Grunnen er vel den at vi har for store forventninger til livet. God økonomi, god helse, et meningsfylt liv med lykke og kjærlighet er nærmest en selvfølge for oss som lever i oljenasjonen Norge. Vi har fått en kravkultur som de fleste mener er helt naturlig. Og får vi ikke det vi mener vi har krav på, går vi til klagemuren. I Jerusalem klaget de til Gud. I vårt sekulariserte samfunn vet vi ikke helt hvem vi skal klage til. Men ofte går klagen til VG eller politikerne.
Vi er opptatt av oss selv og vårt og blir stadig mer likegyldige.
I vårt sutresamfunn er de gamle idealene i ferd med å rakne De gamle idealene eller dyder som de gamle snakket om, ærlighet, redelighet, mot, tapperhet, solidaritet og nestekjærlighet er fremmedord, fjernt fra vår virkelighet.
Vi er opptatt av oss selv og vårt og blir stadig mer likegyldige. For hvorfor bry seg? Det er jo det offentliges oppgave. I et samfunn hvor ansvarsfølelsen forsvinner og vi har nok med oss selv og vårt, vil egoismen og egeninteresser seire over fellesskapet! Og det er det som er ferd med å skje i en tid preget av individualisme og selvrealisering! Vi har krav på et rikt liv uten bekymringer.
I en tid hvor utsettes for sterk påvirkning og press fra mange kanter er det viktig at våre valg bygger på solide verdier. Disse kan vi best få sammen med andre, i familie, på arbeidsplass, på skole og universitet, gjennom lag og foreninger.
Kanskje kan kirken og arbeiderbevegelsen gjennom sin synlighet i det offentlige rom skape en kollektiv vekkelse, en vekkelse som tar vare på våre røtter og verdier som kan gi oss trygghet til å møte det ukjente og fremmede. Men vekkelsen vil trenge oppfølging gjennom kunnskap og forankring. For våre fellesverdier og normer krever både kunnskap om egne og andres kultur og livserfaring. Og de må ikke minst vedlikeholdes! Og våre fellesverdier vedlikeholdes primært ved at vi gjør noe for fellesskapet. Kanskje 1. mai kan gi oss en liten vitamininnsprøyting?