Siste mann utfor stupet – foreløpig – er tidligere president Nicolas Sarkozy. Nå er også han satt under tiltale, som det heter her, for "utnyttelse av en svak person".
Det gjelder Liliane Bettencourt (90), verdens rikeste kvinne, men allerede fysisk og psykisk svekket da Sarkozy ba om penger til sin valgkamp i 2007. Ikke akkurat moralsk forsvarlig, særlig for en president, men heller ikke overraskende i dagens Frankrike.
Dagen før åpnet påtalemyndigheten en etterforskning for skattefusk og hvitvasking mot budsjettminister Jerome Cahuzac. Det hjelper ikke at begge blånekter og bedyrer sin uskyld. Det er hele det franske demokratiet det er noe galt med.
Mens folk flest sliter med å betale regningene i slutten av måneden, tror noen at de er hevet over lover og regler og at deres høye status beskytter dem. Det tok rettsvesenet mer enn 30 år å få Sarkozys forgjenger Jacques Chirac dømt for korrupsjon og maktmisbruk, men det var tross alt positivt at det ble en rettssak.
Politisk uvær
Tiltalen mot Sarkozy er som et tordenskrall i fransk politikk. Som om ikke himmelen der var mørk nok fra før. De økonomiske varsellampene har lenge lyst knall rødt, arbeidsledigheten bare øker og president François Hollandes sosialistiske regjering måtte nylig kjempe mot mistillitsforslag i nasjonalforsamlingen.
Som om ikke det var nok, ligger Hollande nå rekordlavt i meningsmålingene. Bare 35 prosent av franskmennene har en positiv mening om ham. Selv Marine Le Pen gjør det bedre.
Hollande klarer ikke å holde løftene han ga under valgkampen. Han får ikke innført en toppskatt for de aller rikeste på 75 prosent. Filmstjernen og skatteflyktningen Gérard Depardieu foretrekker Russlands president Vladimir Putin og hevder at Frankrike surmuler.
Alt Hollande gjør, ser ut til å gå galt. Dagen etter at han erklærte at Frankrike ikke vil betale mer for gisler, påsto Al-Qaida i det islamske Maghreb (AQIM) at de hadde drept et av sine gisler som hevn.
Hylles i utlandet
Likevel er det utenfor landets grenser Hollande oppnår positive resultater. Vive la France (leve Frankrike), erklærte Newsweek nylig. På den andre siden av Atlanteren er man glad for at Frankrike har tatt over rollen som gendarm i Afrika. Spania hyller Paris som den nye hovedstaden for Middelhavet.
India anser plutselig Frankrike som en "uavhengig pol" i verdenspolitikken og vurderer en tilnærming til Paris i stedet for London. Selv internasjonale medier har sluttet å rakke ned på Frankrike. Men det har sin pris.
Krigen i Mali er ikke slutt, selv om Hollande har lovet at de franske soldatene skal ut innen slutten av april. Frankrike har flere gisler enn noe annet land akkurat nå, og deres liv står på spill. Hvis de blir drept, kan opinionen snu seg mot Hollande. Beredskapstropper med fullt utstyr, som i Mali, koster forsvaret dyrt. For å overholde Brussels budsjettkrav er nettopp dette en post man vurderer å kutte.
Et splittet samfunn
Det største problemet er kanskje lite synlig utenfra. De to demografiske forskerne Hervé Le Bras og Emmanuel Todd kaller det Frankrikes mysterium. For dem er landet delt i to – skjematisk i en optimistisk halvpart og en pessimistisk, med store regionale, økonomiske, politiske og kulturelle forskjeller.
Alt er i endring, men det skjer på en mer eller mindre smidig måte. De enorme demonstrasjonene mot homoseksuelle ekteskap er et typisk eksempel. Motviljen mot nødvendige økonomiske reformer er et annet. Franskmenn er ikke imot endringer, så lenge de rammer naboen. Sarkozy forsøkte, men ble til slutt avskjediget.
Med Hollande trodde mange at det ville være mulig å leve i en globalisert verden uten å endre livsstil. "Frankrike er ikke problemet, men løsningen", sa Hollande under valgkampen. Ett år senere har han skjønt at det kanskje ikke var fullt så enkelt.
Tillitskrise
Frankrike er da heller ikke et enkelt land. I hvert fall er det ikke kjedelig – her kommer det en ny episode av "Dallas" annenhver dag. Dessverre går det ut over tilliten til politikerne, ja, til eliten generelt. Også her er landet delt mellom det lave og det høye Frankrike, som en statsminister uttrykte det. Det gir klare politiske skillelinjer, og det favoriserer ytterkantene.
Andre fjerner seg fra politikken og den vanskelige hverdagen. De satt klistret foran TV-skjermen da den hvite røyken steg opp over Vatikanet. På fransk heter den nye paven François, som Hollande. Men heller ikke han kan redde Frankrike. Det kan bare Frankrike selv, men det blir ikke lett.