbud på en konsert her eller der, og så føles det feil å si nei takk. Men i lengden blir det ganske forstyrrende, spesielt når man er i et helt annet tankemodus og bare vil skrive. Her i L.A. har jeg mer ro til bare å jobbe med musikk, gå på konserter og suge til meg inspirasjon. Det er veldig godt, forklarer hun.

Etter at den første plata «Breakage» kom ut i 2015, fulgte en periode med mange spillejobber og mye reising i forbindelse med turné og konserter, blant annet i Storbritannia og Tyskland. Hun fikk mer tro på musikken sin. Og det kan hun ha grunn til, skal vi tro for eksempel det engelske musikkmagasinet Clash, som i januar kalte Breakage for «a supremely confident debut».

Men så følte Ellen et behov for å være i ro på ett sted over en lengre periode.

Norske musikere i L.A.

Valget falt på musikk— og filmmetropolen Los Angeles i USA, litt som en konsekvens av at matematiker-samboeren Torstein Nilssen fikk en jobb på universitetet, og litt fordi hun allerede hadde noen bekjente i byen. Nå har hun vært der et halvt år, og føler selv hun har oppnådd det hun håpte å få til da hun kom.

— Ja, jeg har absolutt fått tid og rom til å jobbe med nytt materiale her. Fokuset har ikke vært på å skaffe seg kontakter eller gjøre masse spillejobber. Likevel har jeg opplevd at folk er mye mer åpne og kontaktsøkende her enn for eksempel i Oslo eller Berlin, hvor jeg bodde i 2013. Ellen er ikke alene om å søke til vestkysten av USA for inspirasjon når det kommer til arbeid med musikken. Hun forteller blant annet at hun for få dager siden tilfeldigvis gikk rett på Susanne Sundfør i en butikk, og det er også kjent at Øystein Greni fra Big Bang har en egen leilighet i LA.

— Det er mange norske musikere som reiser hit. Det er et fint sted å være, både for å skrive og for å jobbe med produksjon av musikk. Jeg vet om folk både i elektronika- og rock-sjangeren som kommer hit for å jobbe. De fleste jeg kjenner her driver i musikkbransjen i en eller annen form, forteller Ellen.

Hun blir boende til sommeren. Da flytter Ellen og samboeren til Berlin igjen, hvor han har en ny jobb på et nytt universitet og hvor hun har managementet sitt. Da håper hun å komme i gang med en innspilling og gi ut en EP i løpet av november, etterfulgt av en turné i Europa. I september kommer hun også på visitt til hjembyen Flekkefjord, hvor hun skal fremføre et bestillingsverk under åpningen av det nye kulturhuset «Spira».

Videre til Berlin

Ellen forteller at hun har opplevd mange positive ettervirkninger av å jobbe med musikken i utlandet. Da hun ga ut sin første singel og kunne promotere den med at låta var skrevet i Berlin, førte det med seg økt interesse fra blant annet pressen.

— Det ser tydeligvis bedre ut på papiret at man har jobbet med musikken i utlandet, sier hun.

Men utenlandsoppholdene og turneene kommer selvfølgelig ikke gratis, og Ellen innrømmer at det hadde vært vanskelig å få økonomien til å gå opp om ikke samboeren hadde hatt jobb. Når paret har bodd i Oslo, som er deres base i Norge, har hun selv hatt en dagjobb i tillegg til musikken. Og selv ser hun ikke for seg å kunne jobbe fulltid som artist, heller ikke i fremtiden.

— Jeg har fått litt forskjellige stipender for å skrive musikk, fra Tekstforfatterfondet og fra TONO og diverse, men jeg kunne ikke vært i utlandet så lenge på bare det. Så det er ingen tvil om at Torsteins jobb har hatt mye å si. Men nå har han fått drømmejobben sin i Berlin, så da ble det ganske naturlig å flytte dit. Vi planlegger å bo der i to til tre år, så da må jeg lære meg tysk og skaffe meg en dagjobb. Sånn som jeg har pleid å ha i Norge.

- Handler om impulser og nettverk

Daniel Nordgård er musikkforsker i Agderforskning. Han trekker fram en rekke fordeler ved å flytte ut, som nettverk og nye impulser, som man ikke har tilgang til i lokal eller nasjonal sammenheng. I mange tilfeller handler det også om å få tilgang til metropoler som har relativt billigere bo- og levekostnader, for eksempel i Berlin, sier han.

Men det kan også være ulemper.

— Det kan være distanse til miljøer som kan være viktige, som offentlige og private aktører som kan bidra med å finansiere prosjekt. Noe annet som enkelte kan glemme, er at det kanskje er enklere å lage seg et lokalt marked enn å skape seg et internasjonalt. Selv i en internasjonal kontekst kan det vise seg viktig å ha et lokalt publikum. Om ikke annet så er det et fundament.

