I den senere tid har Fædrelandsvennen fokusert på barn som barnevernet ikke rår med; barn og unge som stjeler, raner, kjører bil i ruspåvirket tilstand og rømmer fra de tiltakene de er plassert inn i. Med jevne og ujevne mellomrom dukker det opp historier om et barnevern som ikke strekker til og som forventes å gjøre andre ting enn det har gjort, gjerne med vekt på økt grenser og kontroll.

Debatt og krav om ungdomsfengsler er ikke av ny dato. Økt bruk av fosterhjem er i dag myndighetenes satsingsområde og en ønsket utvikling. Synet på hva samfunnet skal gjøre med barn som blir sviktet har endret seg opp gjennom tidene. Denne kronikken tar for seg endringer i samfunnets syn på barnevernets barn.

Ifølge Fattigforordningen av 1741 skulle en unngå å sette små barn ut på legd. Man skulle heller bortplassere dem i familier ettersom man anså det som skadelig for barn å stadig skifte oppholdssted. Norge fikk sin første barnevernslov, Vergerådsloven i 1896. På tiden da vergerådsloven ble vedtatt og var virksom (fram til 1953), preget to typer oppdragelsessyn forståelsen av barns behov. Den pietistiske retningen, som rådde på begynnelsen av 1900-tallet vektla å lære barn å følge ordrer, og en skulle stadig overvåke oppførselen deres og gi dem forståelige formaninger. En hadde det sjelelige i fokus, mens det legemlige ble sett på som nærmest mindreverdig.

Det andre synet var det hygieniske. Forståelsen av hygiene var vid og innebar både opplæring av foreldre og barn for å bedre den kroppslige hygienen, i tillegg til oppdragelsesspørsmål der man la vekt på innlæring av gode vaner som sove— og spisetider. Ved at man så en sammenheng mellom det psykiske og det fysiske, mente man at god oppdragelse ville medføre god vekst.

Fram til 1950-årene ble fosterhjem sett på som et nytt hjem for barn som ikke kunne bo hjemme, og fosterforeldrene skulle erstatte barnets biologiske foreldre. Barn i fosterhjem hadde sjelden kontakt med familien sin. Det var ikke et mål i seg selv å føre barnet tilbake til familien. På denne tiden skulle fosterfamilien være en erstatning for barnets opphavsfamilie. Følgelig ble det ikke sett på som en nødvendighet at barnet opprettholdt kontakt med dem, da en mente at det var fullt mulig å erstatte de biologiske foreldrene. De sosiale relasjonene innen fosterfamilien ble på et vis sett på som likestilte med de biologiske relasjonene.

Fra 1950-årene skjedde det etter hvert en gradvis forandring i fosterhjemsordningen, ved at tilbakeføring av barna hjem igjen og opprettholdelse av kontakt med foreldrene ble et mål. Fosterforeldrene skulle ikke lenger erstatte barnets foreldre, men gi barnet erfaringer fra et godt familieliv og gi omsorg, oppmerksomhet og kjærlighet.

Fosterforeldrene skulle fremme barnets emosjonelle, fysiske og intellektuelle utvikling, og spesielt dets personlige og sosiale identitet basert på den biologiske familien. I dette lå det at fosterforeldrene skulle inkludere barnets biologiske familie, og stimulere til kontakt og samvær ved å snakke med barnet om dets foreldre og hvorfor barnet var i fosterhjem. Fosterforeldrene skulle også samarbeide med barnevernet for å forberede barnet på å flytte hjem til sin familie. Således ble fosterfamilien basert på en forutsetning om midlertidighet og ansett som en familie barnet hadde i tillegg til sin egen.

Det er likevel slik at en forholdsvis stor andel av de fosterhjemsplasserte barna vokser opp i fosterhjem. Denne utviklingen viser at de biologiske relasjonene nå ble sett på som verdifulle i seg selv, og at det for barnets skyld ble vektlagt å opprettholde kontakten med barnets biologiske familie. Verdien av kontakt med biologiske foreldre har særlig vært tydelig de siste tiårene.

På 1970-tallet begynte utviklingen av en profesjonalisert og spesialisert fosterhjemsomsorg parallelt med den tradisjonelle fosterhjemsomsorgen. Den profesjonelle fosterhjemsomsorgen benevnes gjerne som «forsterkede fosterhjem» eller familiehjem. Disse fosterhjemmene skulle ta seg av barn og unge med store fysiske og psykiske problemer, og atferdsvanskelige barn som til nå hadde blitt plassert på institusjoner. Institusjonene bygges ned. Fosterforeldrene fikk dermed en behandlende funksjon i tillegg til å skulle gi omsorg og beskyttelse. Denne utviklingen innebærer at deres rolle som vanlige foreldre endres og reduseres. Barnets bånd til biologiske foreldre er de viktigste. På samme tid som det fortsatt forventes at fosterfamilien skal være et sted der barnet møter betingelsesløs kjærlighet, ekte omsorg, følelser og knytter nære bånd, skal fosterhjemmene mer og mer fungere som et behandlingstiltak.

Et påtrengende spørsmål blir derfor om dette er en mulig kombinasjon; på den ene siden et midlertidig og supplerende tiltak med behandlingstrekk og på den andre siden forventningen om at barnet skal ha en omsorgssituasjon slik det forventes at barn har i sin egen familie. I de senere årene har det vært en stor økning i antall forsterkede fosterhjem/familiehjem i Norge.

Når vi ser lovreformarbeidene over tid, ser vi en forskyvning av ansvar for de utsatte barna fra staten til foreldrene. For å oppsummere: de ideologiske strømningene vektlegger i dag i enda større grad enn tidligere viktigheten av at barn vokser opp hjemme sammen med sine foreldre eller i nær tilknytning til sitt nærmiljø. Dette ser vi først og fremst i bestemmelser i lovverket som muliggjør og vektlegger hjelp og støtte, og kontrolltiltak inn i familiene på et tidligere stadium med tanke på at barn skal bli boende hjemme.

Videre at barn kan plasseres utenfor hjemmet en periode uten at det offentlige overtar ansvaret for barnet fullt og helt. I tillegg har barnevernet tatt i bruk familiebevarende og myndiggjørende tilnærminger hvor intensjonen er at familien selv tar ansvar og løser problemene til barnets beste. Videre er det blitt eksplisitt uttrykt i lovteksten at foreldre skal følges opp også når barna bor i fosterhjem. Dette kan tolkes som at en har større tiltro til den biologiske familie som oppvekststed for barn.

Spørsmålet en kan stille seg er om disse føringene har bidratt til feilslåtte tiltak fra det offentlige barnevern for enkelte av de ungdommene vi hører om. Er det andre tiltak disse har hatt behov for gjennom det livet de har levd? Om barnevernet skal lykkes i å fange opp de barna som har behov for særlig omsorg og støtte avhenger av barnevernets evne til å forstå disse barnas situasjon og hva de trenger, differensierte tiltak og gode individuelle løsninger. Et ytterligere spørsmål er knyttet til manglende ressurser i barnevernet, noe som er også en gjenganger i den offentlige debatten. Ressursmangelen som barnevernet til stadighet blir utsatt for kan godt legitimere betegnelsen av et barnevern som velferdsstatens stebarn.