Jeg trodde tiden med lettkledde jenter på panseret i markedsføringssammenheng var over. Derfor må jeg innrømme at jeg ble litt fyrt da jeg leste og så bilder fra bilmessen i Shanghai i april, hvor lettkledde modeller og brystfagre kvinner lokket rike kinesere til å kjøpe luksusbiler.
Bilutstillingen skapte da også furore blant bloggerne i Kina, som beskrev messen mer som en "brystmesse" med noen kjente bilmodeller enn en bilutstilling. Det var bl.a. Gan Lulu, en kontroversiell "brystkjendis", som stilte opp på årets bilutstilling iført en kjole med dypt v-snitt og besatt av diamanter, står det i Global Times. De kinesiske myndighetene utstedte en "streng reprimande" mot bilutstillingen i Beijing. Og hensikten med opptredenen var selvsagt ønsket om å lokke bilgale og nyrike kinesere til å kjøpe disse voldsomme, britiske luksusbilene av noen motoriserte herligheter og med inventar ispedd gullsøm, som du bare kan drømme om.
Når jeg leser slikt , får det meg til å reagere, til å slå kontra, til å tenke en skikkelig guttetur. Og hva er det så disse gutta synes er toppen av lykke, tenker jeg. Jo, det må være å cruise med en Harley eller en cabriolet gjennom prærie, fjell, ørken, storbyer og forlatte små steder. Å krysse USA på tvers, å dra fra Chicago til Los Angeles, 4000 km – på Route 66 – "alle veiers mor", har jeg hørt. Det sies at turen gir en følelse av å være midt inni en enorm varmluftshårføner. Hvorfor ikke gjøre det til en jentedrøm? Jeg vil også kjenne den varme vinden i ryggen og naturfølelsen det gir ved å nyte cabrioletlivet på vinteren. I ekte Thelma & Louise-stil. Være med på det som kalles for verdens vakreste eventyr.
Og det kan jo passe godt å drømme om det, midt i en overgang mellom vår og sommer som har hatt varme dager du kan telle på en hånd – så langt i år – i Norge.
Jeg snakket forleden med ei jente som hadde tatt nettopp denne turen. Hun fortalte om rundturer i Chicago, om bluesklubb-besøk, helikoptertur over Grand Canyon, besøk i Oatman og gamle westernbyer som er beholdt nettopp slik de var på femtitallet. I et gammelt indianerreservat og en cowboy-camp får du opplevelser som ingen andre turister får. På Route 66 drar du gjennom åtte stater: Illinois, Missouri, Kansas, Oklahoma, Texas, New Mexico og Arizona. Og ender ved Californias nydelige stillehavsstrender.
På en av de to tre overnattingene i Las Vegas fikk de med seg verdens største rockabillyfest. Med 20.000 mennesker til stede, mangler det ikke noe å se på der. Det store høydepunktet var bilshowet på lørdagen. Det er hard konkurranse om å få med bilen, som må være fra 1963 eller tidligere. 700 registrerte biler, bl.a. en illgrønn Mercury fra 1950, kalt Wasabi. Mercuryen var opprinnelig eid av en sushirestauranteier, derav navnet Wasabi.
På rockabillyfesten i Las Vegas toppet det hele seg med det sterke vintage-inntrykket. Jeg så det på bildene, og inntrykkene var overveldende: Store haller fulle av vintageklær og tilbehør av høy kvalitet. Vintagekledde kvinner overalt, gjennomført til fingerspissene med tupert hår og femtitalls-solbriller. Vintagebloggerne er til stede overalt, knipser bilder og skriver. Og ikke minst den store vintagebadedraktkonkurransen på søndagen med sine velkjente modeller. Som poserer villig. Du er helt hensatt til femti/sekstitallet, og gjett om de får oppmerksomhet. Jeg leste og så meg våt i øynene på bloggene deres. Drømmen min ble tydeligere og tydeligere.
Dette er det typiske Amerika , og jeg vet jammen ikke om det er noen forskjell mellom Shanghai og USA når det kommer til det å bruke jenter i innpakningen. Og ”inni er vi like”, synger vi jo i Egner-sangen.
Eller er det slik at smertegrensen for det akseptable strekkes lenger så fort det vedgår oss selv? Og drømmen kanskje blir virkelighet?