— Jeg tror noen har litt hastverk med å komme ut. På den annen side antar jeg at det handler om motivasjonen for å flytte på seg. For mange tror jeg det handler mest om impulser og nettverk og ikke så mye er en kalkulert strategi om å etablere seg internasjonalt, sier Nordgård.

Må jobbe hardere enn andre

I København bor kunstneren Preben Holst (41) fra Kristiansand. Han blander fotografi, lyd og video.

— Det å være kunstner åpner opp for at jeg kan bo andre steder. Jeg hadde ikke kunnet bo i byer som London, Berlin og København om jeg hadde hatt en fast jobb i Norge. Forhåpentligvis blir man en litt mer åpen person av å se og oppleve ting som andre kanskje ikke gjør, sier han.

Kristiansanderen bestemte seg sent for å jobbe med kunst, og var 29 år da han begynte å studere ved kunstakademiet i Trondheim. Så tok han master i fri kunst i Malmö. Deretter ventet København.

— Det er utfordrende å jobbe som kunstner i København når man ikke kommer herfra eller har tatt utdannelsen i byen. Man må kanskje jobbe hardere enn andre for å bli sett.

Han vant prisen fra Hasselblad-stiftelsen, «Ny nordisk fotografi», og fikk et år betalt utdannelse ved London School of Communication. Der fortsatte han med prosjektet som handler om unge menneskers identitet.

Preben Holst

Nå lever han av arbeidsstipend fra Norge for andre år på rad, og han har også fått Sparebankens kunstnerpris. Boka hans «Things that never happened» er en samling fotografier av unge mennesker, oppvekst og identitet, som kommer ut i høst.

Han mener København gir ham noe ekstra i kunsten.

— Uttrykket er forskjellig i de ulike, skandinaviske landene, og det kan kanskje gi meg flere impulser. Nå har jeg et prosjekt om gutter som kjører gokart, som bor like ved meg. Det hadde kanskje ikke skjedd om jeg hadde bodd et annet sted.

Preben Holst

Men han roper ikke hurra for alt. For det handler jo også om økonomi.

— Jeg bruker ikke mye penger, jeg har ingen dyre vaner, og klarer meg foreløpig. Heldigvis er jeg sammen med en som ikke er kunstner selv, sier han og ler.

— Vi har hatt diskusjonen flere ganger, at jeg ville tjent mer penger om jeg ikke satset på kunsten min og heller fikk en vanlig jobb. Når den ene i forholdet tjener mer enn den andre, kan det bli et problem. Men ikke hos oss. Jeg betaler det jeg har mulighet til å betale, og bidrar heller med andre ting, som å lage middag og ordne i leiligheten.

- Større muligheter, større miljø

I år har Utenriksdepartementet (UD) gitt over 600.000 kroner i reisestøtte til scenekunst, og over 200.000 kroner til kulturutveksling med land i sør.

The Office for Contemporary Art Norway (OCA) administrerer UDs støtteordning innen visuell samtidskunst, skal legge til rette for norsk samtidskunst og styrke norsk samtidskunsts synlighet og posisjon internasjonalt.

Noen som har fått støtte fra OCA, er kunstnerduoen Aurora Sander, som holder til i Berlin.

— Større muligheter og større miljø. Kunstmiljøet og kunsten vi ser, er mer variert og interessant, i alle fall i våre øyne, svarer kunstnerduoen på spørsmål om hvorfor de valgte å jobbe med kunst i utlandet.

Duoen består av Elinor Aurora Aasgaard (25) fra Kristiansand og Bror Sander Berg Størseth (29) fra Bærum. De har stilt ut ved GSL Projekt i Berlin og Skulpturbiennalen på Vigelandsmuseet i Oslo.

Da en av dem fikk et betalt kunstneropphold i Berlin av OCA, valgte den andre å flytte etter. Siden har de blitt værende, og nå er de også for alvor på vei ut i kunstverdenen. Nylig figurerte duoen på det amerikanske kunstmarked-nettstedet Artnets liste over de 50 mest interessante kunstnerne i Europa i dag.

Duoens kunst består i hovedsak av skulpturer, gjerne med humoristiske undertoner.

De mener det er mange fordeler ved å bo i utlandet.

— For oss som jobber med skulptur, er det et helt annet materialutvalg enn hjemme i Norge. Det er et større miljø, med større forflytning av folk, så man treffer stadig nye mennesker og får nye opplevelser.

— Og ulempene?

— Tollproblematikk når man stiller ut i Norge. Selvfølgelig savner vi også familie og venner.

— Hvordan klarer dere det økonomiske?

— Arbeidsstipend fra staten og små deltidsjobber.

— Hvor lenge blir dere i utlandet?

— På ubestemt tid, men vi spanderer også mye tid i Norge hvert år. Nå jobber vi for eksempel mot en separatutstilling på Kunstmuseet Nord-Trøndelag i Namsos med åpning 1. april neste år.

