Alt du sier eller lar være å si, får konsekvenser. En løgn, en unnvikelse av sannheten, en fortielse. Alt får konsekvenser, før eller senere. Alltid.
Det er egentlig det dette filmdramaet handler om. En gutt blir påkjørt. Paret som kjørte ham ned, er et ektepar og deres sønn, sønnen er jevngammel med den påkjørte. Nå er det bare dette: Mannen/faren/ektefellen som kjørte bilen, var opptatt med mobiltelefonen sin da bilen traff gutten. Det tier ekteparet helt om.
Gutten blir liggende i koma. Men guttens far, blir, gjennom sønn til det andre ekteparet, klar over at sjåføren var opptatt med sin mobil da ulykken inntraff. Og konfronterer ham med det. Han innrømmer sakens fakta, men i stedet for offentlig å vedgå det hele, velger å legge det frem for en advokat. Da eskalerer saken.
Det er et lite drama, nesten et kammerspill, men det er tett satt sammen og det har kraft i seg, i form av sin langsomme utvikling, en utvikling en føler er som en tikkende bombe, en truende lyd som stiger og stiger, tross filmens avdempede, hverdagslige form, stil, tone og rytme.
Skuespillerne er formbevisste, ingen jålerier eller uvettige solospill her, alle kjenner sin plass og leverer tolkninger med disiplin. Én innvendig har en likevel: Bruken av skjønnesang som leder tanker og følelser hen mot nåde og renhet, føles som både form – og stilbrudd i situasjoner av febrilskhet og sterk uro.