Iggy Pop har sagt at dette kan være hans siste forsøk på å lage et «ordentlig» album. Det vil i så fall være en verdig avrunding. «Post Pop Depression» kan kanskje ikke måle seg med verken de tre første til The Stooges (fra årene 1969— 73) eller David Bowie-samarbeidene «The Idiot» og «Lust for Life» (som begge, utrolig nok, kom i 1977), men er likevel å foretrekke fremfor det aller meste han har begått i studio i løpet av sin usedvanlig ujevne karriere.Iggy har alltid vært avhengig av å jobbe tett med de rette folkene. Mye av æren for at «Post Pop Depression» er blitt såpass vellykket, kan tilskrives Josh Homme. Selv om det er lett å høre at Bowie-perioden har vært referansepunktet under innspillingen, er Queens of the Stone Age-sjefens fingeravtrykk tydelig i alt fra den tørre produksjonen til de mange snirklete, stakkato gitarriffene og de ofte eksentriske korarrangementene. Viktigst er det likevel at Homme har fått Iggy Pop til å slå seg løs: Hør ham «croone», hør ham «rante», hør ham gaule som en sinnsforvirret indianer mot slutten av «Vulture»! Det har ikke vært så gøy å høre på en ny Iggy-plate siden, tja, -77. Man tar seg i å håpe at dette ikke blir hans siste allikevel.