— Hva drømmer dere om?

— Nye klær og muligheten til å kunne fortsette med det vi driver med.

— Hva kan dere oppnå i utlandet, som dere kanskje ikke ville oppnådd i Norge?

— Større lekenhet, mer åpenhet og mindre intriger.

Lever drømmen

I Vågsbygd kommer to dansere gående i skolekorridoren, svette og slitne i kroppen. De har undervist elever i dans på Vågsbygd videregående skole hele dagen. Begge er fra Kristiansand, men Maren Fidje Bjørneseth (26) bor i London og Julie Rasmussen (26) i København.

— Jeg tjener kanskje under fattigdomsgrensa, men jeg har nok til det jeg har bruk for. Jeg lever drømmen min, sier Julie.

Hun ser flest fordeler ved å danse i utlandet.

— Her ser jeg nye måter å lage kunst på, som påvirker min egen koreografi.

Etter å ha gått på Statens scenekunstskole i København, har hun brukt den danske hovedstaden som base. Hun har danset i Sverige, Nederland, Argentina, Tyskland, Østerrike og Sør-Korea. Av og til er hun innom Sørlandet, for å undervise i dans, eller danse med Kollektiv K, nå senest på Kilden. Hun arrangerer også Ravnedans, som settes opp 9. — 14. juli.

— Ravnedans hadde kanskje ikke vært så internasjonalt om ikke vi hadde tatt våre kontakter inn i festivalen. Nå får vi søknader fra hele verden, fra dansere som vil komme til oss. Det gjør at festivalen utvikler seg, og fører til at kristiansandere får mulighet til å se mer internasjonal kunst, sier Julie.

Hennes nettverk startet under utdannelsen.

— Jeg var på utveksling i Amsterdam, hadde praksisplass i Brasil og Argentina, og det utvidet nettverket enda mer, sier Julie.

Julie Rasmussen

— Jo mer man jobber i utlandet, jo flere jobber får man også her. Jeg liker å jobbe internasjonalt, å møte nye kulturer, få nye utfordringer, sier hun.

Men:

— Det er mye reising, og jeg tilbringer mye tid på flyplasser. I 2015 var jeg hjemme i tre måneder, resten av året reiste jeg. Det kan bli for mye også, så jeg må finne en balanse, sier Julie.

Kontakter fra hele verden

Fordelen med å danse i Norge, er at her gis det høyere lønn, og i Norden er det flere støtteordninger for kunstnere.

— Jo lenger sør du kommer, jo mindre penger får man til kunst. Du må tenke: Hva gir deg mest, erfaring eller penger? Jeg har reist mye, prøvd mye forskjellig, blitt kjent med mange, og det har gitt meg mye, sier Julie.

Hun har mange jern i ilden. Hun har jobbet for ulike dansekompanier, hun underviser, har workshops, og driver to dansefestivaler, Ravnedans og Nordlys.

— Jeg vet ikke om jeg kommer til å flytte hjem i det hele tatt. Men jeg får stadig flere prosjekter i Kristiansand, og det er utrolig fint å være med å bygge opp samtidsdans-feltet i hjembyen, sier Julie.

Maren tok sin danseutdannelse i London, og har jobbet i utlandet siden. Hun har danset i Storbritannia, Danmark, Sverige, Frankrike, USA, Italia og Nederland.

— Jeg fikk kontakter fra hele verden på skolen. Det åpner mange dører, og jeg har fått muligheter jeg ikke ville fått i Norge, sier Maren om valget om å bli boende i utlandet.

Julie og Maren startet å jobbe sammen i 2012. Når de jobber hjemme i Kristiansand, bor de hos familiene sine.

— Det er fint å se familie og venner og de man ellers ikke får se. Heldigvis kommer de på forestillingene våre i utlandet også, og det betyr kjempemye, sier Maren.

Usikker økonomi

Det kan være vanskelig å skulle bygge en karriere. Og kanskje spesielt langt hjemmefra.

— Ja. Økonomien er usikker. Vi har gode og dårlige perioder. Som kunster kan man jobbe veldig mye i perioder, og så kan det bli stille en stund, sier Maren.

— Det er tyngre enn man skulle tro å få lønn fra ulike land. Da må man opprette kontoer i ulike land, og sette seg inn i hvordan ulike land gjør det med skatt. Det er en hodepine! Og ingen kan gjøre det for deg. Du må ta det selv, sier Julie.

Prosjekter kommer heller ikke til dem av seg selv, forteller de. For å få det til å gå rundt økonomisk, sper de på med penger fra andre jobber.

— Man jobber sykt hardt som danser. Mange tenker at vi har det slitsomt, og at dansere har dårlig økonomi. Det stemmer for så vidt, for det er et krevende yrke. Samtidig er det så givende å få muligheten til å gjøre det vi drømmer om, sier Maren.