I løpet av to semifinaler opplevde vi fotballens to ytterpunkter: Tysklands sensasjonelle målfest mot Brasil på tirsdag og sovepillen Nederland – Argentina onsdag.

I fotball ligger det som regel alltid et mål i lufta. Men ikke i denne kampen.

Før kampen gjorde det imidlertid det. I teorien skulle en semifinale mellom lagene med verdens beste angrepsspillere og med to usikre forsvar, bli en målrik og underholdende affære.

Mens Tysklands seier over Brasil var selve definisjonen på en lagseier for et tilnærmet komplett kollektiv, var duellen mellom Nederland og Argentina først og fremst en duell mellom nasjonenes angrepsstjerner.Når argentinerne har råd til å vrake Carlos Tévez fra VM-troppen og ha Sergio Agüero på benken, sier det noe om hvilket offensivt arsenal Argentina er i besittelse av.

Lionel Messi, Gonzalo Higuain og Ezequiel Lavezzi er en angrepsrekke som på papiret overgår angrepene til de øvrige VM-lagene, også Tyskland. Med skadeplagede Agüero, Tevez og skadde Angel Di Maria i bakhånd i tillegg, er det mye som tyder på at Argentina har verdens beste offensive spillere.

Nøytraliserte hverandre

Men Nederland er ikke langt unna – anført av Robin Van Persie, Arjen Robben, Wesley Sneijder og Klaas-Jan Huntelaar.

Robben har vært de oransjes Messi i dette VM. Med sin enorme hurtighet og arbeidskapasitet, suverene dribleferdigheter og direkte stil har han vært enda bedre enn Messi i Brasil: Robben har vært mesterskapets bestemann.

Men i går var hverken Robben Nederlands Messi, eller Messi Argentinas Robben.

I stedet for en underholdende superduell mellom angrepsstjernene, ble semifinalen et oppgjør i forsvarsspill, destruktivitet og taktikk.

For med så gode angrepspillere hos motstanderne turte rett og slett ikke argentinerne og nederlenderne å dyrke sine styrker offensivt.

Lagene ble for like og tenkte for mye konsekvenser. Det virket som det viktigste var å unngå å gå på en tilsvarende ydmykelse som Brasil. Det virket som det viktigste var å ikke tape. Men i en semifinale kommer man ingen vei med å unngå tap; man må vinne.

De la seg begge lavt, holdt igjen midtbanen anført av hver sin defensive hærfører, Javier Mascherano og Nigel de Jong, og nøytraliserte hverandre effektivt. Begge to.

Frimerke

De Jong kom inn på laget med én oppgave: å være frimerke på Messi. Ballmagikeren slet stort med å rive seg løs fra det det nederlandske klisteret.

I det 62. minutt kunne imidlertid Messi smile. Ikke for scoring, men fordi de Jong ble byttet ut til fordel for Jordy Claise.

Men Messi våknet likevel ikke. Ikke Robben heller. Ingen av de mangfoldige angrepsstjernene fikk til noe som helst.

Mens semifinalen mellom Tyskland og Brasil var et fyrverkeri av en fotballkamp, var denne semifinalen et antiklimaks av dimensjoner.

Det virket som lagene gikk og ventet på ekstraomganger og straffesparkkonkurranse. Frykten for å tape var så stor at man skulle tro straffen var å bøte med livet.

Fotballgleden som har kjennetegnet dette mesterskapet var helt vekke. Semifinalistene nøytraliserte hverandre fullstendig, kanskje i frykt for å «ta en Brasil», og semifinalistene kunne sannsynligvis spilt ut uken uten å finne veien til nettmaskene.

Straffesparkkonkurranse

Men da kampen gikk til straffekonkurranser, var det ingen annen utvei: Det måtte bli mål. Men symptomatisk nok for kampen ikke på den første straffen.

Nederland viste seg som straffespesialister mot Costa Rica, men i fraværet av Manchester United-spiss Robin Van Persie fikk Aston Villa-stopper Ron Vlaar oppgaven med å ta de oransjes første straffe.

Å legge det ansvaret på en middelmådig Villa-stopper var ikke så smart som det høres ut som.

Han bommet selvfølgelig. Og Messi scoret like selvfølgelig.

Dermed fikk Argentina det helt essensielle psykologiske overtaket i straffekonkurransen. Da Tim Krul satt på benken og Jasper Cillessen viste seg å være en av VM-historiens svakeste straffekeepere, var det ingen tvil.

Cillessen klarte noe så sjeldent som å gjøre en keepertabbe på straffe og bli noe i nærheten av historiens første keepersyndebukk i en straffesparkonkkonkurranse. Fra sidelinjen måtte Krul oppgitt se straffene han selv ville reddet renne inn bak Cillessen.

Dermed kunne Argentina juble. For scoring. For seier. For finale.

Der venter storfavorittene Tyskland. Det blir maskineriet mot de argentinske angrepsstjernene. Det blir kollektivet mot Messi. Det blir verdens beste lag mot verdens beste spiller.

Det blir som Vest Tyskland mot Diego Maradona i 1986.